Dag 97 ( tirsdag 09.06.15 )

Jøss, jeg er på de siste dagene før dagen i boken. Det føles nesten litt spesielt å skrive i kveld. Som at jeg føler et slags forventningspress hengende over skuldrene, da disse dagene er mer spesielle enn de andre dagene i boken. Boken er nå ved enden av sin lange vei. Men allikevel, til tross for at dette er en av de spesielle dagene, føler jeg det er viktig å gjøre som jeg har gjort til nå, ellers i boken: Å la teksten komme flytende.

Jeg har litt blandede følelser, når det gjelder å avslutte dette lange verket. Jeg sitter nå med en tykk bok, og ingen har lest den. Ikke engang jeg. Jeg har bare skrevet den. Men nå er tiden snart inne for å lese igjennom den. Jeg tenker: Hva har jeg egentlig skrevet? Alle disse ord, alle disse tilstander, følelser, oppturer og nedturer; Alt skrevet ned i en bok. Mange, mange ord om min livssituasjon. Det er nesten litt komisk å tenke på, at noe så diffust og gåtefullt, allikevel er så godt dokumentert.

På mange måter føler jeg nå at jeg kommer til å puste liv i boken. Jeg kommer til å gi den vinger, uten kontroll over hvor den vil fly. Vil den bli utgitt? Vil det bli en blogg? Hvem vil lese den? Hva vil denne boken gjøre med leseren, hvis noe? Hva vil leseren tenke om forfatteren? Spørsmålene hagler, men samtidig tenker jeg over det hele med senkede skuldre. Folk må få synes hva de vil. Dette er mitt liv. De kan gjerne kritisere boken, men kommentarer om måten jeg lever mitt liv på, mitt livssyn, min tro og mitt vesen? De kommer jeg til å riste av meg. Jeg vet at når man setter seg i lyset, så blir man også mer synlige for gribbene. Ikke alle mennesker er gode. Noen fremstår som gode, men har veldig dårlige kvaliteter. Og dette gjelder mange mennesker. De mørke sidene. Det er helt utrolig å se hvor disse sidene kan dukke opp. I hvilke mennesker. Ofte tenker jeg på mennesker som en dyrerase som er usedvanlig slem mot hverandre. Men det er ikke ment som kritikk i den forstand at jeg selv er noe bedre. Jeg er også et menneske. Men jeg prøver egentlig bare å si at jeg er innstilt på at jeg også kan imøtekomme krass kritikk. Jeg kommer trolig til å få kritikk på konstruktivt basis, som jeg vil sette pris på. Men jeg er også åpen for at jeg kommer til å få kritikk basert på janteloven. Men, igjen, det er nok en pris man må betale. Som jeg nylig hørte: Dersom man velger å vie livet sitt til noe kreativt, må man også kunne tåle kritikk. Og for å være helt ærlig, foretrekker jeg heller kritikk enn stillhet. Stillhet er utolkelig.

Det begynner å virke lenge siden «dag 1». Man går jo igjennom mange korte faser i livet, og etter hvert som det kanskje går et halvt år, eller ett år, så blir alle disse fasene, selv om de er forskjellige, om til en større fase. Man får et mer helhetlig perspektiv på en periode, bestående av mange faser.

Når jeg tenker tilbake på tiden som har gått siden «Dag 1», helhetlig sett, vil jeg si at det har vært en slags overgang av et slag. Ikke bare i forbindelse med rusproblematikk og livskriser, men en overgang jeg egentlig ikke klarer å sette fingeren på. Og jeg kan ikke si at det har vært den enkleste perioden i mitt liv. Jeg tror faktisk ikke jeg kommer til å huske denne tiden som en spesielt god tid, for å være helt ærlig. Selv om mange faktorer har vært svært positive. Jeg har gjort mye riktig også. Jeg har klart å legge fra meg mange uvaner, og jeg har fått viktige, klare øyeblikk til å planlegge noenlunde hvordan jeg ønsker å ha det i livet fremover. Jeg har forandret syn på mange ting. På mange mennesker. På meg selv. Så det har uten tvil vært en viktig, klar periode.

Det har også vært mange overraskende momenter. Noen ting har blitt helt motsatt av hva jeg trodde det kom til å bli. Jeg merker, ironisk nok, at jeg har distansert meg merfra noen mennesker, etter hvert som livsstilen min har blitt mer lik deres. Jeg har innsett at jeg slett ikke har noe til felles med noen av dem. Og jeg har innsett at mange av de menneskene som «gjør alt riktig», slett ikke er så perfekte som de kanskje virker. Eller som de prøver å fremstå som. Jeg ser også lettere kunstighet. Og for å være helt ærlig: Jeg klarer ikke falske mennesker.

Jeg merker også at jeg blir provosert av ting. Mer nå enn da jeg slet skikkelig selv. Jeg blir provosert over at mennesker som har hatt hellet på sin side hele livet, er nedlatende mot mennesker som har langt mer allsidig livserfaring, og derfor kanskje ikke klarer seg like godt i samfunnsmessig sammenheng. Jeg undres over hvorfor det er sånn. Hvorfor folk som har vokst opp med puter under armene, tillater seg selv å være nærmest mobbende mot dem som har gått livets harde skole? Man ser det i så ufattelig mange sammenhenger, både hos unge mennesker, og gamle mennesker. De illusoriske skillene de selv lager. Klassene. De tingene som «ligger i kortene», men som det ikke snakkes om. Den tause mobbingen. Blikkene. Undertonene. Hvorfor er det sånn? Jeg stiller meg i hvert fall på siden av de som sliter, og som ikke er redd for at folk skal vite det. De vet jeg hvor jeg har. De er genuine. De er sannheten. De er ikke del av teaterstykket.

Dette får meg til å tenke på noe interessant, og det er kanskje noen lesere som også lurer: Hvordan ser jeg meg selv? I en sånn sammenheng?

Vel, jeg har, som du garantert har skjønt, hatt mange problemer, både i forhold til rus og psykiatri. Tabu-belagte problemer, med andre ord. Jeg har utallige innleggelser bak meg, langt flere enn de fleste. Alle disse tingene er jo helt klart. Jeg var til og med innlagt de første dagene jeg skrev i denne boken.

Men samtidig vet jeg, med fare for å høres skrytende ut, at jeg er en intelligent person. Faktisk, så er jeg over snittet intelligent, ifølge tester. Og jeg er i god form, nå også fysisk. Jeg mangler egentlig ingenting, bortsett fra en balanse i livet. Denne balansen inkluderer også en dame å leve livet med, så det er sagt!

Men jeg arresterte meg selv litt her for en tid siden. Jeg tok meg selv i å lure på hva andre mennesker synes og tenkte om meg. Så tenkte jeg igjen: Hvorfor bryr jeg meg egentlig om hva de tenker? Hvem er de egentlig? Er det venner av deg? Er de i din omgangskrets i det hele tatt? Kommer du noensinne til å ha noe med dem å gjøre? Og hva er det som får meg til å tenke at disse menneskene i det hele tatt er i posisjon til å bedømme meg? De er jo mennesker de også. Ikke over, ikke under. Bare mennesker. Statister i mitt liv, og viktige roller i sine egne.

Jeg tenkte en stund i disse baner, og innså at jeg fremdeles har dårlig selvbilde. At disse tankene kom som følger av dette. Men da jeg innså at de slett ikke er bedre enn meg, fant jeg faktisk en viss ro. Jeg innså at jeg allerede visste at jeg egentlig ikke bryr meg så veldig om hva mannen eller damen i gaten tenker om meg, i stor forstand. En brikke i et puslespill kan ikke passe inn i alle typer puslespill. Det gjelder egentlig bare å finne sin vei, og gå den. Alle de andre tingene og menneskene, kommer etter, på en naturlig måte. De likesinnede. De som faktisk er interessante.

Hundene. Jeg er så utrolig glad i hundene våre. Dette er helt herlige skapninger, som er genuine til beinet. De er kjærlige skapninger, og takknemlige for alt. De har mange egenskaper som vi mennesker bare kan drømme om. Jeg har funnet vennskap i hunder, som jeg aldri har funnet i mennesker. Jeg kan tulle med dem, på en sånn hysterisk måte som ville fått meg innlagt av mennesker, dersom jeg hadde gjort det med dem. Men hundene våre vet alltid at jeg tuller. Hvis jeg hadde løpt ut på gaten og hoppet og danset, mens jeg hadde laget de merkeligste lyder, ville folk ha blitt redd. Hvis jeg gjør det samme med hundene mine, kommer de løpende med leker, fordi de plukker opp signaler om at jeg faktisk tuller. Jeg bør understreke: Jeg ville ikke ha gjort det med hunder jeg ikke kjenner. Men jeg understreker bare det faktum at man kan få en ubeskrivelig kontakt med en hund, som et åndelig bånd, bare man leter.

Jeg tenker også på ordtaket: «Det er bedre med én fugl i hånden, enn ti på taket.»

Det får meg til å tenke på han kameraten jeg har, som jeg er med hver dag. Jeg har jo mange venner, men det er faktisk kun han jeg føler jeg kan være helt meg selv med. Det er uten tvil han som kjenner meg best som menneske, og vi har også fått et viktig vennskap. Vi vet nøyaktig hvor vi har hverandre, og slike venner er veldig verdifulle. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har ham som venn, og ville mye heller hatt ham som venn, enn tyve såkalte Facebook-venner.

Som leser av denne boken, har du kanskje merket at jeg har snakket mindre og mindre om Gud, etter hvert som jeg har blitt friskere og friskere. Det er nemlig sånn med meg og Gud. Jeg har inntrykk av at troen min er mer tilstedeværende i noen situasjoner. Jeg mener på ingen måte at jeg kun henvender meg til Gud når jeg ikke har det bra, for det er ikke sånn det er. Men jeg merker alltid en større nærhet med Gud, de gangene jeg har det som verst. Dette høres kanskje rart ut. Noen vil kanskje tenke: Hvorfor har du det så forferdelig når Gud er så nær da? Det er mange måter å se det på. Jeg tenker heller at Gud er nær fordi jeg har det så forferdelig. Som en påminner om at han faktisk er der.

Når jeg har det bedre, og er lettere til sinns, har jeg like mye troen på Gud som ellers. Jeg er alltid Gud takknemlig, og jeg kommer aldri til å miste min tro eller respekt for Gud. Gud er min kjerne av forstand, når jeg mister min egen. For selv når jeg har hatt orkaner mellom ørene, og til og med ikke kjent igjen mine nærmeste, og de gangene jeg egentlig bare har opplevd verden og livet som noe fiendtlig og fremmed, så har ALLTID Gud, og troen på ham sådan, stått stødig som det mektigste fjell. Og dette fjellet har jeg gått til mange, mange ganger.

Jeg vil også understreke at selv om jeg ikke vet hva fremtiden bringer, så er jeg fremdeles helt edru og nøktern. Jeg er også ved god helse, både fysisk og psykisk.

Jeg avrunder som vanlig ved å bla tilfeldig opp i bibelen, i blinde:

5.1.7 Lignelsen om den barmhjertige samaritan 10.25-37

«Og se, en lovkyndig stod fram og fristet ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?

Han sa til ham: Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?

Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv!

Da sa han til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve!

Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: Og hvem er min neste?

Jesus tok opp dette og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød.

Nå traff det seg slik at en prest drog ned samme veien, og han så mannen og gikk forbi.

Likeså kom en levitt til stedet og så ham og gikk forbi.

Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Han fikk medynk med ham. Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham.

Neste dag tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere?

Han sa: Den som viste barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!»

Dag 93 ( Mandag 01.06.15 )

Nå er det ikke mange dagene igjen i boken. Mye tyder på at det ikke kommer til å bli noen store forandringer ved bokens slutt, men dette har jo vært ganske åpenbart lenge. Det er jo ikke en fiktiv bok, og livet lever jo på en måte sitt eget liv. Det kan ikke formes etter en bok, med mindre man skriver om fortiden. Da har man mer håndfast materiale å gå på, ettersom man vet fortellingen fra begynnelse til slutt, før man begynner å skrive.

I dag har jeg gitt etter for den konstante dampen som kommer ut ørene mine. Jeg har bestemt meg for å frigjøres fra lenkene jeg har rundt armer, ben og sinn. Jeg føler det ikke er annet å gjøre. Nå vil jeg lytte mest til meg selv, fra nå av. Jeg vil leve det livet jeg selv ønsker, og jeg vil ha mer frihet til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Jeg føler på mange måter at det nye livet mitt kan sammenlignes med å være i militæret. Det består stort sett av ting jeg bør gjøre, og jeg kjenner meg ikke lenger lykkelig. Det er jo bra å trene, og generelt ha rutiner. Men ikke sånn som dette. Jeg har glemt noe oppi det hele, og det er å faktisk leve. Dette har jeg hørt før. Jeg har viet alt til en fremtid jeg ikke aner noe som helst om, mens jeg presser meg selv for mye i nåtiden. Jeg tror ikke det er helt bra. Så jeg tar nå sikte på den gylne middelvei. Jeg kommer fra nå av til å oppsøke balansen i alt. Ikke for mye av noe, og ikke for lite av noe.

Jeg tenker også mye på dette med ADHD-medisinen. Av erfaringer er jeg i utgangspunktet skepsis til psykiatrien og systemet, generelt sett. Jeg har veldig blandede erfaringer derfra, og har opplevd både å få hjelp i noen situasjoner, mens jeg har kommet over fullstendig inkompetente mennesker der, i andre. For meg føles det som Russisk rullet.

Henvisningen er nå sendt til spesialisthelsetjenesten, og jeg har fått vite at det kan gå helt til august, før det eventuelt skjer noe. Men dersom det hadde vært så enkelt for meg å bare holde meg på matten helt frem til da, så hadde jeg vel kanskje ikke engang trengt disse medisinene. Og det er hvis jeg i det hele tatt får dem. Men uansett, så er det altfor lenge for meg å vente helt til august. Jeg går på veggene nå, og bare tanken på å gå i to måneder til sånn, er simpelthen ikke realistisk.

En annen ting jeg har hørt, er at man som regel prøver ut en ADHD-medisin som heter Stratteraførst. Denne har jeg hørt utelukkende negative ting om, som at folk har fått dype depresjoner som igjen har ført til selvmordsforsøk. Jeg har også hørt av andre som har diagnosen, at man bare blir veldig trøtt av dem. Men grunnen til at man som regel starter med denne, er fordi den ikke har misbrukspotensiale.

For å være helt ærlig? Jeg tror ikke jeg orker å gå den veien der. Jeg har bare en magefølelse på at det ville ha skjært seg uansett. Jeg har faktisk mer troen på at jeg bør begynne å lytte til meg selv igjen, og ikke alle andre. Og når dette er sagt, kan jeg understreke at jeg ikke har tenkt å kaste meg selv utfor stupet. Jeg skulle egentlig bare ønske at alle rundt meg begynner å tenke litt mer på seg selv, og ikke hele tiden fokuserer så mye på hvordan jeg skal leve mitt liv. For det er mitt liv, og jeg må nesten få lov til å gå mine egne veier. Og jeg håper jeg kan gjøre dette uten at folk rundt meg går i konstant bekymring. Jeg kommer tilbake med mer angående dette, for jeg antar at det hele virker en anelse diffust og usikkert ovenfor leseren, på dette stadiet.

Ellers har jeg fått vite at båten ble hentet i dag, så nå er den helt ute av bildet. Det har tatt sin tid, blant annet på grunn av kjøpere som plutselig trakk seg. Men nå er den hentet, og ikke lenger i mitt eie. Det er en lettelse, og jeg vet at den kommer til å bli godt ivaretatt. Nå er det egentlig ikke så mye som gjenstår, før jeg er klar til å flytte. Jeg trenger egentlig bare neste utbetaling, og det er omtrent 20 dager til, så generelt kan jeg si at det ikke er lenge til livet mitt entrer sitt nye kapittel.

Etter at jeg bestemte meg helt for å flytte til en annen by, er det som at det har kommet en annen ro og et nytt lys over avgjørelsen. En sånn følelse som sier: Hvorfor i all verden har jeg ikke kommet skikkelig frem til dette før? Det nye livet mitt står jo og venter på meg. Og om jeg ikke liker meg på det nye stedet, er det ikke verre enn at jeg kan flytte videre. For jeg liker å være i bevegelse, på denne måten. Jeg liker å reise, oppleve og utforske. Kloden er vårt hjem, og jeg elsker å prate med alle slags mennesker. Jeg er egentlig en veldig sosial person, selv om det absolutt ikke har vært sånn de siste månedene. De har vært harde, men nødvendige. Jeg har lært mye på denne tiden, og jeg har fått bekreftet mange ting jeg har lurt på. Jeg har bedre oversikt, og er bedre rustet til å møte fremtiden. Det har vært et nødvendig opphold i livet selv, men jeg skal innrømme at det har vært hardt. I begynnelsen var det en forferdelig kamp, og hodet mitt har ofte vært så hardt presset at det bikket over i galskap. Men jeg er frisk nå, og jeg er atter engang rustet til å møte de utfordringer fremtiden eventuelt skulle by på. Jeg har blitt sterk igjen, både psykisk og ikke minst fysisk. Min mor sa her om dagen at jeg så fantastisk ut, og at jeg hadde blitt så stor. Det er godt å høre. Trening, vitaminer, mineraler og generelt sunn mat har gjort meg godt. Og ikke minst avholdenhet.

I dag har jeg trent, og i morgen tror jeg faktisk at jeg unner meg disse to dagene i Førde allikevel. Jeg har snakket litt med min mor om det, og vi er begge enige i at jeg kanskje bør bli litt kjent med byen, før jeg tar noen store avgjørelser. Det er ikke helt som det var før, blant annet da jeg reiste 75 mil til Oppdal, uten å ha vært der før. Det var ganske tøft gjort av meg, synes jeg. Men heldigvis var det et fantastisk sted, og jeg hadde det godt den perioden jeg var der, stort sett. Jeg trengte den perioden for meg selv, for å hente meg inn igjen.

Jeg trenger ikke lenger å hente meg inn igjen etter noe, nå. Jeg føler det faktisk omvendt. Jeg trenger å komme meg ut i felten igjen, og leve. Jeg er klar. Jeg har vært i isolerte perioder før, til og med verre enn den jeg har hatt nå, hvor jeg har vært ufattelig langt nede psykisk. Jeg har gått fra slike situasjoner og rett ut i en skolesituasjon eller arbeid, og det har ikke bare gått bra, men det har gått veldig bra. Det har faktisk vært akkurat det jeg trente. Så det er ikke til å legge skjul på: Av og til må man bare kaste seg ut i det, i stedet for å hele tiden sitte hjemme for å kjenne etter om man faktisk klarer det. Man må komme seg tilbake på hesteryggen, så snart man er klar for det. Det finnes noe som heter «overtid» her, og det er ikke sunt. Ledighet er roten til alt vondt.

Jeg vet om et eksempel på dette: Det var en kar som hadde blitt arbeidsledig, og hadde vært arbeidsledig i en periode. I begynnelsen var han veldig ivrig og håpefull hver gang han sjekket postkassen, da han ventet svar på jobbsøknadene sine, og eventuelle intervjuer.

Men etter hvert som tiden gikk, begynte angsten i ham å spire. Han merket at dess lenger tid som gikk, dess mindre gledet han seg til å sjekke postkassen, og til slutt var det nesten som at han håpet at han ikke hadde fått noen svar fra potensielle arbeidsgivere, fordi han hadde begynt å miste troen på seg selv, og troen på at han ville klare å fungere bra i arbeidslivet.

Et annet eksempel er faktisk mennesker som har sittet i fengsel i mange år. Mange av disse utvikler en slags agorafobi, eller en slags frykt for verden der ute. En frykt for friheten. Mange av dem klarer ikke å tilpasse seg samfunnet igjen, og har nærmest et ønske om å komme tilbake i fengsel, da de føler de fungerer bedre der.

Og disse eksemplene høres kanskje litt merkelige ut, men de underbygger det faktum at vi mennesker ikke har godt av isolasjon, og at vi er flokkdyr. For vi er det. Det må jo være en grunn til at isolasjon blir brukt som en form for straff innad i fengselet, og i andre institusjoner. Isolasjon blir til og med omtalt som tortur. Og jeg vil ikke tro at det er spesielt sunnere å isolere seg, selv om man gjør det av eget ønske. Det føles kanskje tryggest sånn, men det er og forblir usunt for sinnet.

Og når vi først snakker om dette å være alene: Det går ikke en dag hvor jeg ikke savner å ha dame. Jeg vet jo at jeg må fikse livet mitt opp litt først, men nå begynner jeg å bli veldig klar for å treffe en å dele livet med. Generelt er jeg veldig innstilt på å bli kjent med nye mennesker. Jeg ser virkelig frem til det. Jeg trenger det. Jeg trenger nye inntrykk. De fleste jeg har kontakt med i dag, er så utrolig etablerte. De er et helt annet sted enn hva jeg er, og jeg kan ikke si at jeg misunner dem. Jeg har ikke lyst å leve sånn som de gjør. Ikke nå i hvert fall. Dette vil kanskje bli annerledes hvis jeg faktisk treffer en dame jeg blir skikkelig forelsket i. Jeg har ikke vært skikkelig forelsket i en dame på mange, mange år. Jeg har kanskje trodd jeg har vært det, men så har jeg etter hvert skjønt at vedkommende egentlig ikke er min type. Jeg savner den kriblende følelsen av ekstase, som forelskelser gir. Men jeg tror ikke jeg har truffet min rette ennå. Jeg håper hun ikke er langt unna. Jeg er kresen.

Ettersom jeg har fått unnagjort dagens trening, tror jeg faktisk jeg skal planlegge hvordan morgendagen skal bli. Jeg tror det skal bli den første dagen som skal være annerledes. Dagen som bryter mønsteret jeg har lagt meg i nå. Jeg tror kanskje jeg trenger å ta denne turen i morgen. Jeg må se litt nærmere på de praktiske tingene, som økonomi blant annet.

Jeg avrunder for i dag, med å bla tilfeldig opp i bibelen:

5.1.2 Å følge Jesus 9:57-62

«Mens de gikk videre på veien, sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går!

Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.

Men til en annen sa han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far.

Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike.

Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å farvel til dem der hjemme.

Men Jesus sa til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Dag 92 ( søndag 31.05.15 )

Dette har vært en usedvanlig kjedelig dag. Jeg kjeder meg så mye at det snart kommer damp ut ørene. Men det er ikke vanlig kjedsomhet. Det er en snart uutholdelig frustrasjon over den generelle situasjonen jeg befinner meg i. Jeg føler jeg har blitt kastet inn i en helt tom tilværelse, som kun passer til den tørreste tørrpinne. Det er ikke lenger noe særlig forskjell på min livsstil, og livsstilen til en 90 år gammel mann. Slik føles det i hvert fall, selv om det egentlig ikke er helt sant. Men jeg skriver ikke dette fordi jeg har det forferdelig. Det har jeg ikke. Det er verken depresjon eller angst. Det er heller ettersmaken av et liv som egentlig er tilpasset mye depresjon og angst. Dette er jo ganske paralyserende tilstander, som gjør at man gjerne trekker seg tilbake. Lever så stille og fredelig som mulig, og helst uten noen som helst inntrykk. Denne situasjonen jeg nå befinner meg i, er tilpasset disse tidligere tilstandene. Så faktisk kan jeg si at det nå er et sunnhetstegn jeg kjenner på, for nå er det helt uutholdelig å ha det sånn. Å kjenne på hvor lite jeg egentlig lever. At alt er så ufattelig kjedelig. Jeg holder ikke ut dette her. Det kjennes som at alt går i saktefilm. Og jeg tror at det er slik mange folk lever sine liv. Jeg sier ikke at det er noe gale i det, men jeg skjønner ikke hvordan de klarer det, uten å få damp ut ørene. For jeg har i hvert fall kommet frem til at jeg IKKE kan leve så tomt som dette. Det er rett og slett helt meningsløst. Alt tar liksom så lang tid, og ingenting skjer. Den ene dagen er altfor lik den andre. Nei, her må noe gjøres.

I dag morges da jeg våknet opp, tenkte jeg mer over nøyaktig hva jeg ville ha i livet, og hva jeg ikke vil ha. Som en grådig ørn, valgte jeg ut illusoriske brikker, som jeg satte sammen til et illusorisk liv; Litt av dette, og litt av det osv. Det var faktisk en ganske ryddig måte å tenke på, og jeg merket at det gjorde meg godt. Jeg tenkte at jeg ikke lenger kunne gå på to veier, som jeg gjør nå. Frustrasjonen spirer opp fordi jeg gjør nettopp dette. Jeg finner ikke meg selv i dette uføret, og finner heller ingen konstruktiv nytte i mine egne tanker. De fører meg ingen steder. De er svakere enn handlingens kraft, så det har kommet til et sånt punkt at jeg bare må begynne å handle, i stedet for å tenke over alt hele tiden. Det går faktisk an å tenke for mye, og det er nøyaktig hva jeg gjør nå om dagen.

Jeg tenkte for meg selv: Hvor vil jeg bo? Jeg tenkte over alternativene, og det er som tidligere nevnt helt avgjort at jeg kommer til å flytte i slutten av juni.

Jeg har nå helt bestemt meg for å flytte til Førde. Jeg skal starte helt på nytt. Jeg skal melde meg inn i organisasjoner, begynne med kampsport, trene masse, bli kjent med mange nye mennesker, og generelt starte et helt nytt liv. Tiden er nå inne. Øyeblikk med mimring, melankoli og tilbakeblikk til bedre tider, er nå over. Nå skal øynene mine gå fremover.

Jeg var nemlig litt mimrende tidligere i dag. Jeg var inne på mailen min, og leste over en tre år gammel samtale jeg hadde med min daværende bestevenn. Jeg satt da i en leilighet i Las Palmas og pratet med ham på Messenger, mens han satt hjemme i Norge. Vi snakket om alt og ingenting. Smått og stort. Om hundene, rundstykker, tv-serier, ord og uttrykk, alkohol og hasj, og omtrent alt annet. Det var litt spesielt, for jeg husket den gode tonen vi hadde. De bagatellmessige diskusjonene, så uskyldige. Vi diskuterte og diskuterte.

Denne kameraten er nå død, og har vært død i snart to år. Han ble brått revet bort så altfor tidlig.

Men etter at jeg hadde lest dette, tenkte jeg også over hvor mye vi levde på den tiden. Jeg tenker da spesielt på meg selv. At jeg faktisk var i Las Palmas, og nøt det gode liv. Dessverre ble jeg veldig syk der nede, og det holdt på å gå meg skikkelig gale, blant annet på grunn av et stort alkoholkonsum, men jeg hadde det virkelig bra i de gode øyeblikkene også. Det var et sånt sted som var fantastisk når man hadde det bra, men som spiste deg levende dersom du slet.

Nå har jeg bestemt meg for å begynne å leve igjen, i stedet for å sitte som en gammel mann i godstolen, og mimres over «gamle dager». Det er en skremmende likhet mellom meg og den gamle mannen. Og hvis dette er å bli voksen, så takker jeg stolt nei. Dette er ikke den gylne middelvei. Det er en langt sunnere vei enn andre veier jeg har gått, men jeg har fremdeles ikke funnet den rette veien. Denne veien jeg går på nå, er ikke for meg. Med unntak av kameraten min som jeg treffer daglig, og litt kontakt med noen venner på Facebook, er det ikke mange likesinnede rundt meg nå. Jeg savner å ha en dame i armkroken, og mål, belønninger og motivasjon. Jeg tror jeg opplever et forstadium av en massiv depresjon, dersom jeg ikke snart tar tak i roret på skuten. Og dette akter jeg å gjøre. Det er i dag avgjort, og de stramme tøylene jeg har lagt meg i, begynner å virke mot sin hensikt. Jeg er nødt å åpne slusene mer, for nå har jeg tatt på meg for mye. Jeg tror kanskje jeg fremdeles sliter litt med ettervirkningene av å ha mistet troen på meg selv, da jeg har vært på mitt svakeste. Det som er farlig med dette, er at man begynner å høre mer på andres råd, enn å lytte til seg selv. Også her trenger jeg å finne en gyllen middelvei. Jeg har ikke tenkt å gjøre de samme tabbene jeg har gjort før. Jeg har ingen planer om å miste kontrollen, og jeg har ingen planer om å snuble, slik at hele livet mitt blir et helvetes drama, og jeg blir pleietrengende og sårbar. Jeg er en sterk person, og jeg har overlevd mye. Jeg har også opplevd mye, og det meste jeg stiller spørsmålstegn ved, er ikke på grunn av andres erfaringer. Det er på grunn av mine egne erfaringer. Disse erfaringene kan være en god mentor i ettertid, om hva jeg bør gjøre, og hva jeg ikke bør gjøre. Jeg har også en del lærdom å hente av uttrykket: «Alt med måte.»

Jeg vil leve!

2. Samtaler med Nikodemus 3:1-21

«Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer.

Han kom til Jesus om natten og sa til ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.

Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.

Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født?

Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.

Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.

Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!

Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.

Nikodemus svarte og sa til ham: Hvordan kan dette skje?

Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette?

Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd.

Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?

Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.

Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde.

For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.

Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud.»

Dag 90 ( tirsdag 26.05.15 )

Mai måned nærmer seg slutten, og det gjør boken min også. En ny dag har passert, og det er nå kveld. I bakgrunnen spilles dyp meditasjonsmusikk fra den store flatskjermen jeg har kjøpt av kompisen min, og levende lys brenner i rommet. Det er slik jeg liker det. Når roen har meldt seg.

Dagen i dag har også vært regnfull, med små glimt av sol gjennom skyenes sprekker. Ensomme stråler som minner meg om at sommeren er på vei, bare ikke ennå. Men livet går sin gang uansett vær. Det må det gjøre. For hvis man kun skulle gjøre noe på godværsdager her i Hordaland, hadde det ikke skjedd mye. Da hadde Hordaland vært landets mest inaktive fylke, og folk ville ha dødd som fluer i sine godstoler, hjemme i stuen. Gjerne med en pose chips i fanget, og et bilde av solen på veggen.

Det er det som er så fint med disse små, men nyttige investeringene. Jeg kjører jo scooter, og for en tid siden var mine turer til treningsstudioet i byn, eller andre ærender, veldig avhengig av været. Hvis det regnet, ble det som regel utsettelse til dagen etter. Og hvis det fortsatt regnet dagen etter, som det vanligvis gjorde, ble det ytterligere utsettelser. For det å komme i mål, søkk gjennomvåt, er jeg ferdig med. Det er egentlig helt utrolig at jeg brukte så lang tid på å få kjøpt meg et sett med regntøy. Nesten skammelig, for en vestlending å være. Det er jo nesten et obligatorisk antrekk.

Men nå har jeg dette settet, som jeg kjøpte for usle 200 kroner på Europris. Og det gjør susen. Faktisk veldig komfortabelt, og det holder meg tørr. Det ser ganske bra ut også, om jeg får si det selv. Og gjett om det blir brukt mye…

Jeg fant ut at jeg ikke trente hardt nok, her for en tid tilbake. Misforstå meg rett: Jeg trener hardt nok i den forstand at jeg trener alle de dagene jeg skal trene og dette, men jeg har stagnert litt i forhold til å øke belastningen på selve vektene. Så nå har jeg begynt å være mer bevisst på dette, og det viste seg at jeg var langt sterkere enn jeg trodde. På noen øvelser har jeg nesten doblet vekten. Dette har ført til ytterligere fremgang. Jeg har faktisk aldri veid så mye som jeg gjør nå, noensinne. Og det er fint lite fett på kroppen min. Så litt selvskryt må jeg unne meg selv.

I dag har jeg også bestilt en tur til Førde, og jeg reiser på fredag, og blir der til søndag. Jeg trenger enkelt og greit å komme meg litt vekk nå, og se litt nye steder og nye mennesker. Jeg kommer til å ha med meg foto-apparatet, for jeg har tenkt å ta masse bilder når jeg er der. Faktisk, så er dette den mest hovedsakelige grunner til at jeg reiser. Men jeg reiser også fordi jeg har lyst å bli bedre kjent med den byen, for å ha litt mer under vingene i forhold til å vurdere om jeg skal bo der en gang. Jeg har fremdeles en finger på Førde, av en eller annen grunn. Det er en by som ikke er så langt vekke, og ikke så stor, og den har heller ikke så høye leiepriser. Det er også ganske lett å få seg bolig der, slik jeg har forstått. Leiemarkedet der er ganske stort.

I morgen skal jeg til tannlegen. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg så veldig, for jeg synes det er en ganske «intim» greie å ligge i en stol, med fullt av bomull og andre instrumenter i munnen. Man føler seg ganske naken, på en måte, når en pen dame graver inni munnen din. En munn kan fortelle så mange historier. I tillegg kan hun se dypt inn i nesen min, og øynene. Men det jeg aldri har forstått, er at tannleger generelt aldri virker å forstå en ting, og det er at dette ikke er tidspunktet å drive med småprat. Det er som at de tror at man faktisk kan klare å svare på en skikkelig måte, men munnen stappet full av tamponger, samt bedøvelse i halve ansiktet. Eller gjør de det kanskje bare fordi det må være morsomt å høre de desperate forsøkene på respons? Jeg skulle likt å sett inn i en munn i en slik situasjon, for å se nøyaktig hva som skjer inni der når den snakker. Både tunge, gane og alt som er må jo være i bevegelse. Det er sikkert litt av et show. Kanskje et bra tidsfordriv for en tannlege som prøver å krydre opp arbeidet sitt litt. Humor er jo viktig i så mange situasjoner, også i arbeid. Det var jo slik kirurgene i TV-serien MASH kom seg igjennom sine tunge og traumatiserende dager. Så da kan jeg ikke forstå at en tannlege ikke også skal få ha det litt moro. Men, jeg som pasient synes helt ærlig ikke det er like moro.

Heldigvis skal jeg bare få en sånn tann-rens og kontroll i morgen. Jeg er nøye på å pusse tennene, så jeg tror ikke jeg har noen hull.

I morgen har jeg også bestemt meg for å sove lenge. Det er et eller annet jeg har underskudd på for tiden, for jeg har merket at jeg ikke føler meg helt bra. Jeg er ikke dårlig heller. Men jeg føler meg trøtt og uopplagt. Jeg vet ikke om det er sobrilen som gjør det, selv om doseringen er veldig liten nå. Jeg har ennå ikke sluttet med den, ironisk nok fordi jeg sover veldig godt av den. Men på dagtid virker det som at det skal lite til før jeg blir sliten, selv om jeg drikker mye kaffe og spiser sunn og næringsrik mat. Jeg er aktiv, men ikke aktiv. Mange gjør alle tingene jeg gjør i løpet av en dag, i tillegg til en fulltidsjobb og en flokk med unger. Ungene mine er jo hundene. Det er faktisk ikke så stor forskjell. Men jeg er veldig glad i dem, og synes det er utrolig artig å leke med dem. Lære av dem. Hundene gir meg mye i livet, som ingen mennesker kunne ha gitt meg. De er rett og slett bare noen herlige skapninger. I skrivende øyeblikk kom de faktisk invaderende over meg her, som igjen er litt upraktisk når jeg har en laptop på fanget fra før.

Men, for å få toget tilbake på sporet igjen: Jo, jeg har nemlig ikke følt meg helt bra i det siste. Det er et luksusproblem i forhold til hvor dårlig jeg har vært før altså, bare så det er sagt. Det er ikke engang noe jeg ville ha nevnt til legen, men jeg føler meg på sett og vis litt sliten, selv om jeg er i min livs beste form. Kanskje det er basert på noe psykisk, for hvordan jeg ikke kan ha overskudd, av fysiske grunner, er meg uforståelig. Jeg trener, spiser sunt, hviler, og gjør ikke all verden. Allikevel kommer jeg meg ikke igjennom dagen uten å sove et par timer på dagtid også. I tillegg til den vanlige nattesøvnen. Det er nok sannsynligvis at jeg er litt sliten av alle påkjenningene og forandringene som har skjedd, selv om de har vært gode. Tankekjør er også slitsomt, og jeg vet jo at jeg blir ganske trøtt av Sobril. Så jeg tror nok at grunnen til at jeg føler meg litt dårlig, er cocktailen av alle disse tingene. Derfor har jeg bestemt meg for å sove litt lenge i morgen. Jeg liker nemlig disse nattetimene også, så jeg er ikke så hypp på å legge meg tidlig. Også her må jeg finne en gyllen middelvei.

Jeg tror jeg gjør dagens skriveri litt kort, da jeg ikke har så mye på hjertet i kveld. Jeg håper ikke at jeg har røpt at jeg egentlig har et ganske kjedelig og ensformig liv nå. Jeg har bare ikke så veldig mye nytt og spennende å fortelle om. Men når jeg ser at folk på Facebook daglig skriver om hva de har spist til middag, tenker jeg at jeg sikkert ikke ligger så dårlig an allikevel. Spesielt ikke hvis de har spist noe så ordinært som fiskekaker eller kjøttboller. Når de til og med tar bilder av middagen sin, føler jeg meg selvsikker nok til å skrive 100 dager til. Men det får i så fall bli i en annen bok.

Jeg avslutter som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

4. Livets vei og dødens vei 30:11-20

«For dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte.

Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det?

Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss, og hente det til oss og la oss føre det, så vi kan gjøre etter det?

Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det.

Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde.

Jeg byder deg i dag å elske Herren din Gud, og vandre på hans veier og ta vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik, og Herren din Gud kan velsigne deg i det land du kommer inn i og skal ta i eie.

Men dersom ditt hjerte vender seg bort, og du ikke vil være lydig, men lar deg forføre og tilber andre guder og dyrker dem, da forkynner jeg dere i dag at dere skal gå helt til grunne. Dere skal ikke leve lenge i det land som du nå drar til over Jordan for å komme inn i det og ta det i eie.

Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!

Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en høy alder og være i det land som Herren med ed har lovt å gi til dine fedre Abraham, Isak og Jakob».

Dag 88 ( fredag 22.05.15 )

Da har jeg kommet til mine siste dager i boken, og den naturlig begynner å nærme seg sin ende. Jeg har uten tvil hatt mye på hjertet, men nå merker jeg at den snart er ferdig, på alle måter. Det er første gangen jeg faktisk har begynt å føle på at jeg gleder meg litt til å bli ferdig med den, for å begynne på andre prosjekter. Prosjekter hvor jeg kan la fantasien flyte, i stedet for å hele tiden skrive om mine egne hverdags-refleksjoner. Men for et prosjekt dette har blitt! Den er til nå over 182000 ord, inkludert de til tider lange sitatene fra bibelen også da. Men alt i alt har det blitt en lang bok, og jeg begynner å lure på hvilken mening den vil ha for andre som leser den. Hvordan vil denne boken forme seg i deres tanker? Vil de synes den er dårlig? Lite givende? Hverdagslig? Kjedelig? Rar? Usammenhengende? Jeg aner ikke. Jeg er ikke leseren, jeg er forfatteren.

Slutten begynner jo å bli en anelse forutsigbar, ettersom den er så nær, og at disse dagene er ganske så like. Stabile og like. Men veldig viktige. Det skjer veldig mange ting, men bare i så små skritt. Faktisk, så er jeg jo i en stor prosess når jeg skriver denne boken. Alle disse skrevne dagene har vært en viktig bit i et stort puslespill. Og sannelig har mye skjedd siden jeg satt på sykehus, med etsende kraft kom ut av alle mine porer. Denne boken er en solid dokumentasjon av en periode i livet mitt, og hvordan den faller i smak hos andre, får bli opp til nettopp andre å avgjøre. For meg er det bare livet mitt i skriftlig form. Ikke alt har mening, og ikke alt går som man planlegger. Av og til skjer det veldig lite, og av og til gjentar ting seg mange ganger. Sånn er jo livet for de fleste. Og denne boken beskriver nettopp dette i forhold til mitt eget liv.

Det som er viktigst for meg i denne boken, utenom at hele prosjektet har vært en slags uttrykksterapi, er det faktum at jeg gikk til det skrittet hvor jeg lovet til Gud at jeg aldri mer skulle drikke. Jeg har gitt dette mye ettertanke, og i starten var jeg sikker på at dette ville være kuren. Men nå, etter hvert som jeg har blitt frisk, har jeg forandret litt syn på dette. Og dette er ikke en unnskyldning, for at jeg kanskje har lovet ham noe jeg ikke klarer å holde, men det er en beskrivelse av hvordan jeg føler det nå, og hvordan jeg følte det da jeg avgav dette løftet. For selv Gud virket å være litt fremmed for meg, da jeg gjorde det. Jeg husker at jeg nærmest så på ham med mer frykt enn kjærlighet. Han ble en streng og mektig skapning, fremfor en kjærlighetens Gud, som jeg har kjent hele livet. Jeg tenkte at jeg kanskje ville bli straffet i form av ulykke, uhell og elendighet for resten av livet, dersom jeg ikke ville holde løftet. Jeg tenkte at jeg ville miste kontakten med Gud, som at han forlot meg. Eller overlot meg til djevelen. Dette var slik jeg følte det, da jeg bestemte meg for å love ham å aldri mer drikke. Det var som en desperat handling, fordi jeg hadde det så forferdelig. Jeg hadde liksom mistet troen på alt, inkludert meg selv, men oppi det hele? Ikke Gud. Jeg hadde fremdeles troen min på Gud, og derfor dette løftet. Men for å være helt ærlig, tror jeg kanskje at jeg var litt halv-psykotisk. Jeg var svekket, og det meste var for meg ukjent og fremmed, som at jeg hadde gått meg vill i et land jeg aldri før hadde vært i, med fremmede mennesker og språk. Dette er en forferdelig følelse, og da er veien kort til å tenke på verden som et mørkt og kaldt sted man egentlig bare har lyst å forlate.

Så det jeg prøver å si, selv om jeg fremdeles er ved godt mot, er at du som leser ikke må tro at jeg på noen som helst måte anser meg selv som hellig eller noe. Jeg har også tenkt veldig hypotetisk, at dersom jeg skulle publisere denne boken, og i en senere anledning sprekke på alkohol; Hvordan ville da mine lesere reagere? Først og fremst tenker jeg jo at det strengt tatt ikke er noe som angår dem i det hele tatt. Denne boken gir ikke andre mennesker noen som helst inngangsbillett til livet mitt, selv om jeg kan forestille meg at mange kan komme til å føle det sånn. For det er en veldig åpen og ærlig bok, nesten som en dagbok. Men jeg håper ikke jeg blir sett på som en sviker eller noe, dersom jeg ikke skulle klare å holde meg på vannvognen resten av livet. Det er nemlig noe som er vanskelig, og det kan jeg ikke benekte. Og jeg burde ha visst bedre, enn å snakke for resten av mitt liv, da jeg var i en svekket situasjon. Men dette er en sak mellom meg og Gud, og slik ønsker jeg at det også skal forbli. Jeg håper heller ikke at tørrlagte alkoholikere vil miste motet, dersom de har funnet støtte i denne boken, for så å se at jeg drikker alkohol, etter at den er skrevet. For jeg aner ikke hvilken potensiell kraft en slik bok har. Jeg har bare skrevet den, på en måte. Men det som da er viktig å vite, er at selv om jeg kanskje ikke klarer det, så betyr det jo ikke at de ikke vil klare det.

Du tenker kanskje at jeg er tvilende nå, og jeg er vel kanskje det også. Jeg er fremdeles edru, og fremdeles ved godt mot. Det er ikke slangen som hvisker meg i øret, og det er ikke et svakt øyeblikk jeg snakker ut ifra. Det er et øyeblikk med klar bevissthet og fokus, og realistisk tankegang fra et sunt og friskt sinn. Det er som at jeg var ute i et synkende skip, langt, langt ute på havet. Etter hvert som det sank, hoppet jeg ut i havet, og oppdaget en liten øy langt i det fjerne. Kampen for å komme seg til øyen var hard og brutal, men da jeg kom meg til øyen, og skjønte at det kunne gå lang tid før jeg noen gang ville bli oppdaget av andre skip, hvis det i det hele tatt noen gang skulle skje. Derfor måtte jeg da begynne å tenke på hvordan jeg skulle forme livet mitt på denne øyen. Kampen for å komme seg dit var over, men nå måtte fokuset være på livsstil videre. Og slik føler jeg det i livet mitt nå også. Jeg er nå på denne øyen, og prøver å finne ut hvilken type liv jeg ønsker for meg selv, videre. Og en ting er sikkert og visst, uansett hva som skjer: Jeg orker IKKE mer drama! Jeg vil finne min gylne middelvei, og min balanse. Jeg leter fremdeles, og prøver å la det komme naturlig.

Jeg avslutter begynnelsen på pinse-helgen med noe tilfeldig fra bibelen:

3.2 Profetien om de sytti ukene 9:20-27

«Mens jeg ennå talte og bad og bekjente min egen og mitt folk Israels synd, og bar fram min bønn for min Guds hellige berg for Herrens, min Guds åsyn – mens jeg ennå talte i bønnen, da kom Gabriel, den mannen som jeg før hadde sett i synet, og rørte ved meg i sin store avmakt. Det var ved tiden for kveldsofferet.

Han lærte meg, talte til meg og sa: Daniel, nå er jeg kommet hit for å lære deg å forstå.

Med det samme du begynte å frambære dine ydmyke bønner, gikk det ut et ord, og nå er jeg kommet for å kunngjøre deg det. For du er høyt elsket. Så merk deg ordet og gi akt på synet.

Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste.

Du skal vite og forstå: Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en Salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel.

Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer – og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet.

Han skal stadfeste en pakt med mange for én uke. Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen.»

Dag 87 ( Torsdag 21.05.15 )

Det begynner å nærme seg midnatt, og jeg undres litt over hvorfor det alltid blir så sent, når jeg først kommer til punktet hvor jeg skal skrive i boken min. Det høres kanskje ganske utrolig ut, men når jeg tenker igjennom dagsprogrammet mitt, så føles det som at jeg ikke har nok tid. Det som er ironisk, er at jeg samtidig har både tid til å kjede meg, og tid til å gjøre for mye av andre ting. Så det handler ikke om at dagene mine er spekket med aktiviteter, dessverre. Det handler heller om at jeg er så hinsides dårlig på å organisere livet mitt, og ikke minst finne en fast rytme i ting. Jeg er en person som fungerer dårlig uten faste rutiner, men jeg er også dårlig på å opprette disse rutinene.

Når dette er sagt, vil jeg bare understreke at jeg er flink til å gjøre de «rette» tingene. Jeg er strikt og disiplinert når det gjelder blant annet trening, og de andre tingene jeg føler at jeg bør få gjort i løpet av en dag. Men jeg kunne vært mye mer effektiv. Fremdeles er jeg vimsete, og dette fører igjen til at jeg stresser unødvendig. Så dette får bli noe jeg må ordne på.

Jeg er fremdeles mye i tenkeboksen, og denne gangen, rart nok som det kanskje høres ut, har jeg tenkt på det faktum at jeg tenker så mye. Jeg har innsett at jeg bruker mer tid på å planlegge hvordan jeg skal leve, fremfor faktisk å leve. Med andre ord, enten jeg liker det eller ikke, har jeg viet all min tid til en bedre fremtid, uten engang å ense nuet. Det er som at nåtiden kun består av aktiviteter og justeringer for å få en bedre fremtid. Det høres jo veldig positivt ut, sikkert. Men i dag begynte jeg å stille meg selv noen spørsmål. De lå litt løst i luften, før jeg begynte å gruble over dem.

Jeg spurte meg selv, ganske generelt: Hva skal til for at jeg skal ha et lykkelig liv?

Den mest naturlige måten å finne et svar på dette, var jo å se tilbake til en tid hvor jeg anså meg selv som lykkelig. Hva var egentlig den store forskjellen på nåtiden, og den gang?

Jeg tenkte grundig igjennom alle differanser. Var det at jeg jobbet? Hadde dame? Drakk med måte? Gav mer faen? Levde mer i nåtiden? Var yngre? Hadde en annerledes tankegang? Var mer eventyrlig? Mindre livserfaren? Mer impulsiv?

Jeg fant egentlig ikke helt ut hva som gjorde at jeg var lykkelig. Jeg husker helt ærlig ikke hvordan jeg tenkte før i tiden. Dessuten har jeg jo blitt eldre, og jeg har langt flere erfaringer nå, enn den gang. Men dette har også ført med seg visse «bivirkninger». Jeg smiler sjeldent, den dag i dag. Det er ikke mange som ser meg smile. Jeg smilte mye før. Nå er jeg mer alvorlig. Jeg synes livet har tatt en mer alvorlig vending, med unntak av de øyeblikkene hvor jeg føler at alt er tragikomisk, og jeg ikke klarer å holde meg alvorlig, selv om jeg så hadde vært i en begravelse. Disse øyeblikkene kan være ganske pinlig, men de er også behagelige. Det er godt å le. Jeg har en uheldig tendens til å bryte ut i latter i situasjoner hvor jeg absolutt ikke bør begynne å le. Det er vanskelig å forklare. Det var et ekstremt stort problem for meg meg og en klassekamerat fra tidligere av, da han hadde det samme problemet. Vi var i utgangspunktet to ganske beskjedne karer, men så snart vi var sammen, eller i samme rom, brøt vi ut i latter. Det kunne være noe så rart som et spesielt etternavn som ble nevnt av læreren, et ord, egentlig hva som helst. Det var nesten som vi hadde en form for anfall. Hver bidige dag. Vi håpet til og med at vi kunne unngå visse situasjoner, fordi vi visste hvordan det kom til å utarte seg. Men det var ikke noe vondt i oss. Det er vanskelig å forklare. Det er sikkert noen som kjenner seg igjen i det.

Selv om jeg ikke fant noen konkrete svar på de svirrende spørsmålene, fikk de meg inn på nye, interessante baner av spørsmål. Jeg begynte å undres: Hva om jeg bare slipper alt jeg har, og bare lever i nåtiden? Fortiden er jo forbi, og fremtiden, for alt jeg vet, kan være illusorisk.

Hva om svaret på det store spørsmålet om hva som er meningen med livet mitt, er noe så enkelt som at jeg ikke skal lete etter svaret, men bare leve? Kan det ikke være noe i dette?

Hva om det faktisk er dette jeg skal leve av en dag? Hva om kunstneren i meg, som jeg nå mer eller mindre har forlatt, er kjernen som skal forme min fremtid? Leter jeg i virkeligheten etter klærne jeg allerede har på meg?

Det virker kanskje litt vanskelig for deg, som leser, å forstå hva jeg mener og tenker nå. Jeg vet ikke. Men det jeg prøver å si, er at jeg tror jeg har blitt litt manisk i forhold til dette med å finne lykken, gjøre livet bedre, og gjøre alt riktig. Jeg lurer litt på om jeg har begynt å gå i samme fellen som jeg selv har påpekt hos andre. Den «sosiale aksept»-fellen. Kvernen. Maskinen. Er det for min egen del jeg går igjennom denne store forandringen, eller er det for andres? Har jeg begynt å strekke meg etter en illusorisk perfeksjon? Vil jeg bli lykkelig av å hele tiden rekke hendene etter noe jeg aldri vil kunne nå? Lurer jeg meg selv? Finner jeg meg selv, eller er jeg faktisk i ferd med å miste meg selv?

Dette er ikke spørsmål som har noe med sug etter rus å gjøre. Det er ikke som at jeg har fått kalde føtter, i den forstand. Ikke når det gjelder å drikke seg i stykker, eller røyke den ene kvalmende rullingsen etter den andre. Jeg er glad jeg har sluttet å røyke tobakk, og jeg er glad at jeg har holdt meg edru i såpass lang tid. Men det er mer den helhetlige tankegangen jeg har lagt meg til, som jeg nå har begynt å stille spørsmål ved. For selv om jeg på sett og vis er mer meg selv enn på veldig, veldig lang tid, har jeg samtidig aldri vært mer usikker på fremtiden, og hva jeg skal gjøre videre. Jeg sitter veldig med en «hva nå»-følelse, og noe sier meg at den ikke kommer til å forsvinne med det første. Solen lyser opp veien videre, men ikke hvis man stirrer direkte inn i den.

Jeg hadde i natt en veldig rar drøm. Det var en av disse bisarre, absurde drømmene, som man på en måte ikke tar veldig seriøst, selv når man drømmer dem.

Jeg husker ikke så mye av den, men jeg husker at jeg hadde fått meg en leilighet et fremmed sted på Østlandet. Den fremmede følelsen var veldig tilstede, så den må ha betydd noe. Det var som at alt var veldig fint og hyggelig der, men det var ikke meg. Det var veldig fremmed for meg.

Jeg husker også at jeg satte meg ned med husverten, som var en forfjamset østlands-kvinne. Hun virket veldig kaotisk, men jeg husker ikke så mye mer enn dette, om henne. Hun minnet om en middelaldrende dame som hadde drukket for meget med vin.

Vi satte oss ned i et slags røykeskur. Et slikt skur man ofte ser utenfor sykehus og institusjoner, etter at røykeloven har tredd i kraft. Dette skuret var plassert midt blant de mange høyblokkene i nabolaget.

Jeg husker også at det satt en gammel mann like ved oss, men jeg husker ikke at han sa eller gjorde noe spesielt, så han var mer som en statist i drømmen. Men jeg visste i hvert fall at han kjente husverten min godt. Jeg hadde den «jeg er ukjent, men alle andre kjenner hverandre»-følelsen, i denne settingen.

Mens vi satt der, innså jeg at jeg ikke visste nøyaktig hvor på Østlandet vi befant oss, og jeg dannet meg et bilde av et kart. Jeg har jo i mange sammenhenger vært rundt omkring på Østlandet, så derfor spurte jeg husverten om dette stedet vi nå befant oss på, lå langt fra Moss.

Da svarte hun vimsete: «Da er det bare å gå rett bort der.»

Hun pekte mot en flyplass-stripe, som plutselig hadde dukket opp midt i nabolaget. Og fantasien min spilte meg et puss, i denne delen av drømmen, da jeg selv plutselig svarte:

«Ja, det stemmer! De har jo flyplass her også!»

Dette er jeg veldig sikker på at ikke stemmer, i virkeligheten.

Men så sa damen noe som i våken tilstand har fått meg til å spekulere litt i drømmens symbolikk.

Jeg husker ikke ordrett hva hun sa, men jeg husker veldig godt hva hun mente. Hun sa noe sånt som at uansett hvor jeg ville nå, så var det bare å gå rett bort til denne flyplass-stripen, som lå like ved.

Jeg husker at jeg deretter spurte henne:

«Så du sier at herfra er det tusenvis av veier?»

Etter dette kan jeg ikke huske mer.

Men når jeg tenker på denne drømmen i våken tilstand, vekker den også min interesse. For jeg tror kanskje at det var underbevisstheten min som jobbet med spørsmålene jeg har stilt meg selv. Jeg tror at drømmen fikk meg til å innse at jeg kanskje har en litt snever tankegang når det gjelder veien videre. For det er ikke bare 1 vei videre. Det er mange potensielle veier videre. Drømmen fortalte meg med andre ord at det finnes mange muligheter, og at livet ikke nødvendigvis er så svart/hvitt som jeg ser det. Det er som en stor bukett av blomster, rik på nyanser. Og dette vet jeg at er noe som mitt øye til tider har vansker med å se: Disse nyansene. Jeg er nemlig veldig «alt eller ingenting».

Da jeg var yngre, hadde jeg en periode hvor jeg hadde veldig alvorlige tvangstanker og tvangshandlinger. Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette tidligere i boken, men da det var på sitt verste, var det alvorlig nok til å få meg innlagt. Jeg vasket regelrett av meg huden på hendene, og måtte gjenta ord flere ganger i hodet. Jeg drog vann igjennom nesen, ved å puste det inn, og jeg skylte øynene i vann fra springen.

Med andre ord, var disse tvangstankene ofte knyttet opp mot hygiene og religion. Det var veldig alvorlig, og det ødela veldig for livskvaliteten min. Hvis jeg hadde fortalt det til noen, hadde jeg uten tvil fått diagnosen «Sterk OCD». Men jeg holdt det for meg selv, og jeg var en mester på å lage unnskyldninger på hvorfor jeg for eksempel vasket hendene hele tiden. Da det i en sammenheng ble oppdaget, sa jeg bare at det var fordi jeg var så svett i hendene. Og slike unnskyldninger hadde jeg for alle tvangshandlingene.

Dette var noe som pågikk i noen år, men det avtok noe med årene. Men nå har jeg begynt å lure på om denne sykdommen forsvant, eller om den tok en annen form. For jeg ser nemlig dette tvangsmønsteret i mange andre sammenhenger, bortsett fra at det nå er mer i hodet mitt, hvis jeg kan si det slik. Det er ikke like fysisk, slik det var før. Jeg vasker ikke hendene på den måten lenger, eller noen av de andre nærmest helseskadelige tingene jeg gjorde mot meg selv. Men jeg merker en tvangspreget atferd på mange andre områder. Når jeg tenker meg om, er dette spesielt merkbart i forhold til avhengighet, enten det er noe så alvorlig som alkoholisme, eller noe så bagatellmessig som å drikke for mye kaffe.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen, med alle disse tankene. Men så er jo det litt av problemet også, så da er det vel like greit å skrive litt om dem, om ingenting annet.

Jeg tror rett og slett at jeg er nødt å sette meg ned, et sted langt ute i blikkstille natur, og meditere. Jeg tror jeg er nødt til å stille meg selv spørsmål om jeg rett og slett tenker for mye. Jeg er nødt til å tenke på dette, ironisk nok.

Jeg avrunder som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

1. Profetkallet, kap. 1-3

1. Esekiels syn, kap. 1

«Det skjedde i det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg var blant de bortførte ved elven Kebar, at himmelen åpnet seg, og jeg så syner fra Gud.

På den femte dagen i måneden, det var det femte året etter at kong Jojakin var blitt bortført, da kom Herrens ord til presten Esekiel, Busis, sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar. Herrens hånd kom over ham der.

Og jeg så, og se: Et stormvær kom fra nord, en stor sky med stadig flammende ild. En strålende glans omgav den, og midt i den, midt i ilden, viste det seg noe som så ut som blankt metall.

Midt i ilden viste det seg noe som lignet fire livsvesener. De så slik ut: De hadde et menneskes skikkelse, og hvert av dem hadde fire ansikter og hvert av dem fire vinger.

Deres ben var rette, og føttene var som kloven på en kalv, de blinket som skinnende kobber.

De hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger.

Deres vinger rørte ved hverandre. De vendte seg ikke når de gikk. Hvert av dem gikk rett fram.

Ansiktene så slik ut: Alle hadde et menneskeansikt. Alle fire hadde et løve-ansikt på høyre side, og på venstre side hadde alle fire et okseansikt. Alle fire hadde også et ørneansikt.

Slik var deres ansikter. De øverste vingene var utstrakt slik at to og to livsvesener rørte ved hverandre, og to vinger dekket deres legemer.

Hvert av dem gikk rett fram. Dit hvor Ånden ville gå, gikk de. De vendte seg ikke når de gikk.

Livsvesenenes utseende var likt glør, som brente som fakler. Ilden fòr omkring mellom livsvesenene. Den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut av ilden. Og livsvesenene fòr fram og tilbake likesom lynglimt.

Jeg så livsvesenene, og se, det var et hjul på jorden ved siden av hvert av livsvesenene, og de vendte ut mot fire sider. Hjulene så ut som om de var gjort av noe som lignet krysolitt. De var alle fire lik hverandre, og det så ut som om de var gjort slik at det ene hjul var inne i det andre.

De gikk til alle fire sider, og de vendte seg ikke når de gikk.

Hjulringene var høye og fryktinngytende. De var fulle av øyne rundt omkring på alle fire hjulene.

Når livsvesenene gikk, så gikk hjulene ved siden av dem. Og når livsvesenene hevet seg opp fra jorden, så hevet også hjulene seg.

Dit hvor Ånden ville gå, gikk de, nettopp dit hvor Ånden ville gå. Og hjulene hevet seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

Når livsvesenene gikk, så gikk også de. Og når de stod, så stod også de. Og når de hevet seg opp fra jorden, så hevet hjulene seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

Over livsvesenenes hoder var det noe som lignet en hvelving, som blendende krystall å se til, utspent over hodene på dem.

Under hvelvingen stod vingene rett ut, så de rørte ved hverandre. Hvert av dem hadde på begge sider to vinger som dekket deres legemer.

Når de gikk, hørte jeg lyden av vingene deres. Det var som lyden av store vann, som Den Allmektiges røst, en larm som larmen av en leir. Når de stod, senket de sine vinger.

Det lød en røst over hvelvingen som var over hodet på dem. Når de stod, senket de sine vinger.

Og over hvelvingen som var over deres hode, var det noe som så ut til å være av safirsten, og som lignet en trone. Og på det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til.

Fra det som syntes å være hoftene og oppover, så jeg noe som lignet blankt metall, som ild å se til, med en ring av lys omkring. Fra det som syntes å være hoftene og nedover, så jeg noe som lignet ild, den var omgitt av strålende glans.

Som synet av buen i skyen på en regnværsdag, slik var synet av glansen rundt omkring. Slik så Herrens herlighet ut, slik den viste seg for meg. Og da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt. Og jeg hørte røsten av en som talte.»

Dag 86 ( kvelden mandag 18.05.15 )

Det er nå et par minutter igjen av denne mandagskvelden, før vi runder midnatt. Jeg bestemte meg for å skrive noen ord om livet, i boken min som nærmer seg slutten mer og mer.

Dagene går helt som de skal, og til tross for at jeg kanskje virket litt negativ sist jeg skrev, gjør jeg alt jeg skal gjøre, mens jeg samtidig styrer unna alt jeg skal styre unna.

Da jeg skrev sist, må jeg innrømme at jeg var dårlig. Jeg tror bare at jeg hadde en dårlig dag, og jeg hadde begynt å tvile på om jeg i det hele tatt ønsket å leve såpass avholdende som jeg har valgt å gjøre. Jeg var til og med redd for å sprekke på alkohol, denne dagen. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men det er nok en naturlig del av overgangen. Kanskje litt frykt for det ukjente, selv om jeg vet at det være så utrolig mye bedre enn slik det har vært. Uansett, så tilgir jeg meg selv for å ha vært negativ denne dagen. Jeg lot det bli ved tanken, og det er det viktigste. Men jeg må innrømme: Slangen var sterk denne dagen.

Problemet er ikke at jeg har lyst å ruse meg. Jeg har ikke lyst å drikke meg full igjen, for å ende opp i det helvetes kjøret igjen. Problemet er at symptomene fra det jeg tror er ADHD, er plagsomme. Nesten uutholdelige, til tider. Ikke kan de trenes vekk, ikke kan de soves vekk, tenkes vekk eller på noen som helst måte tas bort. Dette kan være frustrerende. Jeg ser det klarere nå, at det er dette som skiller meg fra «de andre». Jeg har innsett at det ikke er slik de fleste har det, og nå som alt av abstinens er borte, er det naturligvis lettere å se. Jeg antar at dette kommer av min ADHD-diagnose, men uansett hva det er, så er det plagsomt. For det handler ikke om at jeg har et drag mot å ruse meg. Ikke på langt nær. Jeg har et drag mot å føle meg «normal», og har følt at blant annet cannabis har hjulpet meg med dette, selv om også dette har sine bivirkninger. Det er derfor jeg snakket om at jeg vurderte å begynne å innta det igjen; For å fungere bedre i min edruelige tilværelse. Det høres kanskje ironisk ut, men det kommer an på øyet som ser. Det som er narkotika her, er en høyt verdsatt medisin der, mens det er et frittvoksende ugress et annet sted. Det kommer an på hvem man er, hvor man er, og hvordan man er. Og i mitt tilfelle har jeg brukt det som medisin, og ikke for å ruse meg. Men nok om dette emnet, for det er ikke noe jeg kan innta, på samme måte som alkohol. Ikke fordi jeg sammenligner alkohol med cannabis, men fordi jeg nå skal avlevere blod- og urinprøver med jevne mellomrom, på legesenteret. Dette ble avklart i dag, da jeg var hos legen. Og jeg starter med dette i morgen.

Jeg tok nemlig disse tingene opp med legen i dag, og forklarte det som det var. At jeg fremdeles var nøktern, men at jeg hadde dette jaget og kjøret mellom ørene. Jeg var helt ærlig, og heldigvis tok han dette på alvor. Han ringte faktisk til spesialisthelsetjenesten mens jeg satt der, og forhørte seg med dem om hvilke muligheter jeg hadde, og forklarte generelt situasjonen til dem.

Etter at han var ferdig i telefonen, sa han at de hadde vært mye mer positiv enn hva han hadde forventet. Og så snart han har sett resultatene av prøvene jeg skal ta i morgen, sender han den offisielle henvisningen. Så det var svært gode nyheter på den fronten, og jeg er glad for at jeg har en dyktig lege. På mange måter følte jeg at mine bønner ble hørt i dag. Og selv om dette er noe som kan ta tid, er i hvert fall maskineriet startet opp.

Ellers har jeg trent både meg selv og hundene, og jeg har vært ilag med kameraten min, som ikke bor så langt unna. I kveld gikk vi faktisk en lang tur, i stedet for å se film. Det var et positivt avbrekk, som jeg tror vi begge hadde veldig godt av. Men vi ble enige om at det ble film igjen, i morgen. Her begynner vi litt i det små.

Alt i alt, er det merkelige, men gode tider. Jeg har ikke så mye å støtte meg på, for jeg har aldri vært såpass hard mot meg selv, som jeg har vært nå de siste månedene. Jeg må være veldig motivert, for jeg har liksom klart å slutte med den ene tingen etter den andre. Og ikke nok med det, men jeg har også klart å erstatte disse tingene med sunne aktiviteter, som styrketrening. Jeg tror faktisk aldri at jeg har trent sammenhengende i en så lang periode før, og folk har begynt å bemerke resultater. Det er jo veldig positivt.

Jeg kan heller ikke huske å ha hatt det så bra tidligere, i forhold til nerver og angst. Jeg bør understreke at det for meg er litt forskjell på begrepene «nerver» og «angst». For meg er «nerver» mer en fysisk tilstand. At man gjerne skjelver litt, og er unnvikende i forhold til blikk-kontakt. Jeg har aldri vært god på å se folk for lenge i øynene. Jeg kommer sannsynligvis ikke til å bli det heller. Det er vanskelig å forklare hvorfor det er sånn. Jeg føler på en måte at jeg leser folk når jeg ser dem i øynene, og at det kan være noe overveldende. Jeg klarer på en måte ikke å ha en overfladisk samtale med noen, mens jeg ser dem dypt inn i øynene. Jeg føler at blikk-kontakt kan være ganske intense greier. Og slike ting går innunder begrepet «nerver», for min del. Nerver er mer irriterende og bagatellmessig enn angst. Angst er mer alvorspreget. Angst dreier seg mer om livets bekymringer. Frykt for mer alvorlige ting enn å fremstå som nervøs foran en vakker kvinne. Men dette er bare mine definisjoner.

Når det er sagt, så tror jeg at Sobril, ironisk nok som det er, har begynt å gi meg mer nerver. Det virker som at jeg blir litt frynsete av dem, og de gjør at jeg hele tiden føler meg trøtt. Jeg er drittlei av dem, selv om jeg går på små doser nå. Men jeg snakket med legen om dem i dag, og han forsikret meg om at det ikke ville oppstå noen alvorlige abstinenser, dersom jeg sluttet helt, etter en liten nedtrappingsperiode. Så jeg skal ta meg litt i nakken, og ikke gjøre det til noe verre enn det faktisk er.

Jeg hadde jo egentlig tenkt meg en helgetur til Førde, nå til helgen. Bare for å komme litt vekk, og summe tankene litt. Men jeg tror jeg står over den planen. Dog, jeg tenker litt på å ta meg en tur et annet sted. Jeg leker litt med tanken om å pakke ned forsyninger for noen dager, samt telt og sovepose, og reise ut i naturen med scooteren min. Kanskje Hardangervidden eller tilsvarende. Det er faktisk noe jeg har tenkt på ganske mange ganger, men jeg er litt redd for motorstopp. Så det må i hvert fall planlegges litt.

Nå er jeg ganske sliten etter en lang dag, og jeg har mye jeg skal gjøre i morgen, så jeg avrunder for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2.2 Opplært av den frelsende nåde 2:11-15

«For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker.

Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.

Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg.»