Dag 76 ( Lørdag 25.04.15 )

En litt saktegående og regnfull lørdag har begynt å nærme seg kveld, og i dag har det egentlig ikke skjedd så mye spennende. Jeg har hatt fri fra vanlig trening, men jeg har trimmet hundene ute i regnet. Akkurat når det gjelder hundene, synes jeg det er helt greit å gå på tur med dem når det regner, for da treffer jeg som regel ikke på andre hunder. De færreste liker å komme hjem med våte hunder. Jeg er ikke noe unntak, men de trengte sin daglige mosjon, og jeg er ikke så redd for litt regn selv.

Jeg hadde noen ganske intense, bisarre drømmer i natt. De var såpass sterke at jeg valgte å skrive dem ned da jeg våknet, for drømmer er så lett å glemme. Faktisk, så skal man helst ikke engang bevege så mye på hodet når man våkner, hvis man vil huske hva man drømte. Men jeg hadde heldigvis pc-en stående på bordet like ved sengen, så jeg fikk skrevet dem ned.

Først drømte jeg at jeg var i et lite hus med en kamerat som ikke lenger er blant oss i virkeligheten. Det var veldig mørkt, og stemningen i drømmen var veldig depressiv, og på mange måter bare rar.

Det handlet om at vi skulle feste, og feire et eller annet. Plutselig var det tre unge mennesker der, og hun ene så rart på oss og sa:

«Hva er det egentlig dere skal feire da?»

Til slutt var det bare meg og kameraten min som var der igjen, og jeg tenkte mye på dette. Jeg husker at jeg selv ikke hadde planer om å drikke, ettersom jeg var tørrlagt alkoholiker. Men han hadde kjøpt rikelig med øl. Adferden hans var dog underlig. Han virket veldig fraværende, som at jeg ikke engang var i rommet.

Jeg husker at jeg sa til ham:

«De har jo egentlig rett da. Vi har jo ingenting å feire. Jeg skal jo ikke drikke, men hvis du skal drikke, så er det helt greit for meg.»

Jeg sa dette for at jeg ikke skulle være så strikt angående alkohol, selv om jeg selv hadde sluttet. Jeg visste at han satte pris på øl, så jeg ville ikke være kjip mot ham.

Men han svarte ikke nå heller, og så bare rundt i rommet, og hevet øyenbrynene litt. Dette tolket jeg som en anelse arrogant, og jeg lot meg provosere. Derfor tok jeg til å kjefte litt på ham. Helt til jeg så at det rant en tåre nedover kinnet hans. Da skjønte jeg at jeg hadde misforstått signalene hans, og prøvde å trøste ham. Jeg fikk utrolig dårlig samvittighet for at jeg kjeftet på ham. Da sa han:

«Jeg tror du har rett i at jeg kanskje kjøpte litt i overkant mange pils ja.»

Stemmen hans var ikke stemmen jeg husker han hadde. Han hørtes nå mer ut som en guttunge. Og etter han hadde sagt dette, begynte han å spise som at han ikke hadde spist på flere uker. Etter dette sluttet drømmen.

Den andre drømmen jeg hadde, var også av merkelig karakter. Jeg drømte at jeg kjørte til et område et par kilometer unna med scooteren min, og av en eller annen grunn, fant jeg ut at jeg skulle sette den i fra meg på en parkeringsplass, for å spasere tilbake til stedet jeg hadde kjørt fra.

Men på veien tilbake, traff jeg på foreldrene til en gammel venninne av meg, og før jeg visste ordet av det, var jeg i leiligheten deres. Faren var seg selv utseendemessig, men han virket helt annerledes i personlighet. I virkeligheten er han en ganske pratsom kar, men i denne drømmen virket han som en hard og taus kar, som ikke sa noe i det hele tatt.

Plutselig dukket sønnen deres opp i leiligheten (de har ikke en sønn i virkeligheten), og han satte seg midt i stuen, og hadde en overdrevet stor sølvfarget skål med masse hasj og jointer oppi. Han røykte hele tiden.

Deretter viste det seg at de alle skulle et sted med bil, og jeg kunne få sitte på til området jeg hadde satt fra meg scooteren igjen, hvis jeg ville, sånn at jeg kunne hente den igjen, men plutselig oppstod det et basketak mellom sønnen og en bitteliten mann, og disse slåss på en rar måte, ganske lenge.

Etter at slåsskampen sannsynligvis hadde sluttet, gikk vi ut mot utgangsdøren. Jeg husker at jeg gikk ved siden av moren, og nå hadde hun også masse hasj. Nærmere bestemt et gjennomsiktig plastspann fylt opp med jointer. Hun sa noe litt ulogisk:

«Jeg røykte mye hasj i min tid, og nå? Nå røyker og røyker jeg.»

Vi satt plutselig i bilen, men vi var nå et helt annet sted enn der hvor scooteren stod. Vi var langt vekke, og kjørte igjennom en tunell i natten. Det var høye fjell rundt oss, med snø på. Månelys. Og så husker jeg ikke mer av drømmen. Jeg tror jeg våknet etter dette.

Jeg fortalte min mor om dette, og hun mente at det var hjernen min som bearbeidet ting. Hun er også ganske opptatt av drømmer. Ikke at jeg ble noe klokere på disse drømmene da.

Ellers går stort sett tiden på å planlegge litt stort og smått fremover. Jeg tenker spesielt mye på båten min, og gleder meg til å komme i gang med den. Jeg har sett meg ut noen interessante båtplasser som jeg vurderer å søke på. Jeg kunne ha tenkt meg en flytebrygge som er enkel å legge inntil, og jeg vil gjerne ha tilgang på en mulighet til å få den på land, på enkelt vis. Jeg har nemlig en følelse av at den kommer til å ta inn mye vann når jeg får den utpå igjen, og jeg vet ikke hvor mye tid jeg orker å ofre på å tømme den hele veien, slik som det var i sommer. Da spørs det om jeg ikke kommer til å selge den. Jeg får se hvordan utfallet av amatør-arbeidet mitt blir nå i måneden som kommer. Det hadde vært helt supert dersom jeg hadde klart å få den helt tett, men jeg trodde jo også at jeg skulle klare dette forrige gang jeg hadde den på land. Den ble riktignok mye bedre, men den tok fremdeles inn for mye vann. Problemet var at den av en eller annen merkelig grunn kunne ha perioder hvor den nesten ikke tok inn vann i det hele tatt, mens den noen ganger tok inn mye. Så jeg visste aldri, og fikk liksom ikke helt roen i meg. Ved nærmere ettertanke, minner dette om meg selv og øl.

Men det jeg har tenkt på når det gjelder båten, er at det er bedre å ha den til dagsturer og sånt, for det er ikke en enkel båt å håndtere. Den er alt annet enn praktisk. Det er ikke bare å gå om bord, og vri om en nøkkel, for deretter å legge ut på sjøen. Den må først tømmes for vann, og deretter må motoren sveives i gang. Det var noen feil med selve sveiven, og dette medførte at jeg ofte ikke fikk nok fart på svinghjulet, som igjen resulterte i at jeg ikke fikk startet den med det første. Så det var ikke uvanlig at jeg var både sliten og svett da jeg først kom meg ut på sjøen. Derfor tenker jeg at det er bedre å ha den til lengre turer, som er organisert på et eller annet sett og vis. Det er nok mange venner og mange i familien som sikkert kunne ha satt pris på båttur. Jeg har også avtalt med min gamle husvert som jeg har hatt mye kontakt med, at jeg skal komme på besøk til henne på hytten nå i sommer. Med båten. Det blir kjekt.

Dessuten er sjøen en fantastisk plass å være når det gjelder å ta bilder. Så jeg kommer nok til å satse på å gjøre det slik fremover. Båten blir på en måte som en hytte, kan man si. Jeg har også en drøm om å seile til en holme, og kanskje overnatte en natt eller to der. Lage et lite bål, gjerne med en dame jeg hypotetisk sett er forelsket i. Og noe telt trengs ikke, for det er soveplasser i selve båten. Så jeg håper all oppussingen gjør dette mulig. Gud vet hva denne sommeren vil bringe.

Jeg må innrømme at jeg er rastløs i dag. Jeg synes helgene er kjedelige. Jeg har jo også treningsfri, men på mandag er jeg i gang igjen. Jeg tror at det kommer til å bli en periode med mye energi fremover. Det er bra å holde seg aktiv for en som meg, for nå har jeg gått rundt som en 90-åring lenge nok. På mange måter føler jeg meg som en hai, uten de skarpe tennene. Men jeg føler at jeg må holde meg i en eller annen form for bevegelse, for å leve. Jeg har fremdeles til gode å finne en kur mot dette indre jaget, og det får meg igjen til å tenke på møtet på mandag. Det blir spennende å se hva som kan komme ut av det.

Nå tenkte jeg at jeg skulle se litt nærmere på de praktiske tingene med båten, så jeg tror jeg avrunder for i dag. Jeg ser forresten at det ikke er lenge igjen til boken er ferdig. Jøss, tiden flyr!

Jeg avrunder som vanlig med å bla tilfeldig opp bibelen:

1. Bortrykket i ånden 1:9-11

«Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords skyld og Jesu vitnesbyrds skyld.

Jeg var borttrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom en basun, som sa:

Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menigheter, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea.

2. En som lignet en menneskesønn 1:12-18

«Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull.

Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kjortel, ombundet med et gullbelte under brystet.

Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og hans øyne som en ildslue.

Hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og hans røst var som bruset av vannmasser.

I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft.

Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa:

Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»

3. Skriv det du så 1:19-20

«Skriv det du så, det som nå er og det som skal komme etter dette, og hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju gullysestaker: De sju stjerner er engler for de sju menigheter, og de sju lysestaker er sju menigheter.»

Dag 75 ( fredag 24.04.15 )

Nå sitter jeg her denne fredagskvelden, og tar livet helt med ro. Ingen nerver, ingen depresjon og ikke noe hastverk med noe som helst. Jeg stresser ikke. Jeg er edru, og tenker på at jeg skal våkne opp i morgen uten fylleangst og alt dette unødvendige tullet. Fredagskvelden kan faktisk være ganske fin, og nå fremover kommer jeg kanskje til å huske den også, faktisk. Ingen blackouts eller fyllesyke når lørdagen kommer.

Generelt sett. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal våkne opp med hjertebank og hysterisk angst. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal på avrusning. Det er herlig å tenke på at jeg blir friskere og friskere. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal være bekymret for å gå tom for øl. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal være i ferd med å dø av sult, uten at jeg engang merker sulten. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal bruke enorme summer på en drikk jeg ikke engang liker, og som former meg til en person jeg heller ikke liker. Det er herlig å komme i bedre og bedre form, både psykisk og fysisk. Det er herlig å være langt mer reflektert, rasjonell og effektiv. Det er herlig å ikke være en halvgal sprellemann. Det er herlig å kunne kjøre scooteren min igjen. Det er herlig å fødes på ny. Det er herlig å bli bønnhørt. Det er herlig å med tiden kunne gi de mange som sikkert har mistet helt troen på at jeg skal klare meg, troen tilbake. Det er herlig å sove på en normal måte, i en god seng, og ikke fremoverbøyd i en kontorstol. Det er herlig å være meg selv.

Dagen i dag har vært regnfull, men fin. Jeg lot scooteren stå i dag morges, da jeg simpelthen ikke stoler på den i regnvær. Så jeg tok bussen til byen i stedet, og startet med trening. Jeg hadde en kort, men effektiv økt på skuldre i dag. Og nå er det to treningsfrie dager fremover, med tanke på restitusjon. Det er viktig å hvile.

Jeg ble litt mobbet av en kamerat i dag, da jeg fortalte at jeg gikk direkte fra treningsstudioet til Burger King, og bestilte en ekstra stor meny. Jeg har spist tre store måltider på McDonalds og Burger King denne uken. Men jeg har fremdeles den fordelen at jeg ikke blir fet, så jeg synes jeg kunne unne meg litt ekstra. Det er godt å spise mat. Jeg vet at denne høye forbrenningen kommer til å avta med årene, så jeg benytter meg av Burger King nå mens jeg har sjansen.

Ellers har jeg sovet et par timer etter at jeg kom hjem fra byen, og da lå jeg på en spikermatte, for å få i gang blodsirkulasjonen i ryggen. Jeg pleier å gjøre dette hver dag. Det høres kanskje vondt og brutalt ut, men det er helt fantastisk herlig. Men man legger seg rolig ned på den selvsagt. Det er ikke lurt å kaste seg nedpå. Det tror jeg faktisk ville ha vært ganske ubehagelig.

Da jeg var på trening i dag, fikk jeg melding fra han kameraten min, hvor han spurte om jeg kunne hjelpe ham med å sette i stand en gigantisk TV han hadde bestilt og fått, og om vi ikke skulle se en film etterpå. Så jeg har vært borte hos ham i kveld, og det var en trivelig kveld, med brus og film. Jeg kan absolutt venne meg til den nye livsstilen ja. I det samme rommet vi skal se film i, har jeg tidligere gått i søvne, og jeg har ramlet over bordet, og jeg har kastet opp i bosspannet hans. Så det er ikke til å legge skjul på: Det er utrolig mye mer praktisk å drikke Cola Zero. Det var en koselig kveld.

Det begynner også å nærme seg mandag, og jeg har fått ordnet alt med legen i dag. Jeg hadde heldigvis ikke rotet med dagen for møtet, slik jeg fryktet, så møtet vil bli holdt på mandag. Jeg har også fått ordnet medisiner, som jeg til stadighet tar mindre og mindre av. De begynner å miste sin kraft over meg, men det må gjøres med omhu. I dag har jeg bare tatt to av tre tabletter, og hvis mulig, står jeg over den siste. Jeg kan heller ha den i beredskap. Men jeg har ikke lenger så sterk angst, så det er kun hvis jeg får denne uvirkelighetsfølelsen, jeg kommer til å ta den.

På mandag kommer jeg også som tidligere nevnt til å legge tobakken på hyllen. Jeg vil ha ytterligere resultater i form av sunnhet. Jeg blir nesten giret på tanken. Det er en utrolig frihetsfølelse å rive av seg den ene lenken etter den andre. Kunsten er bare å ikke være redd for det ukjente, spesielt når man vet at det ukjente være bedre enn det kjente. Det gjelder å ikke få panikk, og ikke se for mye bakover. Og mine øyne er rettet fremover nå, så da er det like greit å kjøre på. Men jeg kommer til å bruke nikotintyggis da.

Jeg merker generelt at jeg begynner å forandre perspektiv på ting, både i stort og smått. Dette er en av de tingene jeg har gledet meg til ved tilfriskningens prosess. Ting blir enklere å håndtere. Jeg blir sterkere. Når jeg er langt nede, blir mygg til elefanter. Men disse elefantene har begynt å krympe igjen. Jeg er ikke like redd lenger, og jeg nyter det. Jeg er ikke lenger syk. Jeg har fått «synet» tilbake. Og styrken min er i ferd med å komme mer frem. Jeg sier ikke at jeg er noen supermann på noen som helst måte, for jeg skal ærlig innrømme at jeg fremdeles er svekket, i forhold til hva jeg kommer til å være om to måneder fra nå, men jeg er langt sterkere enn for tre uker siden, hvis man skal se det på den måten. Men jeg merker at jeg fremdeles er anspent i sosiale sammenhenger, hvis det ikke er med nære venner eller familie. For eksempel på bussen, så merker jeg at jeg fremdeles er litt i en boble. Jeg merket dette ganske godt i dag, da jeg satt i en helt full buss. Jeg kjente at kroppen min var veldig anspent, og at jeg på en måte har et slags «filter» mellom meg selv og andre folk. Jeg vil ikke ha det filteret, men det er der fremdeles. Jeg undret et lite øyeblikk på om det var Sobrilen som gjorde dette, og innså at jeg gledet meg veldig til denne også var ute av bildet.

Jeg blir for eksempel veldig fort trøtt, og selv om jeg er trøtt, våkner jeg tidlig. I dag våknet jeg grytidlig, nærmere bestemt klokken halv syv. Dette til tross for at jeg hadde vært våken til klokken to om natten. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, for jeg pleier vanligvis å sove helt greit når jeg er frisk. Men nå er det sånn at når jeg først våkner, så klarer jeg ikke sovne igjen. Det kan være noe så enkelt som at jeg må på do, og etter det kan jeg like gjerne begynne å gjøre meg klar for dagen. Og når jeg ikke får sovet nok, blir jeg litt dårlig. Men jeg tror dette bare er noe midlertidig. Jeg synes bare det er litt rart at jeg ikke klarer å sove til tross for at jeg er trøtt, trener mye og er ganske så aktiv ( jeg forbrenner lett over 3200 kalorier daglig, ifølge polar-klokken min ), og generelt har nedsatt energi hva søvn angår. Jeg har jo noen feilkoblinger der, som gjør at jeg kan bli litt hyper når jeg egentlig er veldig trøtt. Det er ikke uvanlig at jeg for eksempel kan få latterkrampe etter at jeg har lagt meg. Jeg legger meg gjerne fordi jeg er veldig trøtt, og så begynner jeg å bli veldig aktiv i tankene, og tenker på alt mellom himmel og jord, og ofte morsomme ting og hendelser, gjerne hypotetiske. Så begynner jeg å le i stedet for å sove. Og så må jeg ta meg en røyk, og slik går syklusen. Så sovner jeg kanskje to timer senere. Jaja, jeg er nok litt pussig.

Det er meldt regn hele helgen og uken fremover, så det spørs hvor mye jeg kan få gjort med båten. Men jeg driver nå og undersøker hva jeg trenger av maling og utstyr, så jeg kan i det minste ta meg av innkjøpene. Utenom dette blir det en innholdsrik uke med mye trening av meg selv og hundene, i tillegg til at jeg skal legge fra meg tobakken og fortsette nedtrappingen på Sobril. Med andre ord, blir det enkelt og greit fortsettelsen som følger. Så lenge jeg holder meg på «den smale veien», tror jeg at dette kommer til å gå riktig så bra. Og vips, så har jeg plutselig holdt meg edru i en måned! Det er et spennende prosjekt dette her. Og se hvor høyt jeg kan klatre fra den dypeste grøftekant. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis sikter så høyt, men det er en fantastisk følelse å spire opp fra gjørmen.

Jeg avslutter kveldens skriverier med noe tilfeldig fra bibelen:

6. Bli i det han har lært 3:10-17

«Men du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet, i forfølgelser, i lidelser – slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser som jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg ut av dem alle.

Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.

Men onde mennesker og slike som kverver synet på folk, går fram til det verre. De fører vill og farer selv vill.

Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.

Hele skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.»

7. Fullføre sin tjeneste 4:1-5

«Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike:

Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.

For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.

De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.

Men vær du du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.»

Dag 74 ( torsdag 23.04.15 )

Da har kvelden kommet, etter en fin og innholdsrik dag. Den har ikke vært så helt ulik de forrige dagene, men tiden går allikevel. Den har gått ganske fort egentlig, samtidig som de første ukene har vært lange. Det er vanskelig å forklare, men det skyldes nok til en viss grad at jeg ikke har hatt så mye variasjon i hva jeg har gjort, spesielt de første to ukene. Det er først nå den siste uken jeg har fått gjort mange andre ting. Men det er noe med disse avrusningene og forholdet til tid. Man følger den liksom ikke på ordinært vis, og tiden blir mer en progresjon, på en måte.

Jeg har vært i byen i dag også, og har trent der, samt kjøpt inn litt småting jeg trengte. Det var egentlig meldt regn i dag, men jeg slapp heldigvis unna, og tok sjansen på å ta scooteren i stedet for bussen. Regnet kom heldigvis ikke før jeg hadde kommet meg hjem igjen. Det er en skikkelig ubehagelig følelse å kjøre scooter når det regner. Det er da jeg drømmer om å få meg lappen og bil, for å si det sånn. Når regnet dekker visiret på hjelmen, og sikten blir dårlig, i tillegg til at man kjører på et sleipt føre, så føler man seg ganske så sårbar. Det hjelper ikke å ta visiret opp heller, for da får man regndråpene inn i øynene. Og etter en stund blir man gjennomvåt, og dermed kald. Da blir man også stiv, og kjører ikke like sikkert og trygt lenger. Fingrene som er ganske avgjørende i forhold til gass og bremser, fungerer ikke like bra, så det er logisk at man må være mer forsiktig. Men jeg slapp unna i dag.

Jeg har faktisk hatt to treningsøkter i dag. Jeg trente nettopp en økt på romaskin og mage i sted, og trente rygg og armer på treningssenteret tidligere i dag. Når det gjelder energi, har jeg faktisk kommet til et punkt hvor jeg føler at jeg nesten har litt for mye av den. Det er som at jeg er tilbake i ADHD-modus, på en måte. Jeg tenker at dette trolig kommer av at jeg plutselig har begynt å skjemme bort kroppen min med veldig sunn mat, vitaminer, mineraler, proteiner, kreatin, glutamin, tran og olivenolje. Det er jo en helt enorm overgang, selv om det bare har gått tre uker. Min kjære mor fortalte meg i sted at jeg ser ut som et helt nytt menneske. Det er godt å høre. Men det må jo også være et sjokk for kroppen, å plutselig få et sånt uventet løft, i forhold til å krype underernært rundt i grøftekanten, for å sette det på spissen. Jeg merker det også på konsentrasjon og fokus, og ikke minst refleksjon.

Det var en ting jeg tenkte på, som jeg glemte å skrive om i går: Jeg spaserte rundt i byens gater, og for første gang etter min egen avrusning, så jeg to fulle menn. De satt på en benk og var enkelt og greit bare full. De var ikke direkte overstadig beruset, men de kunne ikke ha kjørt bil, for å si det sånn. De gjorde heller ikke noe spesielt utav seg, men det at de var fulle, gjorde at de allikevel vakte oppmerksomhet, og gjorde at folk gikk omveier for å slippe å gå forbi dem. Jeg gjorde også dette, men det mener jeg overhodet ikke på en stigmatiserende måte. Det ville jo ha vært litt latterlig. Slik som jeg selv har vært, var disse mennene avholdsmennesker ved sammenligning. Jeg ville vanligvis sikkert ha satt meg ned med dem, åpnet en pils, fortalt hele livshistorien min og hoiet og skrattet. Deretter hadde politiet sikkert kommet, og tømt ut ølen min, og gitt meg bot for drikking på offentlig plass. Så den saken er grei.

Men jeg tenkte litt på dette etterpå. Jeg merker at jeg har gått tilbake til slik jeg var før, når det gjelder fulle mennesker. Jeg innså at jeg var ukomfortabel i selskap av fulle mennesker igjen, og husket at jeg egentlig bare likte å være med fulle mennesker, da jeg selv var full. I tillegg til dette, var nok grunnen til at jeg tok en liten omvei også det faktum at jeg har alkohol litt for nært i fortiden, så jeg vil ikke ha det gnidd opp i trynet. Brent barn skyr ilden, er vel det jeg prøver å si.

Da jeg passerte bak de fulle mennene, kom det en pen ung dame mot meg, som smilte og så på dem, og deretter på meg. Hun så på meg på en samtykkende måte, hvis jeg kan si det sånn. Som at vi begge synes disse mennene var morsom, mens vi selv var sunne og friske og fornuftige. Jeg tok jo for så vidt dette som et kompliment, men jeg var fristet til å si til henne:

«Du skulle bare ha visst.»

Denne episoden fikk meg også til å tenke på hvordan jeg selv har blitt tolket igjennom tidene. Hvordan friske folk har sett meg da jeg virkelig var i rennesteinen. De to fulle mennene var som sagt langt mer edru enn hva jeg pleide å være, og allikevel vakte de sånn oppsikt. Nei, huff, jeg tror ikke jeg orker å tenke på det. Jeg tror heller jeg fokuserer på at jeg nå er frisk.

Jeg synes også at jeg gjør en veldig god jobb når det gjelder Sobrilen. Jeg har så vidt begynt på en mild nedtrapping, men det er utrolig hvor denne kjemiske avhengigheten sitter. Bare jeg tar en smule for lite, merker jeg det. Men i går klarte jeg meg med en halv tablett under min daglige dose; Nærmere bestemt tok jeg til sammen 37, 5 mg i stedet for 45. Dette gikk bra, og jeg klarte til og med å sovne. Men da jeg våknet i dag, fikk jeg denne uvirkelighetsfølelsen igjen. Og hvis det er på grunn av at jeg ikke hadde tatt den vanlige dosen med Sobril dagen før, så er det ikke sånn som med alkohol, at det hjelper å «reparere». Det hjelper, men ikke like umiddelbart. Det er som en kjemisk greie som må tilbake i balanse, og dette tar litt tid. For jeg tok medisinen min rett før jeg gikk i dusjen, og jeg hadde denne ubehagelige følelsen i noen timer til. Hvis du ikke henger helt med på hva jeg snakker om nå, så snakker jeg om den følelsen som jeg har hatt tidligere, som jeg har vært redd for at var forstadier til epileptiske anfall.

For noen dager siden, ville jeg finne mer ut av Sobril. Jeg prøvde å finne mer informasjon på nettet, om blant annet bivirkninger og ikke minst abstinens-symptomer. Da så jeg at epileptiske anfall var listet opp som noe som kunne hende, dersom man sluttet for brått. Så jeg har nok vært inne på noe tidligere. Jeg tror jeg var på forstadiet den dagen jeg var så dårlig, den fjerde dagen etter at jeg sluttet å drikke. Jeg klarte jo ikke å se på lys, hvite vegger eller spesielt TV og PC-skjermen. Det som gjør det hele litt mer interessant, er jo at jeg har opplevd tendenser til dette i helt nøktern tilstand også, lenge før jeg begynte med både medisiner og alkohol, eller andre rusmidler for den del.

Jeg må ringe legen min i morgen, eller rettere sagt er det avtalt at han skal ringe meg. Jeg må få nye medisiner, samt at jeg må få oppklart om jeg kanskje har misforstått noe i forbindelse med møtet mellom ham, nevro-spesialisten og jeg. Jeg lurer på om jeg har sagt feil dag til henne, så jeg må høre med ham i morgen.

Det er ikke lenge igjen av boken, og dette merker jeg på mange måter. Jeg får til stadighet skrivesperrer, og føler at jeg ikke har så mye på hjertet lenger. Som at jeg har skrevet av meg den verste stormen, på en måte. Jeg synes egentlig dette er litt trist, for det er en fin følelse når skriveriene mine flyter, men nå føler jeg på mange vis at jeg har delt og åpnet meg så mye, at jeg ikke har så mye mer å skrive om. I hvert fall ikke når det gjelder alkohol. Kanskje det på alle måter begynner å bli et lukket kapittel?

Men etter at jeg innså at jeg faktisk ikke kom til å drikke igjen, begynte jeg automatisk å se fremover, og det har jeg egentlig ikke gjort med rasjonell tankegang, på mange år. Og det føler jeg veldig på også. Det er spennende, dog skremmende og ikke minst uvant. For selv om jeg har noen ideer, vet jeg rett og slett ingenting om hva jeg kommer til å ende opp som. Jeg vet heller ikke hvor. Jeg vet rett og slett ikke hvor veien går videre, når alt dette er over. Jeg vet jo at jeg har fått en ny sjanse, og er veldig takknemlig for det, men jeg vet rett og slett ikke helt hvordan jeg skal benytte meg av denne gaven. Men det er vel slik det er for de fleste. Det er nok fremdeles en slags unntakstilstand mellom ørene mine, men jeg kan ikke få sagt nok hvor mye bedre jeg føler meg. Jeg er i hvert fall veldig glad i å skrive og trene da! Det har jeg i hvert fall skjønt. Og at jeg absolutt vil ha en kvinne i livet mitt. Men alt må komme i riktig rekkefølge. Jeg sier ikke at jeg er ustabil eller noe, men jeg er en anelse overveldet av den nye energien jeg har blitt tildelt. Jeg er veldig motivert, og gjør alt riktig. Som at jeg har fått tatt i bruk en styrke som har ligget der og støvet i flere år. Og denne styrken skal jeg benytte meg av, så snart jeg har lært meg å bruke den. Det er som en ild som må temmes, men ikke slukkes.

På mandag kommer båten i mer fokus, i tillegg til at jeg skal gjøre alle de andre tingene jeg har nå har startet opp med. Jeg skal også slutte å røyke tobakk på mandag. Den passer ikke inn lenger. Så på mandag begynner et nytt kapittel i tilfriskningens prosess.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen, som vanlig:

2. Lammet og boken med de syv segl 5:1-7

«Og jeg så at han som satt på tronen hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inne i den og utenpå, og den var forseglet med sju segl.

Og jeg så en mektig engel som ropte med høy røst: Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den?

Og det var ingen i himmelen eller på jorden eller under jorden som kunne åpne boken eller se i den.

Da gråt jeg sårt fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den.

Men en av de eldste sier til meg: Gråt ikke! Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret. Han kan åpne boken og de sju segl på den.

Og jeg så – og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, stod det et lam, likesom det hadde vært slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden.

Lammet kom bort til ham som satt på tronen, og tok boken av hans høyre hånd.»

Dag 72 ( mandag 20.04.15 )

Jøss, det er ikke lenge igjen av boken min nå. Slutten av boken begynner langsomt å nærme seg sin ende, ironisk nok mens jeg samtidig er godt i gang med å starte mitt nye liv.

Dette har en vært en veldig bra dag, på alle måter. Sommeren er uten tvil på vei, og varmen har begynt å komme. Jeg mener jeg leste at dette har vært den varmeste dagen så langt i år. Og jeg har fått gjort mye. Flere små, men viktige skritt er tatt i riktig retning. Jeg har blant annet kommet i gang med trening på treningsstudio, og jeg føler meg generelt mye bedre enn på lenge, både psykisk og fysisk. Jeg synes egentlig det er ganske spennende, for jeg merker positive forandringer hver dag. Og jeg tror at andre har begynt å merke at jeg har lagt om livsstilen min fullstendig også. Folk har begynt å bemerke at jeg er så brun, blant annet. Det er godt at jeg har fått fargen tilbake i ansiktet. Jeg er jo egentlig ganske mørk, for å være en blanding av Nordmann og Svenske, men livsstilen jeg har hatt gav meg alltid et grålig skjær i ansiktet, som følger av mangel på søvn, næring og omtrent alle andre ting som kunne kalles sunne.

Men jeg merker også at jeg begynner å finne litt tilbake til meg selv, og jeg merker at jeg har fått refleksene mine tilbake. Med dette mener jeg at jeg merker at jeg er mer fokusert, og som at jeg reagerer fortere på ting. For eksempel noe så enkelt som at når Fido er i ferd med å blåse seg opp mot andre hunder, så reagerer jeg i sekundet han hopper til for å tøffe seg. Jeg merker det også når jeg kjører scooter. For noen uker siden var jeg veldig anspent og ukomfortabel da jeg kjørte, som at jeg nettopp hadde fått lappen eller noe. Men nå går det som en drøm.

Jeg har også vært på et kjøpesenter i dag, for å kjøpe inn litt treningstøy og diverse. Og jeg har vært på fjellet.

Jeg må finne en rytme i forhold til trening av hundene, for jeg merker at jeg fremdeles stresser litt med den delen. Men etter hvert som jeg blir sterkere, blir det nok ikke lenge til jeg går med alle tre samtidig igjen. Jeg gjorde jo ofte det før, så jeg ser ikke hvorfor jeg ikke skal gjøre det igjen.

På veien opp på fjellet traff jeg foreldrene til den ene eksen min, som jeg var sammen med for omtrent tolv år siden. Det var koselig å snakke med dem igjen. Jeg traff dem endelig tilfeldigvis når jeg ikke var full, og det er ganske lenge siden.

Ellers tenker jeg mye på å begynne med båten snart. Jeg tenker egentlig at jeg så smått setter i gang på mandag. Jeg har egentlig god tid, men jeg har lyst å komme i gang. For en gangs skyld i livet mitt, har jeg lyst å være litt effektiv. Dessuten er slikt arbeid veldig avhengig av været, så det er bedre å være for tidlig ute, enn for sent. Men det burde ikke ta så altfor lang tid. Jeg må pusse og male skroget, og gjøre noen småting med motoren, blant annet gi den et oljeskift og skifte ut noen deler. Jeg tenkte jeg også skulle høre med min onkel om han kunne ta seg av det elektriske. Den delen tør jeg ikke å tenke på å røre engang, for jeg har rett og slett ikke peiling. Men jeg håper at kreativitet og Google kompenserer litt for at jeg ikke har snøring på dette med trebåter, i utgangspunktet. Det er vel bare å lese seg opp, og ikke minst mase på folk som har peiling på trebåter. Det gikk jo veldig bra i fjor, så jeg får satse på at det går bra denne gangen også. Jeg kjenner at jeg fremdeles er litt usikker på hva jeg skal gjøre med den båten, men jeg får ta ting litt etter hvert. Det tenker jeg at er det beste.

Jeg er litt kaotisk i hodet i dag, på en god måte, men jeg får litt skrivesperre. Det er en positiv energi jeg ikke er helt vant til, så jeg blir litt rastløs. En litt overveldende energi, på en måte. Jeg tenker på mye, men det blir så mange tanker på én gang, at jeg liksom ikke klarer å plukke ut noen av dem, for å få dem ned på tastaturet. Litt på samme måte som når små fisk svømmer i store stimer, sånn at de på den måten klarer å avlede større fisk fra å fange dem. Ironisk nok som det kanskje høres ut.

Så jeg tror jeg avrunder med bibelen, og skriver heller mer når jeg har noe skikkelig på hjertet. Dette er ikke en dagbok, i den forstand. Så når jeg egentlig ikke har så mye nytt å fortelle, tenker jeg at det er like greit, i stedet for å bare skrive overfladisk om hva jeg har gjort i dag. Men, dagen har vært bra! Virkelig!

3. Den lille boken og de to vitner 10:1-11:14

3.1 Engelen med boken og Guds råd 10:1-7

«Og jeg så en annen mektig engel stige ned fra himmelen. Han var kledd i en sky, og regnbuen var over hans hode. Hans ansikt var som solen, og hans føtter som ildsøyler.

I hånden hadde han en liten, åpnet bok. Han satte den høyre foten på havet og den venstre på jorden.

Og han ropte med veldig røst, som når en løve brøler. Da han hadde ropt ut, talte de sju tordener med sine røster.

Og da de sju tordener hadde talt, ville jeg til å skrive. Men jeg hørte en røst fra himmelen som sa: Sett segl for det som de sju tordener talte, og skriv det ikke!

Og engelen som jeg så, som stod på havet og på jorden, løftet sin høyre hånd mot himmelen, og han sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og det som er i den, og jorden og det som er på den, og havet og det som er i det: Nå er tiden omme!

Men i de dager når den sjuende engelens røst blir hørt, når han skal blåse i basunen, da skal også Guds hemmelighet bli fullbyrdet, slik som han forkynte for sine tjenere profetene.»

3.2 Johannes eter den lille boken 10:8-11

«Og den røst som jeg hadde hørt fra himmelen, talte nå igjen til meg: Gå og ta den lille åpne boken av engelens hånd, han som står på havet og på jorden.

Jeg gikk da bort til engelen og sa til ham at han skulle gi meg den lille boken. Han sier til meg: Ta boken og sluk den! Og den skal være bitter i din buk, men i din munn skal den være søt som honning.

Og jeg tok den lille boken av engelens hånd og slukte den. I min munn var den søt som honning. Men da jeg hadde ett den, sved den i min buk.

Og det ble sagt til meg: Igjen skal du profetere om mange folk og nasjoner og tungemål og konger.»

Dag 68 ( torsdag 16.04.15 )

Nå er jeg langt over halvveis i boken, og det er litt rart å tenke på. Det går sannelig unna.

Dette har vært en ganske så bra dag. Jeg har fått gjort mye, og har endelig begynt å føle meg frisk. Det største problemet nå, er egentlig bivirkninger av medisiner. Ellers har alt begynt å bli ganske normalisert, så jeg kan ikke klage. Jeg begynner å komme meg ovenpå.

Dagen begynte med at jeg var på fjellet med Fido. Deretter ble det en liten time på puten, og så tok jeg noen viktige telefoner. Jeg ringte til veterinæren angående Fido, og det viste seg at han ikke trengte Rabies-vaksine med mindre jeg hadde tenkt å reise til utlandet innen 21 dager. De sa det på en litt morsom måte:

«Du trenger bare å gi ha vaksinen nå, hvis du plutselig skulle finne på å reise til utlandet innen kort tid.»

Det var som at de visste om mine noe impulsive turer fra før av. Men det er ikke aktuelt å fly til utlandet med stor hund igjen, så jeg trenger ikke å gi ham denne vaksinen. Men jeg forhørte meg om disse symptomene jeg har oppdaget med Fido, i håp om å få litt klarhet i ting. Jeg tenker da på at han setter seg ned, sleper seg bortover sittende, stikker tungen ut osv. Det jeg fryktet var Epilepsi. Jeg skal jo uansett undersøke ham hos veterinær så snart jeg får penger, men jeg tenkte at når jeg allikevel hadde veterinæren på telefonen, så kunne jeg forhøre meg lit. Det har riktignok roet seg litt nå, men det var en periode det var helt intenst.

Jeg forhørte meg videre om andre ting jeg synes er litt rart med Fido, som at jeg nærmest må dra ham opp av sofaen for å få ham til å gå på do. Det virker med andre ord som at han aldri må på do, og dette er jo en anelse unaturlig. Da sa veterinæren at det kunne være at han hadde urinveisinfeksjon, og at dette faktisk kunne være ganske kritisk. Da hun først sa «urinveisinfeksjon», ble jeg litt lettet, for det hørtes ganske ufarlig ut. Men hun sa at jeg måtte passe nøye på at hun gikk på do, for ellers kunne blæren sprekke. Det var ganske sjokkerende å høre, så nå følger jeg grundig med. Jeg trodde at dette var noe Fido kjente på selv. At han leste disse signalene selv, men det var visst ikke sånn. Så da lærte jeg noe nytt i dag også, men skal uansett få ham sjekket grundig. Jeg vet jo at han er en veldig, veldig gammel hund, og da er det jo naturlig at det oppstår noen skavanker her og der. Men så lenge han ikke har smerter, er glad og til og med leker, så vet jeg i hvert fall at han har det godt. Han ville nok ikke ha lekt og danset rundt, hvis han hadde noen smerter. Men jeg har jo hele tiden i bakhodet at dette er en veldig gammel hund, som jeg er så utrolig glad i.

Ellers fikk jeg også tak i nevro-spesialisten som utredet meg for Asperger og ADHD, på telefon i dag. Jeg forklarte henne at legene som har lest rapporten fra dem, ikke helt klarer å forstå om jeg har ADHD eller ikke. Aspergers-diagnosen er ganske klar, men dette med ADHD er ganske diffust i rapporten. Jeg sa også til henne at jeg syntes det ble litt feil å måtte gå igjennom en ny utredning, når jeg allerede har tatt den ganske så omfattende testen. Dette var hun heldigvis enig i, så jeg klarte å ordne det slik at hun skal komme til legesenteret om to uker fra nå, for å gå igjennom rapporten med både meg og fastlegen. Jeg må innrømme at jeg er litt stolt over dagens bragd. Jeg er flink når jeg først setter i gang med ting.

Jeg var jo også hos fastlegen i dag, og store deler av timen gikk med på å prate om akkurat dette, sånn at alt ble samstemt. Og både fastlegen min og denne nevro-spesialisten er veldig dyktige, så jeg tror at jeg etter hvert kommer til å begynne på ADHD-medisin. Jeg tror de to veier ganske mye opp mot spesialisthelse-tjenesten, som er «eliten» når det gjelder slike medisiner. Vanlige leger har ikke lov til å skrive ut slike preparater. Hvis jeg ikke tar helt feil, så er for eksempel Ritalin et A-preparat. Med andre ord: Det er et rusmiddel for mange, men medisin for meg.

Men dette er en ganske omfattende prosess, og jeg har undersøkt dette jeg mistenkte, at man måtte være rusfri i tre måneder for å starte på slike medisiner. Derfor spurte jeg samtidig fastlegen om at jeg kunne dokumentere rusfrihet, og dette starter allerede i morgen, ved at jeg må avgi urinprøver. Jeg håper bare ikke at det er sånn at de er nødt å stå bak meg mens jeg gjør mitt fornødne, for da får jeg sperrer, og det vil fort bli overtid for den ansatte det gjelder.

Så nå har endelig arbeidet for en bedre fremtid begynt. Jeg har avgitt mitt løfte om å forbli edru, både til høyere makter og de rundt meg. Jeg har også lovet meg selv det, og det er selvsagt viktig. Selv om alkoholisme er en sykdom som ikke bare rammer den som drikker, er det tross alt drankeren som må bære den tyngste lasten. Så den delen er i orden.

Og i dag er det nøyaktig to uker siden jeg sluttet å drikke, hvis jeg ikke tar helt feil. Jeg gleder meg til å ha vært edru i en måned, for da føler jeg at jeg har fått det litt på avstand. Jeg føler den følelsen litt nå også, men to uker er ikke lang tid i den forstand. Lang nok tid til å være forbi det akutte, men omprogrammeringen tar nok mye lenger tid. Omprogrammeringen av hjernen. Men det får ta den tiden det tar. Tiden går uansett.

Nå får jeg også snart penger, og da føler jeg at jeg kan starte et nytt kapittel. Det neste skrittet skal tas. Jeg har nevnt dette, men jeg begynner å trene på treningssenter, og jeg kommer til å kjøre mer rundt med scooteren min, og skal kjøpe inn mange ting som vil fremskynde og «løfte» meg videre oppover. Jeg må begynne å utvide horisonten min. Jeg skal også ta opp igjen kontakten med venner. Jeg merker at jeg begynner å bli klar for det, og jeg savner mange av dem. Dette har vært en ensom, lang periode, men jeg tror jeg trengte den tiden for meg selv. Jeg trengte å heles. Men nå er det på tide å komme seg ut i felten igjen, og kanskje presse meg selv litt mer. På mandag begynner neste kapittel, tenker jeg.

Snart slutter jeg også å røyke tobakk. I det siste har jeg måttet rasjonere opp tobakken i så stor grad som mulig, grunnet økonomi, men da jeg ryddet rommet jeg for tiden bor på, fant jeg to brett med nikotintyggegummi. Jeg sitter og eksperimenter litt med å tygge på dem i stedet for å røyke. De fungerer faktisk ganske bra, og jeg kommer til å bruke slike når jeg legger fra meg tobakken, i 1-2 måneder, før jeg legger dem fra meg også. Men jeg må ha 4 mg, og ikke 2 mg som jeg har nå. Det må være litt styrke i dem, for jeg er veldig avhengig av tobakk. Og ifølge min mor har jeg visstnok hostet veldig mye i natt, så tiden er vel inne for å legge tobakken på hyllen uansett.

Jeg tenkte jeg kanskje skulle kjøpe en mild tobakk til, sånn at ikke alt skjer på én gang, men at jeg går i gang med røykeslutt etter den neste tobakken. Men det blir spennende å se om det blir noen forskjell i denne etter hvert store forandringen, på alle måter. Hvis det ikke blir noen forskjell av å snu livet helt om, i form av å kvitte seg meg alle uvaner, så vil jeg bli sørgelig deprimert. Men jeg merker store forandringer allerede, og jeg har så vidt begynt. Jeg tror dette skal bli bra.

I morgen tenkte jeg at jeg skulle ringe til fagopplæringskontoret, for å undersøke hvilke veier som finnes til fagbrev som helsefagarbeider. Jeg tror egentlig at det er mange veier til Rom, for jeg vet at det er stor etterspørsel etter menn i helsevesenet. Faktisk så stor at det nylig var en egen reportasje om dette i nyhetene. Så jeg tror ikke at det skal bli noen problem. Og jeg vil også være sikret jobb omtrent hvor som helst etter endt utdanning. Det er veldig trygt yrke. Det kommer ikke til å bli vanskelig å få jobb, for å si det sånn. Og det er greit betalt. Men aller viktigst: Det setter meg i posisjon til å kunne hjelpe andre, som ønsker og trenger hjelp. Jeg tror dette vil bidra til å stikke hull på min egen boble også.

Jeg fikk også i dag svar fra en av de andre Camphill-landsbyene jeg hadde søkt på. De sa at jeg virket som en spennende mann, og lurte på om jeg ikke kunne sende deres offisielle søknadsskjema med CV. Jeg har foreløpig ikke svart dem, da det begynner å bli mange prosjekter i luften, uten at jeg har fått tenkt skikkelig igjennom tingene. Det er fremdeles løvblader i luften som må lande. Men det er veldig positivt! Jeg tror sannelig jeg ser et lys i enden av den lange, mørke tunellen jeg har oppholdt meg i. Den tunellen som jeg ironisk nok til tider trodde var uendelig. På mange måter kan situasjonen jeg befinner meg i, sammenlignes med turene jeg tar med Fido. Vi spaserer mye langsommere enn alle andre, men vi når toppen på det høye fjellet hver dag. Jeg tror faktisk ikke det er så mange som går opp der hver dag. Nå er det ikke en spesielt krevende rute, men poenget er at vi tar tingene langsomt, og når toppen. Og disse små skrittene blir etter en tid et stort skritt. Men jeg trenger uten tvil å begynne utvidingen av horisonten min nå, for det begynner å bli kjedelig å bare gjøre de samme tingene hver dag. Nå er jeg jo skrapa blakk da, så det er begrenset hvor mye jeg kan gjøre. Jeg har kanskje en desiliter med bensin på scooteren, og er ikke engang sikker på om det er nok til å komme seg bort på bensinstasjonen. Så det skal bli godt nå når pengene kommer. Jeg gleder meg til uken som kommer. Det er også meldt vakkert vær, og det passer kjempebra. Sommeren er på vei, og dette skal være den beste sommeren jeg har hatt på lang tid. Jeg gleder meg også til mai. Jeg kan ikke huske sist jeg våknet opp 17 mai, uten bakrus. Kanskje jeg skal ta på meg dressen, og være med å feire dagen, i stedet for å bare sitte deprimert hjemme, og se på alt livet på TV. Det er en utrolig kjip følelse. Å sitte å være deprimert og dårlig, mens jeg ser på alle de glade menneskene som feirer på sunt vis. Den eneste trøsten har liksom vært at jeg denne dagen har visst at jeg ikke har vært den eneste som er dårlig. Det er nemlig svært mange som fester vilt 16 mai. Men den 16 mai 2015 kommer til å være unntaket for min del.

Jeg tror jeg begynner å runde av for i dag. Jeg tenkte jeg skulle sende noen mailer, blant annet til et forlag som kanskje kan ha interesse av denne boken. Jeg har tenkt å høre litt rundt med de forskjellige forlagene, for å finne ut hvilke av dem denne boken egner seg best til. Men jeg må først gjøre bibel-greien min:

3. Første preketur 4:23-25

«Jesus drog omkring i hele Galilea. Han lærte i deres synagoger, forkynte evangeliet om riket og helbredet alle slags sykdommer og plager blant folket.

Ryktet om ham kom ut over hele Syria. Og de førte til ham alle som hadde ondt og som led av forskjellige sykdommer og plager, både besatte, månesyke og lamme. Og han helbredet dem.

Og store folkemengder fulgte ham, fra Galilea, Dekapolis, Jerusalem, Judea og bygdene på andre siden av Jordan.»

1. Bergprekenen 5:1-7.29

1.1 Saligprisningene 5:1-12

«Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og hans disipler kom til ham.

Han tok til orde, lærte dem og sa: Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.

Salige er de som sørger, for de skal trøstes.

Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.

Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres.

Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld.

Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.»

1.2 De troende er salt og lys 5:13-16

«Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.

Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset.

Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.»

1.18 Fortsett å be! 7:7-12

«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.

For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for.

Eller er det vel et menneske iblant dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk?

Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene.»

1. Prøvelser og fristelser 1:2-18

1. Når troen prøves 1:2-5

«Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet.

Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hel, og ikke komme til kort i noe.

Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.»

3. Salig er den som holder ut i fristelse 1:12-18

«Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.

Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen.

Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst.

Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.

Far ikke vill, min kjære brødre!

All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge.

Etter sin vilje har han født oss ved sannhetens ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.»

Dag 63 ( Lørdag 11.04.15 )

Det er nå lørdags kveld, og roen har begynt å senke seg. Det har vært en fin dag, ikke så veldig ulik fra andre dager, men jeg holder meg fremdeles på matten. Jeg finner stor hjelp i rutiner, og prøver å presse meg til å gjøre de tingene jeg vet at jeg bør gjøre. Men det ble ikke noen tur til byen i dag. Planen var jo å kjøre til byen for å gå på fjellet. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, selv om været var bra. Og det tror jeg var en god ide, for det skiftet et kvarter etter at jeg hadde ombestemt meg. Så jeg ville ha vært søkkvåt før jeg hadde kommet halvveis.

Jeg skulle også egentlig på det «lokale» fjellet med Fido, men i dag ble det ikke lengre enn halvveis. Jeg merket at hun begynte å gå langsomt allerede da, så vi tuslet noen runder der oppe i stedet, og gikk så hjem igjen. Jeg hadde ikke helt overskudd i dag, jeg heller. Dessverre.

Men da jeg kom hjem, presset jeg meg allikevel til å gå igjennom dagens treningsøkt. Jeg er litt strikt akkurat der, og trener selv om jeg er trøtt. Det hjelper på en måte på følelsen av progress og tilfriskning. Og etterpå sov jeg som en stein i tre timer.

Ellers har jeg lest litt rundt på nettet i dag, og kom over en blogg som handlet om en tørrlagt alkoholiker, som også delte mange andres historier på bloggen sin. Alle disse var knyttet opp mot Anonyme alkoholikere, og jommen innså jeg at denne boken jeg selv skriver ikke er så original som jeg trodde den var. Og glad ble jeg i grunnen for å innse det, på sett og vis. For selv om dette er min bok, og min personlige historie, innså jeg at det var utrolig mange som skrev om mange av de samme tingene jeg selv skriver om. Det var til tider nesten som å lese min egen bok, og det var godt og motiverende å lese fra folk som har vært i denne situasjonen, som faktisk har klart seg. Det var til stor inspirasjon. For ellers, dessverre, ser man veldig mange skjebner som aldri klarer å komme seg ut av det.

Jeg har lest litt rundt på nettet ellers også, og har kommet over mange innlegg, blant annet hvor folk skriver til leger osv, om at de er alkoholikere, og hva de skal gjøre. Men så leser jeg at de «drikker en sekspakning» hver dag, eller «to flasker vin hver kveld», og at problemet sirkulerer rundt det daglige inntaket av denne dosen. Og jeg mener på ingen måte at dette ikke er et problem, men allikevel satte det litt mer tyngde og skygge over min egen alkoholisme, slik den har vært de siste årene. Hvis jeg hadde hatt en sekspakning, hadde det vært nok til å «varme opp» for å gå på butikken for å kjøpe ytterligere atten halvlitere. Og hvis jeg hadde hatt to flasker vin, hadde dette generelt vært altfor lite. Jeg husker jeg kunne begynne å stresse, hvis alt jeg hadde en dag var tre liter. Samtidig bør det nevnes at dette ofte var psykisk. Det var ofte forskjell på hvor mye jeg drakk, og hvor mye jeg hadde. Jeg måtte bare vite at jeg hadde det tilgjengelig, om du forstår. Men i de fleste tilfeller var jeg nok mer eller mindre flytende, hele jeg. Og når jeg var på kjøret, lå nok promillen min uten tvil på tre pluss,. Og det var omtrent hele tiden. Det er ganske skremmende å tenke på. Og det er jo også ironisk, for dess mer dritings jeg var, dess mer var jeg i helsemessig faresone, og dess mer likegyldig var jeg, av samme grunn. Det er ganske sprøtt å tenke på. Jeg må bare få understrekt hvor herlig det er å tenke på at jeg har lagt alt som har med alkohol bak meg, bortsett fra ettertankene. De trenger jeg. Jeg trenger å mase om alkoholisme, frem til jeg naturlig begynner å senke garden. Det hjelper å skrive og snakke om det. Og for en ellers ganske så beskjeden person, er det godt å ha denne boken. Også dette høres nok kanskje en anelse ironisk ut, dersom jeg er åpen for utgivelse, om det skulle bli aktuelt. Hvis det kan være til hjelp for andre, er jeg villig til å offentliggjøre min egen fortelling.

Jeg gruegleder meg til mandag. Da skal jeg begynne å rydde opp i livet mitt. Da er det på tide å begynne å fungere sånn noenlunde igjen. Jeg får heller være litt frynsete, men jeg tror nok at det kan være godt å få kommet litt i gang også. Det er jo ikke som at jeg skal ut i krigen eller noe. Det er jo egentlig bare bagateller, men jeg kan liksom ikke bare «skru av bryteren». Samtidig kan jeg ikke gjemme meg fra livet. Jeg har vært edru i over en uke nå, nærmere ni dager, så det verste burde være over. Jeg vet at de sier at det tar minst tre uker, spesielt med tanke på det psykiske, men jeg har ikke så mye tid til å bli frisk. Det er ikke sånn at jeg sitter her som en lutefisk nå, og jeg fungerer jo noenlunde. Men det er utrolig mange triggere i luften, og det er ofte de tingene man ikke tenker på. For eksempel står fremdeles den uåpnede halvliteren bare tre meter fra meg nå. Mange skulle gjerne tro at dette er en fristelse, og at jeg blir fristet til å drikke den, når jeg ser på den. Da kan jeg kanskje til din store overraskelse fortelle deg at jeg ikke orker å se på den engang. Den virker forebyggende for min egen del, og får meg bare til å få lyst til å fortsette tilfriskningen. Jeg har den bare der som et symbol. En annen ting er at det ikke er noe i min verden som heter «én halvliter». Det er bare en liten skvett fra en potensiell tsunami.

Mens jeg skriver dette, tenker jeg grundig: Hvis det hadde stått trettiseks halvlitere der da? Ville jeg da ha blitt fristet? Svaret er faktisk nei. Jeg har ikke noe drikkesug, og jeg har ikke noen som helst lyst til å drikke. Så det er ikke det mest «åpenbare» som er det mest påfallende. Det er ikke selve pilsen som trigger meg, selv om den faktisk er fysisk tilstede i rommet her. Det er det psykologiske. For eksempel er det lørdag i dag. Fredager og lørdager er ekstra vanskelige for meg, fordi jeg i underbevisstheten vet at dette er dager hvor folk fester og drikker. Så denne suppen kan kokes ytterligere. Hva er det egentlig jeg kjenner på da, om det ikke er lysten til å drikke? For den er ikke eksisterende, men allikevel registrerer jeg det ekstra når det er fredag og lørdag. Jeg kjenner det litt på torsdagene også. Men hvis det ikke har med alkohol å gjøre i direkte forstand; Hva er det da? At jeg vet at mange er ute og er sosiale, selv om de også kanskje drikker? Nå er jeg nok inne på noe ja. Og jeg vil også understreke at jeg vet at alkoholikere som tørrlegger seg, føler at de går glipp av hele verden, i begynnelsen. Men det er kanskje den sosiale delen jeg savner? Eller for å si det på en annen måte: Jeg savner kanskje å være sosial, som igjen nærmest har blitt ensbetydende med alkohol de siste årene? De siste tolv årene, for å være litt mer presis.

Så konklusjonen er vel kanskje at jeg savner å være sosial, fordi jeg enkelt og greit ikke er særlig sosial om dagen. Jeg har ikke min egen mobiltelefon engang. Og jeg skriver ikke dette for å få sympati, eller fordi jeg på noen som helst måte synes synd på meg selv. Jeg skriver det fordi jeg jobber med min egen underbevissthet. Jeg skriver det for å forstå mitt eget mønster.

Men det som er ironisk oppi det hele, er at selv om underbevisstheten min har problemer med å skille mellom det å være sosial og det å være full, så er det at jeg har vært så ofte full grunnen til at jeg har blitt ensom. Det er greit nok at alkohol gjør noen ting «enklere» på det sosiale plan, men samtidig blir jeg jo utrolig teit når jeg drikker, og rett og slett en annen person. Så om jeg hadde drukket meg full, og gått på byen for å være sosial, så hadde jo fremdeles ikke det vært jeg som var sosial. Dessuten ville jeg trolig dagen derpå ha sittet og angret på at jeg ikke bare var hjemme kvelden i forveien, fordi jeg var full og bare fjaset og sa teite ting. Med andre ord: Kong Alkohol er en jævla hykler, og bare full i faenskap!

Da var de tankene også skrevet ned, og en utblåsning ble tastet på tastaturet. Kanskje ikke like effektivt som en boksesekk, men det funker. Jeg har sikkert skrevet dem før også, og jeg kommer kanskje til å skrive dem igjen, helt til slangen i hvert fall slipper litt mer taket.

Fra det ene til det andre, så har jeg fått min første «gave» i dag. Jeg sjekket selvangivelsen, og så at jeg får nesten fjorten tusen kroner igjen på skatten. Disse kommer, så vidt meg bekjent, i slutten av juni. Dette passer utmerket godt i forhold til planlagt dato for flytting, og kommer veldig godt med. Planen min er jo å flytte på akkurat den tiden, så det er nesten litt rart å tenke på. Kanskje jeg har fått min første gevinst fra oven.

Da jeg leste på den bloggen jeg nevnte i dag, leste jeg at nesten samtlige av de som skrev, skrev om «en dag om gangen». Det er nok sannsynligvis veldig viktig, og jeg kjente meg veldig igjen i det motsatte. Jeg har jo, som leseren sikkert har fått med seg, en tendens til å ville «snu om livet» over natten. Men det de skriver, er jo nesten synonymt med at «Rom ikke ble bygget på en dag». Jeg prøver å ha dette i bakhodet. Det er greit nok at jeg planlegger en del mindre, praktiske ting. Men når det gjelder å ta store, enorme avgjørelser slik tingene fremdeles er nå om dagen, ville ha vært som å spinne en globus med bind for øynene, for så å sette fingeren på et sted på den, og si:

«Her skal jeg finne lykken».

Men samtidig er det bra å ha mål og ambisjoner, så lenge jeg foreløpig holder det på et uforpliktende og drømmende stadium. Jeg har lov til å holde kikkerten, og til og med se i den, men jeg venter litt med å begynne å løpe etter det jeg ser.

Ellers har jeg hatt en koselig kveld med min mor. Hun laget en veldig god, hjemmelaget pizza. Jeg håper hun gjør det flere ganger. Og utenom dette, så har jeg bare tenkt å fortsette på veien jeg går på nå. Jeg kommer til å fortsette å gå på turer med hundene, trene og bli friskere og friskere. Så kommer alle de andre gode tingene når de kommer. Jeg må bare la dem komme litt naturlig. Og hvis jeg plutselig finner ut at jeg skal bli baker i Tønsberg, så tar jeg meg heller en treningsøkt eller noe. Foreløpig. Og selv om hjulet ruller i riktig retning, så føles det ikke sånn. Jeg føler på en måte ikke progresjonen i den forstand, men den er der. Hjulet ruller. Tiden går i lysets retning. Tilfriskningen pågår, og slik skal det være. Alltid.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 En god Jesu Kristi tjener 4:6-11

«Når du legger dette fram for brødrene, da er du en god Kristi Jesu tjener, som nærer deg ved troens og den gode læres ord som du har fulgt.

Men vis fra deg de vanhellige og kjerring-aktige eventyr! Øv deg heller i gudsfrykt.

For kroppslig øving er nyttig til lite, men gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer.

Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta.

Derfor er det vi arbeider og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, han som er alle menneskers frelser, mest deres som tror. Minn om dette og lær det.»

Dag 62 ( Kvelden fredag 10.04.15 )

Da har det blitt fredag kveld, og det har vært en fin dag. Den begynte dog veldig brått, da Retrieverne klarte å snike seg ut ytterdøren, for så å stikke av. Jeg hadde så vidt våknet, og var midt i midt «hellige» øyeblikk for dagen, som er når jeg drikker kaffe og tar morgenrøyken, mens jeg leser aviser på nettet. Så det ble full leteaksjon med scooter og det hele. Min onkel og min mor kjørte bil, mens jeg kjørte scooter. Heldigvis ble hundene funnet oppe på veien jeg pleier å gå på tur med dem, på vei opp mot fjellet. Jeg blir veldig stresset når de stikker av, for det er uoversiktlige veier her, og det er nok ikke alle bilister som tenker på at det kan være to løse Golden Retrievere rundt neste hjørne. Men heldigvis gikk det bra.

Jeg trengte som vanlig å summe meg, og gikk etterpå en lang tur med Fido. Jeg merker at jeg fremdeles ikke er bra, men det blir ørlite granne bedre hver dag. Men fremdeles virker det som at kroppen og systemet mitt ikke klarer å skille mellom rastløshet og trøtthet. Jeg blir for eksempel ofte veldig energisk når jeg egentlig er veldig trøtt. Men jeg merker at søvnen begynner å bli bedre, og jeg er ikke like sensitiv på lyder og slike ting lenger. Det er helst mellom ørene det er mest kaos nå. Jeg har jo egentlig bestemt meg for å ikke ta så store avgjørelser og legge så mange planer akkurat nå, for det er fullt mulig at jeg har ombestemt meg om en dag eller to. Jeg kjenner meg selv. Dette er liksom ikke tidspunktet.

Men èn ting jeg har planlagt, er at jeg uansett kommer til å flytte herfra senest den 20 juni. Da har jeg fått spart opp nok kapital til at dette er realistisk. Men jeg må også forholde meg til nuet. Det går liksom ikke an å bare se på et punkt, ganske langt fremme på kalenderen, og glemme nuet. Jeg er litt sånn, skjønner du. Så jeg skal prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, og jeg gleder meg til jeg er helt frisk, sånn at jeg kan bli mer sosial igjen. Jeg er fremdeles ikke helt der heller ennå. Det tar tid. Men jeg prøver å tenke at dette er siste gangen denne sykdommen har rammet meg, og det hjelper å tenke slik. Jeg venter bare på at alle løvbladene skal lande etter stormen.

Jeg hadde egentlig planer om å kjøre en tur til byen i dag, blant annet for å gå på en tur på fjellet alene. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, så jeg gikk og la meg nedpå litt i stedet. Jeg sov som en stein i to timer, og det gjorde godt. Men grunnen til at jeg ville kjøre en tur til et nytt sted, er fordi jeg føler jeg kun gjør det samme hver dag. Som at jeg går i et helt fast mønster hver eneste dag. Jeg fant ut at jeg ville bryte dette mønsteret. Men jeg tenker at å gi det noen dager til, kan være en god ide. Jeg har mer enn nok planer for mandag, og da skal jeg begynne å ordne opp i tingene jeg burde ha ordnet for lenge siden. Alle disse praktiske tingene jeg tydeligvis har litt vansker med å få gjort noe med nå.

Blant annet skal jeg bort på Nav, for å undersøke med dem om noe som heter startlån. Det er visstnok mulig for meg å få lån til min egen bolig, selv om jeg er økonomisk vanskeligstilt. Det er akkurat slike ting jeg har lite peiling på, så jeg håper jeg får snakket med en saksbehandler om min generelle situasjon. Det er kanskje greit å få litt informasjon om det går an å få litt hjelp til å komme seg skikkelig på beina. På Nav besitter de egentlig ganske mye kunnskap om de generelle tingene som foregår i livet mitt, som kan forbedres. Jeg tviler egentlig på at jeg får lån til noen bolig, men det er visst mange i min situasjon som har fått det. Jeg lurer også på hvilke muligheter jeg har for å komme ut i arbeidslivet som lærling og dette, og ikke minst kunne jeg nok hatt godt av å prate med en økonomisk rådgiver. Det skader jo ikke å ta en prat med dem.

Ellers må jeg også få gjort noe med denne båten. Jeg tenkte jeg skulle ringe til de som har leid ut plassen hvor den nå står på land, for å høre om det eventuelt er mulig å forlenge oppholdet med en måned. Jeg håper det ordner seg. Dette høres kanskje ut som bagateller, men jeg er fremdeles i katastrofens land her. Mygg blir elefanter. For noe dritt, sier bare jeg. Jeg må nesten le litt av meg selv. Jeg sitter her med illusoriske lenker.

Jeg har litt skrivesperre i dag. Jeg er en anelse ute av fokus. Jeg tenker nemlig veldig igjennom tingene jeg skriver om, etter hvert som jeg skriver. Så fokuset er liksom ikke på selve skrivingen, men tingene jeg skriver om. Men jeg ser at det er over en uke siden jeg sluttet å drikke. Allikevel er jeg ikke helt i balanse ennå. Det er vel rett rundt hjørnet nå. Jeg tror kanskje jeg må prioritere søvn mer nå, for det har fremdeles ikke vært helt bra med den.

Men jeg har egentlig ikke så mye spennende å skrive om i dag, så jeg gjør det litt kort idag, ellers blir det bare fjas. Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 Israel får forsikring om Guds hjelp 41:1-20

«Ti stille og hør på meg, dere fjerne kyster! Og folkene, la dem iføre seg ny kraft, la dem komme hit og så tale! La oss sammen tre fram for retten!

Hvem oppreiste en fra Østen i rettferdighet og kalte ham til sin fot? Han gir folkeslag i hans vold og lar ham herske over konger. Han gjør deres sverd til støv, deres bue til strå som føres bort av vinden.

Han forfølger dem, drar fram i trygghet på en sti hvor han før ikke kom med sine føtter.

Hvem utrettet og gjorde dette? – Han som kalte slektene fram fra begynnelsen. Jeg, Herren, er den første, og hos de siste er jeg også.

Fjerne kyster ser det og frykter, jordens ende bever. De rykker fram og kommer.

Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig!

Treskjæreren setter mot i gullsmeden, og han som glatter med hammeren, oppmuntrer ham som hamrer på ambolten. Og han sier om loddingen: Den er god! Han fester bildet med spiker, for at det kan stå støtt.

Og du Israel, min tjener! Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham!

Jeg tok deg ved hånden og hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste kanter. Og jeg sa til deg: Du er min tjener! Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg!

Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Se, de skal bli til spott og skam, alle de som harmes på deg. De skal bli til intet og gå til grunne, de menn som tretter med deg.

Du skal søke dem og ikke finne dem, de menn som krangler med deg. De skal bli til intet og til ingenting, de menn som fører krig mot deg.

For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg.

Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige.

Se, jeg gjør deg til en skarp, ny treskevogn med mange tagger. Du skal treske fjell og knuse dem, og hauger skal du gjøre til agner.

Du skal kaste dem med skovl, så vinden fører dem bort, og stormen skal spre dem. Men du skal fryde deg i Herren, rose deg av Israels Hellige.

De elendige og fattige leter etter vann, men det er ikke noe. Deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem. Jeg, Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem.

Jeg vil la elver velle fram på bare hauger og kilder midt i daler. Jeg vil gjøre en ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder.

Jeg vil la sedrer, akasier, myrter og oljetrær vokse fram i ørkenen. Jeg vil la sypress, lønn og buksbom gro sammen i ødemarken – så alle skal se og kjenne og legge seg på hjerte og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige har skapt det.»

Den som vil være verdens venn 4:1-10

«Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres?

Dere begjærer, men har ikke. Dere slår i hjel og misunner, men kan ikke få. Dere ligger i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber.

Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster.

Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.

Eller mener dere at det er tomme ord når Skriften sier: Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss?

Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så han kan fly fra dere.

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede!

Klag og sørg og gråt! La latteren vendes til sorg, og gleden til bedrøvelse!

Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.»

Dag 59 ( kvelden tirsdag 07.04.15 )

Påsken er over, og til tross for min tro, og at mange nyter godt av påskeferien, har det for meg vært en tung tid.

I går var jeg så dårlig at jeg så vidt engang klarte å skrive. Jeg så til tider dobbelt, og jeg begynte å svimle så mye at jeg holdt på å gå i bakken hvis jeg så på noe som lyste. Spesielt Tv- og pc-skjermer. Dette har skjedd før, til og med før jeg begynte å ruse meg, i gamle dager. Det føltes også som at jeg gikk med en elektrisk hjelm på hodet i går, og virkeligheten begynte å briste. Og til slutt gikk jeg inn i en dyp, depressiv fase. Jeg kan ikke fordra når dette skjer, men jeg var fast bestemt med å vente med medisinene til jeg skulle legge meg. Og jeg må innrømme at det var veldig godt å få dem i seg når jeg gjorde det. Men jeg må innrømme: Jeg var i overkant dårlig i går, hva forsvarlighet gjelder. I flere anledninger holdt jeg på å ringe legevakten. Men det gikk bra. Jeg kom meg igjennom natten, rimelig søvnløs, dog noe mer avslappet etter å ha fått i meg medisinene. Men at det var en anelse uforsvarlig, ja det må jeg innrømme. Men jeg prøver i det minste.

Jeg er sikker på at jeg var den første som ringte legen i dag morges. De har en liten time hvor man kan komme direkte til hos legene på telefon, og selv om fastlegen min ikke var der, så kom jeg heldigvis i kontakt med en annen lege jeg har blitt litt kjent med, som er meget dyktig. Jeg forklarte ham det rett som det var, og forklarte hvordan jeg hadde det. Han var snill og hjalp meg, og jeg fikk en ny resept på Sobril, men også sovetabletter, da jeg sliter sånn med søvnen. Så nå er jeg rimelig sikker på at jeg har nok medisiner til å komme meg over den verste kneiken, og det gjør godt å tenke på.

Jeg har også i dag gjort mye husarbeid, og jeg har vært på fjellet med Fido. Det var en fin og rolig tur, selv om den ruten er så gjørmete at man får finere hud bare av selve spaserturen. Og det får meg til å tenke på noe morsomt: Fido er skikkelig pysete når det gjelder regn. Han hater å gå i vått gress, og nekter ofte å gå på do, dersom det regner. Det ser nærmest ut som at han går på høye hæler. Men når vi er på Kolbeinsvarden, unner han seg gjerne et gjørmebad helt opp til magen, uten problemer. Da blir han plutselig en skikkelig hardbarket skapning, og etterlater seg brune fotspor hele veien hjem igjen. Dersom noe skulle ha hendt oss, og vi hadde blitt meldt savnet, så ville det ikke vært vanskelig å finne oss, for å si det sånn. Det ville bare ha vært å følge de brune fotsporene til Fido.

Jeg har diskutert litt med min mor i dag, og har gått helt vekk fra langtidsopphold. Men vi har faktisk kommet frem til en plan som er veldig interessant. Det er noe som heter Camphill, og dette er landsbyer hvor medarbeidere og mennesker som har litt ekstra laster i livet, samarbeider og bor sammen. Jeg må nesten sette meg litt mer inn i det, før jeg uttaler meg for mye. Men jeg har tenkt å sende noen uforpliktende mailer til dem i morgen, for å høre om jeg kunne ha gjort noe nytte for meg. Jeg vet også at det finnes tidligere rusmisbrukere der, så det kan jo være det er håp for både meg og Fido. For å være helt ærlig, så har jeg en ganske sterk fornemmelse om at dette blir det neste kapittel, uten engang å ha sendt mail til dem ennå.

Ellers har jeg hatt det mye bedre i dag, enn i går. Jeg tror slangen begynner å slippe taket. Jeg tror toppen ble nådd i går, og at det fra nå av kun vil bli bedre og bedre. Det er alltid litt diffust å si, når det er snakk om blanding av forskjellige rusmidler. Men jeg vet også at det er NÅ det er viktig å holde garden oppe, for det er når man begynner å bli «høy på pæra», og føler seg «frisk», at slangen ligger i skjul og ser på deg, klar til å angripe når du minst venter det. Jeg snakker av erfaring.

En annen ting som er mye i hodet mitt, er båten min. Jeg er fremdeles ikke i form til å gå inn på Facebook. Som jeg har nevnt tidligere, så finner jeg til tider Facebook veldig stressende, men jeg har bestemt meg for å unne meg disse ukene for å bli frisk, og så skal jeg heller ordne alt med storm, når den tid kommer. Det er slik mønsteret pleier å være. Jeg kan være ganske effektiv når jeg vil, og ganske ineffektiv når jeg trenger det. Sånn er det bare. Av og til må man rett og slett bare være litt for seg selv, dersom man har sterkt behov for alenetid. Og det tror jeg nok at vi alle gjør. For slik jeg har det akkurat nå, er jeg i atter en overgangsfase. Jeg har begynt å bli veldig rastløs, og behovet for å komme seg opp på hesteryggen igjen, har kommet tilbake. Men så kommer det sånne små dønninger som forteller meg at jeg fremdeles ikke er helt frisk, og at jeg bør avvente litt med alt, og kun sørge for å trene, hvile, få i meg mye næring og gå på turer med hundene. Å rett og slett ha et eller annet å gjøre, men helst uten altfor mange mennesker rundt meg. Jeg misforstår alt så lett nå, og er nok en anelse hårsår. Men jeg slipper til alle de andre menneskene i livet mitt snart. Akkurat nå har jeg trukket meg litt tilbake på fjellet, for å si det sånn.

Og der sporet jeg en anelse av ja. Det var dette med båten. Det jeg mente, er at jeg har en veldig god venninne som trekker i noen tråder i forbindelse med oppussing, i forbindelse med å donere den til denne MS-pasienten jeg nevnte. Og hvis det på et eller annet sett og vis skulle skjære seg, eller at han har fått det han trenger for å kunne gjennomføre beinmargs-operasjonen i Israel, så vurderer jeg å høre med min bror eller noen andre i familien om de kunne ha tenkt seg å ta over den.

Jeg begynner å komme i god fysisk form igjen. Jeg spiser veldig mye. Fremdeles føles det som at kroppen er en slags absorberende svamp som suger til seg næring. Jeg kjører på med hard trening, og masse mat. Det gjør også psyken godt. Det er viktig å være sterk. Eller i det minste føle seg sterk. Problemet er litt at jeg ikke får sovet så godt, så jeg håper at jeg får sovet godt ut i natt. Jeg er veldig trøtt nå da, så det lover foreløpig godt. Jeg håper bare ikke jeg begynner å tenke mer enn nå, når jeg legger meg. Jeg har jo en liten feilkobling der. Uansett om jeg har trent og arbeidet aldri så mye. Tankekjørene har en tendens til å bli verst når jeg skal forsøke å sove. Det er vanskelig å forklare. Prøv å forestille deg at noen setter et stort TV-apparat på nattbordet ditt, og skrur det på akkurat idet du holder på å sovne, mens det blar igjennom hundrevis av kanaler kontinuerlig. Det kan en viss grad sammenlignes med mine tankekjør.

En annen ting jeg har tenkt på, er faktisk Gud. Jeg undres litt over hvorfor han forvirrer meg. Eller, det er vel ikke så bra å si at han forvirrer meg. Men det jeg mener, er at jeg ofte ber om at han viser meg veien videre. Så får jeg svar, føler jeg, men blir etter kort tid sendt i retur som et feilsendt brev. Dog, mange av veiene jeg har gått, har blitt destruert av alkohol. Og det har vel strengt tatt med mine egne valg og laster å gjøre, fremfor Guds vilje.

Allikevel tillater jeg meg å tenke følgende: Er det meningen at jeg skal ha alle disse opplevelsene, selv om de for meg selv virker mislykket. Skjer det kanskje ting utenfor min evne til å forstå? Er det kanskje meningen at jeg skal ha alle disse erfaringene? Var grunnen til alle disse erfaringene at «vinen» til slutt skulle renne over, slik at jeg omsider gav løftet mitt til ham om å aldri drikke mer? Jeg aner ikke. Hans veier er uransakelige, og Gud er langt smartere enn de smarteste av de smarteste menneskene, som tidligere nevnt. Selv den smarteste mann er en dåre i Guds øyne. Det står skrevet.

Men at det er harde bud? Absolutt. Jeg vet bare at det må være en mening i dette. Jeg tror det er en mening i alt som skjer, men at vi mennesker også er tildelt evnen til å ta egne valg. Og er det noe jeg har skjønt, så er det at han IKKE liker at jeg drikker. Tenk igjen på de knuste ølflaskene og skøytene ved ishavet.

Det jeg prøver å si, er at jeg selv nok har satt opp mine egne veisperrer på veiene han har gitt meg. Jeg har ikke gjort dette for å være slem, men fordi jeg har hatt så store problemer med den dumme, meningsløse flasken.

Man kan også vri på dette, og spørre seg selv: Var flasken så meningsløs, så lenge jeg nå og for alltid holder meg unna den? Kan det være jeg blir en ressurs i fremtiden, for å hjelpe mennesker i tilsvarende situasjon? Først da ville all denne elendige erfaringen vise seg å være positivt, hvis jeg kan si det på den rare måten.

Jeg husker en periode for noen år siden, at jeg var helt enormt ute på kjøret. Jeg spiste og drakk ALT jeg kom over av rusmidler, både tørt og vått. Jeg hadde tanker om å ta mitt eget liv. Jeg har snakket om denne perioden tidligere, men jeg har noe mer å si om den.

Facebook var et sted jeg var mye på i denne perioden, og jeg skrev og skrev. Jeg skrev til tider rystende, depressive ting, i kontrast til alle de litt overdrevne solskinnshistoriene fra mange av de andre på vennelisten min.

I et av innleggene mine, skrev jeg om at jeg hadde bedt til Gud om at jeg ville komme hjem til himmelriket. Men i og med at jeg ikke fikk lov til dette, så bad jeg til Gud om at jeg i det minste skulle og kunne få hjelpe andre mennesker. Dette skrev jeg altså i et innlegg på Facebook. Jeg tenkte «hjelp til selvhjelp».

Da jeg skrev dette, skrev min bror til meg at jeg hadde en enorm evne til å hjelpe andre, men at jeg først måtte hjelpe meg selv. Han hadde rett. Det skurret litt for meg, for jeg følte meg egoistisk uansett hva jeg gjorde. Det var på en måte som at jeg først måtte være litt egoistisk, før jeg kunne hjelpe andre. Men det er jo helt riktig å tenke sånn. En blind mann kan ikke lære en annen blind mann å gå i riktig retning. For at han skal gjøre dette, må han først selv få synet tilbake. Så det er sånn: Dersom man sliter, og allikevel vil hjelpe andre, er man pent nødt til å være frisk selv først.

Når alt dette er skrevet, vil jeg bare understreke at jeg vet at jeg skriver mye om rusproblemer, alkoholisme og abstinens. Boken har etterhvert begynt å bestå av et stort antall sider, og jeg er sikker på at det ikke finnes én side hvor jeg ikke har skrevet om noen av disse tingene. Som du da sikkert forstår, er dette noe som opptar meg, enten det dreier seg om håp eller håpløshet. Men selv om det er en slags dagbok, så er det jo også bokens temaer. Det er temaene jeg fokuserer mye på. Hvis jeg hadde vært en fjellklatrer, og skulle skrevet en dagbok, hadde jeg trolig skrevet mye om fjellklatring.

Det er heller ikke veldig mye mer enn en måned igjen av boken, dersom jeg skriver hver dag. Dette var noe jeg tenkte på i dag, da jeg var ute på tur med Fido. Jeg tenkte på denne boken. Jeg tenkte på dette med at den skal være hundre, skrevne dager. Men så tenkte jeg: Tenk om jeg ikke har fått kommet meg et skritt videre på den siste, skrevne dagen. Hva da? Ville leseren da føle seg snytt? Forventer leseren en happy ending? Hva om alt skulle skjære seg, og at den siste dagen blir skrevet på et psykiatrisk sykehus, som den første ble? Skulle jeg da dra boken enda lenger? Skulle jeg kanskje kalle den «130 skrevne dager» i stedet? Eller skrive til det skjedde noe stort og positivt? Nei, tenkte jeg. Denne boken skal være hundre, skrevne dager. Hvorfor? Fordi denne boken blir skrevet i en veldig aktuell livssituasjon. Den skal være genuin, og det som skjer i livet mitt, skjer. Og hvis boken skal være genuin, så skjer det i den også. Jeg har hele tiden vært opptatt av at den skal være ekte. Den illustrerer i aller høyeste grad mange av mine tanker og følelser, og dersom jeg hadde begynt å dikte opp ting, for å gjøre den mer spennende, så hadde halve poenget vært borte. Faktisk hele poenget. Da kunne jeg likeså gjerne ha avsluttet hele prosjektet her og nå. For jeg kan selvsagt ikke love en happy ending. Kunne du ha gjort det?

Nå prater de om autisme på radioen. De prater om Aspergers. Dette er jo en av disse diagnosene jeg har fått for noen år siden. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg veldig igjen i det som blir sagt. Det er intervju med personer med denne diagnosen.

Nå begynner jeg å bli trøtt, så jeg avrunder som vanlig med bibel-greien min:

Salme 72

Messias` herlige rike

Av Salomo.

«Gud, gi kongen din rettferdighet, og kongesønnen din rett, så han kan dømme ditt folk med rettferdighet, og dine elendige med rett. Fjellene skal bringe fred til folket, og haugene rettferdighet.

Han skal dømme rett for de elendige blant folket. Han skal frelse den fattiges barn og knuse undertrykkeren.

De skal frykte deg så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt.

Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden.

I hans dager skal den rettferdige blomstre. Stor fred skal råde, inntil månen ikke er mer.

Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender.

For hans åsyn skal de som bor i ørkenen, bøye kne. Hans fiender skal slikke støv.

Kongene fra Tarsis og de fjerne kyster skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba skal bære fram skatt.

Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham.

For han skal frelse den fattige som roper, den elendige som ingen hjelper har.

Han skal spare den hjelpeløse og fattige, og frelse de fattiges sjeler.

Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold. Deres blod skal være dyrt i hans øyne.

De skal leve og gi ham av Sjebas gull. De skal alltid be for ham, hele dagen skal de love ham.

Det skal være overflod av korn i landet på fjelltoppene, dets frukt skal bølge som Libanon. Det skal blomstre opp folk av byene som gresset på jorden.

Hans navn skal bli til evig tid. Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd. De skal velsigne seg ved ham, og alle hedninger skal prise ham salig.

Lovet være Gud Herren, Israels Gud. Han er den eneste som gjør undergjerninger.

Hans herlige navn være lovet til evig tid! All jorden er full av hans herlighet! Amen, amen.»

Dag 57 ( 01 påskedag 2015 )

Påsken begynner å nærme seg sin slutt, og dette har vært en tung påske for meg. Jeg kan ikke gjøre annet enn å legge skjul på det. Jeg har følt meg så utrolig kjip for at jeg gikk så utrolig på en smell, og jeg skammer meg så intenst for sammenbruddet. Og hvis jeg opplever noe godt av et eller annet slag, føler jeg at jeg ikke fortjener det, på en måte. Det eneste gode jeg føler jeg kan gjøre, er å love at jeg aldri mer skal drikke alkohol. Men jeg begynner å tvile på hvor lurt det er å gå rundt å love slike ting, når jeg selv ikke helt tror på meg selv. Jeg skulle ønske at jeg klarte å tro på det. At jeg var overbevist. Men jeg tror ikke lenger jeg skal love sånne ting til noen. Avhengigheten av alkohol er så sterk. Dessuten tror jeg disse løftene bare blir tomme ord i de fleste sine ører. Når det gjelder løftet mitt til Gud, og jeg eventuelt ikke klarer å holde det, så tror jeg ikke det er sånn at jeg mister ham, og at han kommer til å straffe meg på noen som helst vis. Jeg tror heller han skjønner hvor desperat jeg er, og HAN ser nok min vei, selv om jeg ikke gjør det selv. Jeg må også understreke at når jeg blar blindt i bibelen, så ender ofte fingeren min opp i det gamle testamentet også. Derfor kan noen av bibel-versene høres veldig «hardcore» og brutale ut. Men mitt personlige forhold til Gud, og min tro, er at han er veldig tilgivende og snill. Og jeg prøver i det minste. Det er ikke som at jeg har satt meg på en benk, og bestemt meg for at her skal jeg sitte og drikke til livets ende. Men uansett, for at jeg selv eller noen andre rundt meg faktisk skal tro på at jeg skal klare å slutte å drikke, er det egentlig bare tiden som kan vise dette. Ikke ord og løfter fra meg når jeg fremdeles sliter.

I det siste har jeg hørt på en kristen radiokanal jeg fant, fordi jeg var nødt å ha en genuin lyd i øret. Jeg orket ikke reklame og musikk jeg ikke liker, så jeg var heldig å finne denne kanalen. Jeg husker dessverre ikke hva kanalen heter, men de forteller mye fra bibelen. Så det passer jo for så vidt bra i forhold til denne boken.

Og i dag kjente jeg en følelse som jeg kjenner fra før. Fristelsen. Jeg var ute og gikk på fjellet med den ene retrieveren, og så tror jeg at jeg fikk en positiv tanke. Men så ble den brått avbrutt av en annen tanke jeg kjenner, og hvis det hadde vært en røst, hadde den sagt:

«Du får ikke lov til å le, tenke positivt, være sosial, være rolig eller NOE uten meg!»

Vanligvis, og da tror jeg at jeg snakker for mange alkoholikere, er dette det som fører til sprekken. Men denne gangen merket jeg faktisk at jeg allerede har forandret syn på denne røsten. Det er ikke kilden til det gode liv. Det er djevelen selv. På mange måter ser jeg på alkohol som djevelen selv.

Rett etter dette tenkte jeg, litt bestemt, at den røsten jeg nå hører, eller rettere sagt, tanken jeg føler, har ikke lenger noe her å gjøre. Jeg har sluttet å drikke. Det er et lukket kapittel. Jeg har alt avgitt mitt løfte til Gud. Så det er ikke vits i at fristeren viser seg for meg igjen.

Det lettet faktisk litt på trykket, og tro det eller ei, så lindret det denne røsten til noe svakere enn løftet jeg har avgitt.

Men jeg har vært full av nerver og depressive tanker. Paranoia. Frykt for å gå tom for medisiner før jeg får ny resept av legen. Måten å stoppe med dem på krever en annerledes strategi enn ved alkohol, på sett og vis. Og det er derfor jeg skulle ønske at jeg kunne få snakket med legen så snart som mulig. Ikke bare fordi jeg har tenkt på dette med medisiner, men fordi det er sendt inn en søknad om langtidsopphold for alkoholbehandling. Søknaden er faktisk, litt ironisk, sendt til en plass i Sogn og Fjordane. Denne behandlingsplassen har jeg vært på en gang før, og det var et veldig bra sted. Søknaden ligger der, men ingenting er foreløpig avklart, enten det er fra min side, eller fra selve sykehuset. Men dersom det er ønskelig fra alle parter at jeg reiser dit, og at folk mener jeg trenger det, så gjør jeg det. Hvis det på noen som helst måte vil betrygge mine omgivelser, sånn at de slipper og gå rundt å være bekymret for helsen min, så gjør jeg det. Så lenge jeg vet at alt går bra med familien min og hundene, så kan det være en mulighet for meg å bli helt frisk, og kanskje få hjelp til å komme i gang med et helt nytt liv. Og det er noe jeg uten tvil trenger, uansett hvilken måte det blir gjort på. Men jeg begynner å innse at jeg ikke klarer denne kampen alene. Jeg trenger nok hjelp, selv om det også har vært forsøkt før.

Til tross for kraftig frykt for å være utendørs om dagen, har jeg klart å få gjort mye positivt. Jeg har gått mye på turer med hundene, og jeg har kommet i gang med trening igjen. Det er litt rart, men jeg klarte å trene hardere og tyngre enn da jeg sist avsluttet. Jeg tror det må ha noe med at jeg ønsker å få ut alle giftene fra kroppen å gjøre. Jeg spiser også veldig mye sunn mat, og har nok lagt bak meg noen mil i gåturer med hundene på noen dager. Det høres kanskje litt ironisk ut, men jeg har følt meg for svak til å gå med Fido for seg, og så Retrieverne sammen, som jeg vanligvis gjør. Så derfor gikk jeg i går tre turer i stedet, med én hund om gangen. Og det var tungt, men jeg klarte det. Og når jeg sier tungt, så mener jeg på alle måter. Jeg følte at alle så stygt på meg, og så for det meste ned i bakken, mens hundene førte meg avgårde, nærmest som blindehunder. Dessuten vet jeg at dette med stygge blikk ofte er misforståelser fra min side. Det handler mer om hvordan jeg selv har det og føler det, enn selve blikkene. Det er på en måte jeg som danner de stygge blikkene jeg får i min retning, så det er ikke reellt. Det er en lang historie, men jeg vet at det bare er innbilning. Uansett, øyenkontakt er ikke helt min greie for tiden.

Morgenene er uten tvil de verste. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg kan drømme så mye, når jeg først sovner, at jeg nærmest føler meg mer sliten når jeg våkner. Da er jeg skjelven, og utrolig depressiv. Drømmene er hjernen min sin måte å bearbeide alle de nylige hendelser på, samt at de gjerne blander seg med gamle minner. Jeg husker faktisk hva jeg drømte i natt, og det var en veldig spesiell drøm. Men den «kler» alle den siste tids hendelser på en veldig logisk, drømmeaktig måte.

Drømmen begynte på en butikk som ikke ligger så langt unna. Jeg husker jeg gikk inn i butikken, og hadde med meg et pass som legitimasjon, av frykt for at jeg ikke skulle få kjøpt det jeg trengte. Det ville ha vært alkohol i virkeligheten, men det hele var mer diffust i drømmen. Men jeg fikk ikke handle i butikken. De sa at de måtte ringte politiet på meg, hvis jeg skulle kjøpe matvarer. En ansatt gikk bort og tømte noe i et bosspann, og virket veldig opprørt.

Drømmen tok plutselig en ny vending. Den «klippet» bort til en butikk som ligger nærmere en bro som ligger noen kilometer unna, men i drømmen var jeg på baksiden av butikken, og her var en helt egen slags landsbygd som ikke finnes i virkeligheten. Det var nesten som en liten by, og den hadde en hamburgersjappe. Jeg husker jeg var inne i hamburgersjappen, og tenkte at dette var et koselig sted, og at jeg synes det var rart at jeg aldri hadde sett eller hørt om dette området før. Jeg husker at den ansatte fra den første butikken i drømmen var her, og jeg husker et klipp av at han hadde en kameratslig tone med en ganske så liberal og hyggelig ansatt i selveste hamburgersjappen. Deretter husker jeg ikke så mye mer fra dette «scenarioet».

Drømmen fortsatte til at jeg stod ved et busstopp like ved broen, og jeg var av en eller annen grunn veldig stresset. Jeg tror det må ha vært fordi jeg ikke hadde fått lov til å handle matvarer (i drømmen altså), og jeg måtte sannsynligvis ta bussen til et helt annet sted, hvor jeg liksom kunne starte helt på nytt, og forsøke å få tak i matvarer der.

Men så ser jeg plutselig at den ansatte, fremdeles fra den første butikken, stå på midten av Askøybroen. Jeg husker jeg tenkte i farten: Dette skjer ikke. Han virket jo så glad. Jeg tror ikke han kommer til å hoppe. Men vent… Hvorfor står han bare i ro og ser rett ned?

Deretter løp jeg som en galning for å redde ham. Jeg glemte meg selv, og løp alt jeg kunne.

Da jeg kom frem til ham, hadde veivesenet allerede reddet ham. Jeg så at han hadde på seg håndjern, men armene var ikke på ryggen hans. De var påført ham på forsiden, nærmest som at han foldet hendene.

Jeg husker at han ble glad for å se meg, og jeg skjønte at også han hadde problemer. Han virket veldig snill, og jeg husker jeg følte at jeg burde ha «sett» ham før.

Det er ganske rart, men jeg kan til tider ha ganske lærerike drømmer. Selv når det er mareritt. Det er heller ikke første gangen jeg drømmer at jeg løper for å finne noen på denne eksakte broen. Jeg vet hvorfor jeg drømmer det, men jeg lar være å skrive om det i denne boken, da det er noe fra virkeligheten som ikke har med meg å gjøre i direkte forstand. Men mannen i drømmen fikk i det minste hjelp da. Han ble reddet, i denne rare og forvridde virkeligheten. Da mener jeg altså drømmen.

Disse bisarre drømmene får jeg ofte når jeg er abstinent. Det er nok en del av avgiftningen. Jeg tenker at det er en del av tilfriskningen av noe, selv om man våkner opp og lurer på om man har bikket fullstendig over på galskapens side, permanent. Men det er nok bare hjernen sin måte å bearbeide inntrykk på. Det skal visst være sunt å drømme, til og med mareritt. Selv om jeg kan si at det ikke føles særlig sunt.

Søvnen min i det siste har vært veldig tynn, og for det meste fraværende. Skillet mellom søvn og tanker er veldig uklart, og jeg våkner ALLTID av følelsen av alt som «skulle, burde, kunne» ha vært. Det er en så depressiv følelse at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg. Hva gjør jeg da? Jo, jeg griper etter en røyk. Og nei, jeg klarte ikke å holde meg røykfri etter alt som har vært.

Jeg har mye hjertebank, og tror at jeg fremdeles er på fylla. Så blir jeg lettet av at jeg har holdt meg på vannvognen en stund. Dette skjer hver eneste gang. Jeg er villig til å vedde på at det er tusenvis av alkoholikere som har vært tørrlagt en periode, som drømmer at de sprekker, eller fremdeles drikker. Så våkner de opp, og blir lettet når de skjønner at det bare var en drøm.

Jeg er litt redusert i dag, så jeg håper at leseren bærer over med meg dersom jeg skriver litt overalt. Jeg blir ganske lett avledet, og er egentlig veldig trøtt etter en lang dag. Men jeg har fått gjort mye i dag, det er sikkert og visst. Eller, sikkert ikke mye for «vanlige» folk, men ut ifra situasjonen jeg befinner meg i, både fysisk og psykisk, så må jeg si at jeg har fått gjort mye. Jeg har gjort mye husarbeid, gått til sammen tre relativt lange turer med tre hunder, hvorav to av dem er en styrkeøvelse i seg selv. Den av de som er minst i fysisk størrelse, er i et skikkelig turbo-modus om dagen. Det er han som er tyngst å gå på tur med, ironisk nok. Det er utrolig mye krefter i den lille kroppen, og gjett om han bruker alt av dem bare for å komme seg fremover. Han løper, mens jeg går, for å si det sånn. Jeg tror ikke engang han vet hva det er å spasere. Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg i det hele tatt har sett ham spasere. Både han og den andre retrieveren er veldig energiske og aktive, både innendørs og utendørs. De løper til det stedet de skal til, uansett hvor det skulle være.

Fido virker å ha blitt mye eldre i det siste. Det er sånn med hunder og alder. Kurven i forhold til deres alder er ikke som vår. De blir liksom gammel over natten, og ikke langsomt som oss. Og jeg har mistanke om at han er syk. Det er et eller annet som ikke stemmer med ham. Jeg føler at jeg ikke når like godt igjennom til ham, som at en del av sjelen hans har blitt tilslørt. Han har også fått en anelse blålig hinne over øynene, og dette har han i øyeblikk hatt tidligere også. De kan få det i forskjellige sinnstilstander, men det kan også være et symptom på grå stær. Så jeg har bestemt meg for å få ham undersøkt hos veterinæren. Det er egentlig litt pussig, for jeg fikk nettopp et brev fra nettopp veterinæren om at tiden var inne for at han skulle få Rabies-vaksine. Jeg antar at det har noe med Lanzarote-turen å gjøre. Jeg kom plutselig til å tenke på det nå, og ser at vi egentlig snart skulle komme hjem. Så det er nok derfor.

Det er rart å tenke på, men vi skulle faktisk egentlig fremdeles ha vært på Lanzarote. Jeg lurer på hvor annerledes tingene ville ha vært, dersom vi fremdeles hadde vært der. Kanskje det egentlig var meningen at vi skulle være der, hadde det ikke vært for at jeg ramlet i den dumme «fossen» igjen, og for at jeg utrolig nok presterte å rote vekk medisinene mine. Den dumme flasken har ødelagt livet mitt. Jeg føler meg gammel. Folk sier at jeg er ung, men jeg føler meg seriøst eldgammel. Nå klager jeg, og det er ikke meningen. Men når jeg først skal gjøre det, så er det vel bedre at jeg gjør det i min egen bok. Det må jo være ganske deprimerende å høre på klaging hele tiden. Men jeg tviler på at det er mange lesere som blir spesielt glade av å lese denne boken. Dette har jeg «advart» om før. Det er reelle erfaringer skrevet i en livsfase jeg i fremtiden kommer til å se tilbake på som en lang, tung periode i livet. Men hovedmålet mitt er at folk som eventuelt sliter, og leser den, skal vite at de ikke er alene. Vi får håpe at boken får en «happy ending».

Det sies jo at 90 % av alle bekymringer man har, aldri skjer. Men gjett om de 10 % kan være dominerende i undertegnedes tilfelle. Til tider lurer jeg på om jeg noensinne vil bli «frisk». Jeg tenker ikke på alkohol, for den delen er som nevnt helt over. Jeg har sagt at jeg ikke tør å love noe lenger, for jeg har ikke blitt frisk fra alkohol ennå, og kommer aldri til å bli det heller, med tanke på at alkoholisme er en kronisk sykdom. Men målet er at jeg aldri kommer til å begynne å drikke igjen. Men den forrige kulen river fortsatt kraftig i systemet. Men mer generelt og helhetlig sett: Jeg lurer på om jeg noensinne kommer meg over ishavet, selv med «skøytene» på. Jeg har ofte vært redd for at ting egentlig ikke kommer til å bli så mye bedre på den andre siden, men det er da nødt til å være en innbilning.

Min mor forsøkte nylig å få meg til å lese en bok som handler om å lære seg å leve. Jeg har fremdeles ikke lest den. Kanskje jeg burde det. ALT i livet mitt er et eneste rot. Og det som ikke er rotete, blir det. Alle tingene mine er egentlig et godt eksempel på det. Jeg snakker da om de materialistiske tingene mine. Jeg føler på en måte at jeg har altfor mye. Jeg har veldig mange ting. Jeg har en haug med klær, men jeg har ikke oversikten over dem. Jeg har en haug med regninger, men jeg har ikke oversikten over dem. De fleste av dem er uåpnet, fordi jeg vet at det er inkasso, alt sammen. Jeg får ikke så mange kjærlighetsbrev, for å si det sånn. Jeg har også en haug med cd-er, treningsutstyr, bilder, minner, tomme ølbokser, malerier, dikt, uferdige prosjekter, musikkutstyr, en båt jeg har tenkt å donere bort til en som har MS, sånn at han kan selge den, som et bidrag til en operasjon han trenger i Israel, og som koster masse penger. Jeg har også en scooter, to hjelmer, et kjøleskap som ikke fungerer, høyttalere som ikke fungerer, møbler osv. Og alt dette er stablet opp i en cocktail av rot. Og det er ikke meningen. Det er vel for mange et luksusproblem. Det høres kanskje til og med overdådig ut, men det er ikke slik jeg mener det. Jeg mener bare at jeg har så mange ting, at jeg ikke klarer å plukke ut noe når jeg faktisk trenger det. Og slik kan man trygt si at det er i hodet mitt også. Det er som en slags symmetri. Det kan dras paralleller mellom min mentale situasjon, og denne materialismen:

– De uferdige prosjektene, enten det gjelder musikk, bøker, dikt, sangtekster eller malerier, kan baseres på drømmer, håp og ambisjoner.  

– Minnene, enten det er bilder fra gamle tider, bilder av pappa eller venner som har gått bort, er ofte illustrasjoner om savn og lengsel. Og da mener jeg ikke at jeg tror de vil komme tilbake eller noe. Men det er på en måte glimt fra fortiden. Vi kan kalle dette melankoli.

– Båten Sabrina, som jeg egentlig aldri helt visste hva jeg skulle gjøre med, kan kalles en impuls. Men jeg håper at jeg får donert henne bort, for det er egentlig en fin båt. Og motoren er verdt ganske mye. Men for en omstreifer som meg, er det bedre å ha noe enklere, og kanskje heller på land. Drømmen ville ha vært en bil jeg kunne ha kjørt i, fra land til land, og som jeg kunne ha overnattet i. Eller kanskje en bil med campingvogn.

– De tomme ølboksene er en illustrasjon av mitt ekstreme forbruk av alkohol. De er en illustrasjon av et sykdomsbilde.

– Inkasso-regningene er også et tegn på manglende impuls-kontroll. Men på sett og vis, kan de også kalles drømmer som ikke gikk i oppfyllelse. De er på en måte en illustrasjon av at jeg har forsøkt å starte på noe jeg ikke klarte å holde gående, eller fullføre.

– Scooteren min kan på mange måter kalles et tegn på angst. Den hjelper meg å komme meg rundt, og det på en litt «skjermet» måte. Jeg har på meg hjelm og visir, slipper å ta buss, og den gir meg en slags følelse av frihet. Jeg er veldig glad i scooteren min.

– Kjøleskapet og de overflødige møblene jeg har, er egentlig også tegn på drømmer som aldri gikk igjennom, men også manglende impulskontroll. Rester fra leiligheter jeg flyttet fra osv. Noen av dem har jeg angret at jeg flyttet fra.

Som du kanskje skjønner, så har alle tingene betydning. Problemet er bare at veldig mange av de samme tingene bare står og støver. Noen av dem står i et uthus, mens andre står i kjelleren. Det er egentlig ganske trist, men jeg trenger en egen høyblokk, dersom jeg skulle ha bevart alle disse tingene på en forsvarlig måte.

Min største drøm i dag, er faktisk ikke maleriene mine. Det er faktisk å få utgitt denne boken. Og det handler ikke om at jeg ønsker noen form for berømmelse, for det ønsker jeg egentlig ikke. Men det hadde vært kjekt å kunne strekke ut til folk med sine egne erfaringer. Det hadde selvsagt også ha vært en god følelse å kunne kalle seg forfatter, og jeg liker jo også tanken på å være økonomisk uavhengig. Å skape litt sin egen arbeidsplass, på sett og vis. Men om jeg kan hjelpe folk i forebyggende forstand, eller som har tilsvarende problemer som jeg har, så ville det ha vært fantastisk, enten det hadde vært i bokform eller på annet vis. Dette har jeg forsåvidt nevnt nylig også.

Men nå kjenner jeg at jeg er svært trøtt, og jeg føler meg ikke bra. Jeg avrunder som vanlig med å lese blindt fra bibelen:

5.2 Omvendelse til frelse 7:2-12

«Gi oss Rom! Ingen har vi gjort urett. Ingen har vi ødelagt. Ingen har vi utnyttet. Jeg sier ikke dette for å dømme dere. Jeg har jo sagt at dere er i våre hjerter, for at vi kan høre sammen i død og liv.

Jeg har stor tiltro til dere, og jeg priser meg lykkelig over dere. Jeg er blitt rikelig trøstet og har fått glede i overflod i all vår trengsel.

For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød noe ro. Vi hadde trengsel på alle kanter: Utenfor oss var det strid og inne i oss frykt!

Men Gud, som trøster de nedbøyde, han trøstet oss ved at Titus kom, men ikke bare ved at han kom, men også ved den trøst han selv var blitt trøstet med hos dere. Han fortalte oss hvordan dere lengtet, hvor bedrøvet dere var, og hvor nidkjære dere nå er for meg. Dette gjorde meg enda mer glad.

For selv om jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, så angrer jeg det ikke, enda jeg nok før har angret på det. Jeg ser jo at brevet gjorde dere sorgfulle, om enn bare for en tid.

Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorg som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss.

For bedrøvelsen etter Guds sinn, virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død.

Se, hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn: iver, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! På alle måter har dere vist at dere er rene i denne saken.

Når jeg skrev til dere, var det ikke på grunn av ham som hadde gjort uretten, heller ikke av hensyn til ham som hadde lidd urett. Men det var for at den nidkjærheten dere har for oss, skulle bli åpenbaret hos dere, for Guds åsyn.»

Dag 55 ( søndag 01.03.15 )

Tiden er inne, og det er ikke noen grunn til å utsette mer. Nå har jeg kommet til et punkt hvor det bare er å hoppe i det. Det er på tide å begynne så smått med renselsen. Jeg vet at det høres veldig dramatisk ut å kalle det «renselse», men jeg har faktisk en ganske stor jobb foran meg. Det er som et tau med mange forskjellige knuter og floker, som skal ordnes.

Mange vil nok hevde at dette er å lure seg selv, men jeg har bestemt meg for å unne meg noen pils de verste dagene, dersom følelsene blir uutholdelige. Jeg føler nemlig at jeg står foran en karusell av humørsvingninger, og av erfaring er dette noe jeg bør ta på alvor. Jeg kan bli såpass depressiv at det grenser til alvorlig, selv om jeg ikke ser helt at det skal skje denne gangen. Men det kan skje, og da tenker jeg at det er bedre å være litt småteit og brisen i stedet. Og nå som jeg først har tent denne lunten, ved å erklære at jeg faktisk vurderer å unne meg noen pils i den verste stormen, kan jeg si at det er grundig planlagt. Det kommer ikke til å bli sånn at jeg ikke spiser, eller at jeg nærmest går inn i en slags faste, som så mange ganger tidligere.

Jeg har til og med kjøpt inn mat som jeg antar at kommer til å passe i forhold til alt; supper og «lett» mat. Dette er ikke fordi jeg kommer til å drikke mye, men fordi jeg også kommer til å være utrolig røykesyk, og det blir jeg i hvert fall etter tyngre måltider. Jeg har også bestemt meg for å halvere dosen med Sobril, så jeg antar at jeg kommer til å kjenne dette litt også.

For å si det helt ærlig, er jeg villig til å strekke meg ganske langt for å komme igjennom den første uken uten røyk. På den annen side kan jeg si at jeg kommer til å være ytterst forsiktig når det gjelder alkohol. Jeg skal trene, gå på turer, spise og gjøre ting som jeg ellers gjør når jeg ikke drikker. Alkohol kommer ikke til å være en veldig vesentlig faktor, men den kommer til å være tilstedeværende dersom ting blir uutholdelig.

Det er vel en viss fare for at jeg blir tolket som dum, etter å ha fortalt om fremgangsmåten jeg vurderer. Å bytte ut sigaretter og cannabis med alkohol? Det var dagens! Og det er helt greit om noen lesere skulle tenke dette. Men selv vil jeg si at dersom man har et blandet rusproblem, så må man ofte tenke litt «kreativt» for å komme seg skikkelig ut av det. Så for å si det med en gang: Jeg har samme, felles mål som de rundt meg har for meg; Å komme helt ut av alt. Men det er mange ting, og på sett og vis kan det hjelpe å ha litt promille når man går igjennom stormen. Den første uken er den verste, og det finnes ingen behagelig måte å gjøre det på.

Jeg tenkte litt da jeg våknet i dag, om jeg kanskje skulle utsette det hele enda litt til, men jeg fant ut at jeg nå var begynt å utsette uten god grunn. Derfor bestemte jeg meg for at morgendagen blir dagen. Jeg vil ikke være en dagdrømmer for lenge, for da begynner jeg etter hvert å tvile på om jeg noensinne vil gjennomføre det. Denne tvilen kom litt i dag, så da tenkte jeg umiddelbart: «I morgen blir dagen.»

Hvis ikke denne planen lar seg gjennomføre, og jeg bare lurer meg selv, så merker jeg det ganske fort. Den største frykten er at jeg for eksempel sprekker på alt, etter å ha holdt meg i la oss si fire dager. Da må jeg i så fall legge hånden på hjertet, og erkjenne at jeg har feilet, og at jeg ikke klarer dette alene. At jeg ikke klarer det uten hjelp. Det er mange som allerede tenker dette om meg, med mindre de har brukt en omvendt psykologi på meg. Dette er faktisk en teknikk som fungerer på meg; omvendt psykologi altså. Hvis noen uttrykker sin tvil i forhold til meg og mine planer, så blir jeg sånn:

«Åja? Jeg skal vise dem!»

Jeg håper bare at jeg kommer meg noenlunde greit i gjennom den første uken. Formen kommer nok ikke til å være så bra om en uke. Eller, jeg aner faktisk ikke. Det er en såpass innviklet prosess at jeg rett og slett møter det hele med uvisshet. Men hva er det viktigste å tenke på? At det går over. At det egentlig er tegn på bedring.

Samtidig tenker jeg: Hva om jeg kommer til å føle meg fantastisk om en uke? Hvis jeg klarer å holde alkohol-konsumet på et akseptabelt stadium, så vil jo forhåpentligvis de helsemessige gevinstene begynne å vise sitt ansikt når den første uken har passert. Jeg kommer til å kjøre i meg mye mat som renser kroppen, og jeg kommer til å lage mange smoothier av frukt og bær, så jeg får i meg masse vitaminer og mineraler. Og hvis jeg i tillegg klarer å trene litt, gå på lange turer, være mye ute i frisk natur, så vil jeg nok føle meg bedre på noen områder, og sannsynligvis verre på andre. Jeg vet ikke, og jeg skjønner at jeg sannsynligvis ville hatt et stort flertall imot meg, dersom jeg hadde luftet ideen om fremgangsmåte for dem. Men den eneste jeg lufter ideen for, er denne boken. Og når noen leser om det, så er dette såpass lenge siden at det er over uansett. Uansett hvordan det gikk. Men la i hvert fall dette være sikkert: Jeg prøvde i det minste, i håp om bedre helse, generelt sett. Men dette er det første og siste forsøket, på denne måten. Hvis jeg ikke klarer det, vil jeg ta det svært tungt. Da viser jeg meg selv at jeg ikke må eller kan lytte til meg selv. At andre har mer rett i forhold til mitt liv, enn jeg selv har. Det blir som å si:

«Sorry, jeg er ikke i stand til å ta skikkelige valg for meg selv. Jeg trenger andre til å ta viktige avgjørelser for meg.»

Og når dette er sagt, vil jeg si at jeg synes det er sterkt av folk å be om hjelp. Så ikke misforstå. Men selv har jeg fått den type hjelp så mange ganger, og jeg har mer troen på denne metoden, helhetlig sett. For min egen del. Men jeg tviler på at jeg kommer til å anbefale denne fremgangsmåten for andre. Det kommer veldig an på hvem man er, i det helhetlige perspektiv. Og jeg tenker at dette er løsningen for meg. Vi får se hvor jeg er, og hvordan jeg har det om en uke. Det er ikke vits i å skrive fine ord. Jeg må vise dette i form av handling. Og nå er punktet hvor mange ord går over i nettopp handling, kommet.

Når jeg har kommet til «dag 100», er denne boken ferdig, og sannsynligvis er livet mitt helt annerledes enn nå, selv om det ikke er lang tid for mange. Det er vanskelig å si, for det kan være mange år til den siste dagen er skrevet. Jeg har jo som nevnt tidligere antydet at det kan komme lange pauser. Poenget er at det skal være hundre, skrevne dager, men ikke nødvendigvis sammenhengende. Da ville det ha blitt kjedelig å lese, for det skjer fint lite spennende i livet mitt for tiden. Det er i hvert fall ikke nødvendig å komme med oppdateringer hver dag, dersom jeg fremdeles bare sitter og grubler på det samme som dagen før.

Mange brå forandringer vil tre i kraft. Og jeg tror at mannen der oppe har lagt veien videre for meg allerede. Kanskje jeg lenge har visst om denne veien. Kanskje problemet aldri har vært at jeg ikke har visst hvor jeg skal gå videre, eller hvordan jeg skal gjøre det. Kanskje problemet hele tiden har vært at jeg har fryktet for det ukjente, selv om alle hevder at det er hva som må til for å finne lykken. Jeg tror vi mennesker er sånn: At hvis man går lenge nok i gjørme, så blir man til slutt vant til det. Til slutt foretrekker man å bli værende i gjørmen, fordi man i det minste kjenner den. Man kjenner konsistensen, og det blir vante omgivelser, selv om det faktisk er gjørme. Selv om det finnes tørt gress rett ved siden av pytten. Man kjenner ikke tørt gress. Man kjenner ikke konsistensen, men har bare blitt fortalt av andre at det er langt mer behagelig å sitte på det tørre gresset, enn i gjørmen. Dette er satt litt på spissen. Men det er nok det som er greien for mange som sliter; Nemlig frykten for det ukjente.

Klokken er snart elleve på formiddagen, og det har vært en veldig regnfull periode. Det er litt kjedelig, men det blir nok en lang tur på meg og min firbente sjelevenn i dag uansett. Paraply og regntøy er en fin ting å ha. Men det er kjedelig for kameraet mitt også. Dette grålige været er vanskelig å gjøre spennende på bilder, men det kan bli bra dersom man finner bra steder, og er kreativ. De bildene jeg tok av fossefallet her, har blitt skrytt opp i skyene. Jeg tror faktisk aldri jeg har fått så god kritikk på bilder før. Kanskje jeg har utviklet meg. Jeg tror jeg har det, for nå er det sånn at jeg «former» bildet med øynene, før jeg i det hele tatt knipser. Jeg ser hvordan «virkeligheten» vil se ut etter at bildet er tatt, og har vært igjennom Photoshop osv. Jeg vet hvilke effekter som vil passe bra, dersom jeg gjør sånn og sånn. På forhånd. Før var det mer overlatt til tilfeldighetene.

Fra det ene til det andre: Dette begynner å bli en veldig lang bok. Siden den sørgelige dagen på akuttmottaket, har jeg skrevet enormt mange ord. Nå er jo bibelen også sitert mye, men sannelig er det fingrene mine som har ført ned hvert eneste ord.

Jeg satt faktisk og tenkte på dette her om dagen. Jeg tror jeg kommer til å savne å skrive i denne boken, når den er ferdig. Jeg hadde en sånn drømmende tanke om at jeg kanskje fikk utgitt denne boken, og deretter opprettet en blogg eller lignende, som fortsettelse på boken. Ja, drømmer er fine å ha. Ettersom jeg selv ikke engang har lest igjennom boken, fra den første dagen, og heller ingen andre, så har jeg ikke peiling på hvordan den vil bli mottatt av andre. Jeg har ikke fjerneste anelse, for å være helt ærlig.

Nå tror jeg at jeg får komme i gang med dagen. Men jeg avrunder som vanlig med å lese opp noe tilfeldig fra bibelen:

3.14 Jesu herlighet åpenbares på fjellet 16:28-17:13

«Sannelig sier jeg dere: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.

Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv.

Og han ble forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset.

Og se, Moses og Elias viste seg for dem, og talte med ham.

Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elias.

Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham!

Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt.

Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke!

Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.

Og da de var på vei ned fra fjellet, bød Jesus dem og sa: Fortell ingen om dette synet før Menneskesønnen er oppstått fra de døde.

Og disiplene spurte ham og sa: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme?

Han svarte: Elias kommer nok, og han skal sette alt i rette stand.

Men jeg sier dere at Elias allerede er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham det som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide under dem.

Da forstod disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem.»