Dag 84 ( torsdag 15.05.15 )

Atter en kveld med levende lys, røkelse og avslappende musikk, har kommet. Det er i dag Kristi himmelfartsdag, så alt har den vært roligere de fleste steder. Mindre trafikk, mindre støy fra skolen nedenfor huset, og mindre mennesker å se.

Det går fremdeles bra med meg, heldigvis. Jeg tar fremdeles ting dag for dag, men gleder meg til å finne flere aktiviteter å drive med. Jeg gleder meg til å finne meg selv mer. Og noe som er sikkert, er at jeg må ha vært utrolig langt borte. For dette er ikke et enkelt søk. Det er en tidkrevende prosess, og det går ikke an å forhaste den på noen som helst måte, da det hele skal falle naturlig. Det finnes ingen andre måter enn den naturlige måten. Men jeg kan absolutt ikke klage. Jeg er ved god helse, og jeg begynner å komme i meget god form. Forandringen er overveldende, men god.

Jeg har også de siste månedene vært veldig frustrert, fordi jeg har følt at jeg mistet alt håret mitt. På hodet, vel å merke. Kjenner jeg meg selv, så har jeg nok sett dette utrolig mye bedre enn hva andre har, og kanskje jeg har overdrevet en anelse, men jeg synes helt klart at jeg så antydninger til både måne og kraftige viker. Jeg følte at håret på hodet var en parodi av håret jeg hadde før. Så tynt. Jeg begynte å føle meg gammel, og ja, dette var faktisk noe jeg tok på dypeste alvor. Så jeg gikk til frisøren jeg har gått til i mange år, og bad ham fjerne alt med maskin denne gang. Det lille jeg hadde av hår, var ikke noe å ta vare på. Så nå har jeg veldig, veldig kort hår, og til min store overraskelse, ble dette godt mottatt av andre. Derfor kommer det nok til å forbli sånn fremover også, så er den saken ute av bildet.

Jeg er for tiden inne i en slags melankolsk og filosofisk fase. Jeg tenker hele tiden, og undres over ting mange andre ikke tenker på. Ofte unødvendige ting. Men livet er jo veldig individuelt også da. Og glad er jeg for dette. Men jeg opplever også denne sinnsstemningen når jeg sover. Jeg drømmer mange rare drømmer, og hadde en veldig spesiell drøm natt til i går. Da jeg våknet av den, visste jeg at dette ville være en av de drømmene jeg kom til å huske:

Jeg drømte at jeg var utenfor et storsenter, og gikk på veien fra senteret, og forbi byens offentlige bibliotek. Der traff jeg en gammel klassekamerat, som i virkeligheten er død. Han fikk kreft, og kjempet mot denne i flere år, før han måtte gi etter.

Men da jeg så ham i drømmen, så han ut akkurat slik jeg husker ham fra før han ble syk. Han så frisk, sunn og harmonisk ut. Han hadde et sånt blikk som sa at han hadde det godt, og at han ikke manglet noe som helst. Livet hans var komplett, på blikket og smilet å dømme.

Jeg gikk bort og prikket ham på skulderen, og da han så meg, smilte han til meg. Vi tok hverandre i hånden, og jeg spurte hvordan det gikk. Han mumlet litt, mens han illustrerte med armene. Jeg tolket det hele som at han sa:

«Jeg er jo her da, men alt er veldig bra nå. Se deg rundt»

Han virket lykkelig, harmonisk og tilfreds. Nesten som i en slags eufori.

Jeg kan ikke huske mer fra drømmen, men det som var spesielt med denne drømmen, var symbolikken, harmonien og ikke minst den sunne stemningen som var der. Jeg tolket det rett og slett som at han sa at han nå var i himmelen, og at det var et veldig godt sted å være.

Men det jeg også vil understreke, er at han virket glad for å se meg så frisk. Det var som en bekreftelse på at jeg var på den rette veien, og ikke sliten og nedbrutt av alkohol og psykiske skavanker. Det var en fin drøm, som går i huskeboken.

Den siste tiden har jeg også begynt å tenke på om jeg ikke snart er klar for å finne meg en helgejobb. Jeg er jo nøktern nå, og hvis jeg bare hadde hatt litt mer troen på meg selv, hadde jeg nok fint taklet en liten jobb også. Men jeg vil begynne i det små. Også her er det viktig at jeg ikke gaper over for mye med én gang, men at jeg heller tar ting gradvis. Jeg har ikke vært i arbeid på evigheter. Det er nesten syv år siden jeg jobbet.

Jeg kunne ha tenkt meg å jobbe med noe som er relevant i forhold til utdanningen jeg ønsker, så derfor tenker jeg at jeg har lyst å jobbe med mennesker. Kanskje som personlig assistent eller tilsvarende. Dette hadde vært spennende å prøve ut, men jeg har ikke avklart noe helt sikkert ennå. Jeg er åpen for at det kan være noe krevende å komme seg ut i arbeidslivet, da CV-en min ikke er særlig imponerende. Men uansett, så kommer jeg til å spille med helt åpne kort. Jeg kommer ikke til å lyge om min fortid med både alkohol og psykiske problemer. For selv om dette kanskje ikke vil danne det beste førsteinntrykket, så kan det være en stor ressurs i forhold til å jobbe med mennesker. Og dersom min potensielle arbeidsgiver skulle få for seg at dette var noe veldig negativt, og at vedkommende virker stigmatiserende, så er ikke jeg interessert i å jobbe for han/henne uansett.

Jeg ser også at boken min til stadighet begynner å nærme seg slutten, mer og mer. Jeg blir nesten litt vemodig av det, men «skylder» jo leseren som kanskje har lest fra «dag 1» å bli ferdig med den.

I morgen skal jeg til legen, og da skal jeg snakke med ham om medisinsk behandling av ADHD-problematikken. Jeg vet jo at dette krever så og så mange måneders rusfrihet, men jeg har dessverre ikke avgitt urinprøver på legesenteret. Derfor frykter jeg at de seks ukene jeg nå har vært nøktern, ikke teller. Jeg får høre med ham i morgen.

Jeg avrunder for i dag, som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

Ikke allerede fullkommen 3:12-16

«Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.

Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det.

Men ett gjør jeg: jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.

La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette.

Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor.»

Dag 83 ( Tirsdag 12.15.15 )

Dette har vært en tankefull dag, på godt og vondt. Det har kanskje ikke vært den beste dagen jeg har hatt i dag, og jeg plages fremdeles av en indre uro. Det er som at jeg lengter etter noe jeg ikke engang vet hva er. Jeg prøver å finne ut hva det er,dog forgjeves. Som en naturlig mekanisme, er det som at jeg ofte ser bakover i tid, for å tenke hva jeg før ville ha gjort i den og den situasjonen. Jeg lurer litt på hvorfor jeg gjør dette. Den jeg var før, er og forblir den jeg var før. På mange måter virker det som at jeg ser mer opp til den jeg var før, men jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor. Den jeg var før, var mindre erfaren, mindre voksen og hadde mindre last. Men allikevel var det flere ting jeg var flinkere på før, enn nå. Jeg tror jeg med tiden har mistet mye troen på meg selv, og jeg tror at jeg kjenner litt på depresjon. Jeg merker at jeg er sårbar, og en anelse irritabel. Samtidig må jeg innrømme at jeg synes alt er utrolig kjedelig. Jeg er lei av å gå i de samme traltene, uten egentlig å komme noen vei i livet. Selv om jeg har utrettet enormt mye personlig, i det siste, føler jeg at jeg skulle ha klart dette for lenge siden. Det har gått så utrolig mye tid. Jeg har mistet så mange viktige år. Men samtidig vet jeg fremdeles ikke hva jeg vil. Jeg føler at livet er et enormt mattestykke, som jeg ikke klarer å løse. Jeg prøver å tenke mer helhetlig, i form av at jeg tenker hvilken livsstil jeg ønsker for meg selv. I hvilken atmosfære føler jeg meg mest komfortabel i? Jeg vet faktisk ikke. Jeg vet bare at jeg sårt trenger forandring.

En av de tingene jeg var god på før i tiden, var å hoppe ut i ting. I mange tilfeller gikk dette gale. Jeg hadde en løs tendens til å gi etter for impulser, men sannelig gjorde det også livet mitt mer spennende enn nå. For nå er livet skikkelig kjedelig, og jeg føler meg nærmest som en pensjonist. Jeg føler meg en tørrpinn, som forholder seg avholdende til alt. Det er vel gjerne symptomer, dette også.

I det siste har jeg vært en del inne på Facebook, for det er jo greit å se hvordan det går med andre. Men så begynte jeg plutselig å kjenne på hvor kunstig dette samfunnet er. Jeg så igjennom vennelisten min, og begynte å tenke for meg selv: Jeg kjenner jo ikke mange av disse folkene engang. Jeg kjente dem kanskje før i tiden, men nå er de nærmest vilt fremmede for meg. Ville jeg i det hele tatt ha vært på hils med noen av dem, dersom jeg passerte dem i gaten? Det gjelder også mange av dem jeg var mye sammen med før i tiden, altså venner som var nærmere enn andre venner. Men også mange av disse har nærmest blitt ukjent for meg nå. Det er mange av dem jeg vet at jeg ikke ville ha kommet særlig godt overens med i det virkelige liv, den dag i dag. Det høres kanskje ironisk ut, med tanke på at jeg har dem på vennelisten, men sånn er det altså med Facebook. Mange har man fått på skole med, jobbet med, mens mange legger «venner» til for å fremstå som en person som har mange venner. Så det er egentlig bare en brøkdel av de jeg har på vennelisten min, som jeg ser på som nære venner, den dag i dag. Jeg vil egentlig ikke si at jeg er sånn selv, men jeg får jo forespørsler fra «bekjente» her og der, og ser ingen grunn til å ikke legge dem til, med mindre jeg direkte misliker dem eller eller deres holdninger.

Jeg traff for eksempel en jente i byen, ved tilfeldighet. Hun har til og med kommentert på noen av innleggene mine, men da jeg gikk forbi henne i byen, gikk hun bare forbi meg uten å hilse. Og hun så meg, så det var ikke det. Det forsterket bare den kunstige følelsen av Facebook for meg. Så jeg vurderer å slette hele greien. Jeg merker at man blir påvirket av dette samfunnet, og jeg tror i bunn og grunn at det er usunt.

Jeg har også i dag tenkt mye på bosituasjonen min. På mange måter føler jeg fremdeles at jeg ikke helt klarer å lande her jeg bor nå, selv om jeg har bodd her mesteparten av livet. De fleste på min alder er gift, har barn, og gjør liksom de samme tingene hver dag. Uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, er jeg slett ikke sikker på om det er slik jeg selv vil ha det. Jeg har vært på steder jeg liker meg bedre, hvor det er lettere å komme i kontakt med andre, og ja, kanskje til og med mer likesinnede. Når dette er sagt, vil jeg understreke at jeg ikke sier at det er noe galt med folkene her, eller stedet, men jeg føler bare at det ikke er «helt min kopp te». Jeg kommer liksom ingen vei, så jeg har begynt å tenke grundig igjennom hvordan jeg skal gjøre det.

Det er helt åpenbart at jeg trenger en stor forandring. Jeg tror at når man virkelig, virkelig trenger en stor forandring i livet, og er på dette stadiet, dess mer viker man fra nettopp denne tanken. Som at man begynner å miste troen på at noe kommer til å forandre seg. Og det er nettopp da man virkelig trenger denne forandringen.

De praktiske tingene er egentlig ikke så umulig å ordne. Jeg angrer litt på at jeg var litt kjapp med å lage avtaler med alle inkasso-byråene, og selv om dette var en god tanke, var det også basert på en impuls. Jeg prioriterte litt feil, og burde ha skaffet meg en egen bolig og en deltidsjobb først, for summen jeg sitter igjen med hver måned, etter at alt er betalt, er umulig å leve av. Selv her hjemme hos mor. Og det ville ha tatt cirka ett år å betale ned alt sammen. Det er ikke realistisk.

Jeg undersøkte med min mor i dag, om hvor lenge hun kom til å bli vekke fremover. Dette gjorde jeg med tanke på at jeg passer hundene mens hun er vekke, og jeg prøver å få alle endene til å møtes. Hun kommer til å være vekke i tre uker først, og så noen dager hjemme, før hun reiser til Montebello-senteret i to uker. Hun vil være tilbake i slutten av juni, altså om litt over en måned. Dette er også tidspunktet hvor jeg får både vanlige penger og skattepengene. Hvis jeg er flink å spare litt, har jeg råd til å flytte på meg da. Og det tror jeg faktisk at jeg gjør. For jeg tror at mange av de tingene som nå begynner å spire opp, som tanker om fremtiden, er tanker som lenge har ligget i en tåke av rus, sykdom og andre barrierer. Og så lenge jeg klarer å tenke nøkternt, fornuftig og helhetlig, tror jeg at jeg kommer til å ordne livet mitt pent og pyntelig. Hvis jeg ikke gjør noe, kommer det bare til å ende opp i sterk depresjon. Jeg må få lov til å lytte til meg selv. Jeg har ikke evig med tid, og jeg blir ikke yngre med årene.

I dag har som sagt vært en litt dårlig dag. Jeg føler meg sliten og deprimert, men får heldigvis gjort de tingene jeg gjøre. Men jeg går på veggene, og kjenner jeg meg selv rett, er det ikke lenge til jeg begynner å sove til langt ut på dagen, slutter å spise nok, slutter å trene og bare blir sittende med depressive tanker. Jeg har vært der mange ganger før, og jeg gjør alt jeg kan for å nettopp unngå å komme dit igjen. Dette er noe jeg ofte har opplevd uten at det har vært rus involvert også. Da blir det bare meningsløs surfing på nettet. Jeg leser gjerne en nettavis, og går over på en annen side, og så inn igjen på nettavisen, for å se om det har kommet en spennende nyhet i løpet av det siste kvarteret. Det blir bare en vandring i frustrasjonens sirkel, helt til det kommer damp ut av ørene mine. Jeg tror snart at stormen har begynt å roe seg nok til at jeg kan se hva jeg ønsker fremover, med klarere øyne. Men jeg er nok ikke der helt ennå.

Jeg avrunder dagen i dag med å bla blindt opp i bibelen, som alle de andre dagene:

1. Alle tings rundgang 1:4-11

«Slekt går, og slekt kommer, men jorden står alltid ved lag.

Solen går opp, og solen går ned, og skynder seg tilbake til stedet der den går opp.

Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord. Den vender og snur seg under sin gang og begynner så igjen sitt løp.

Alle bekker renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det stedet som bekkene går, dit går de alltid igjen.

Alle ting strever seg trett, mer enn noen kan si. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen.

Blir det sagt om noe: Se, dette er nytt! – så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss. Ingen minnes dem som før har levd, heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer etter dem.»

Dag 82 ( Mandag 11.05.15 )

Kveldens ro har senket seg, og i bakgrunnen spilles avslappende meditasjonsmusikk, nærmere bestemt Kinesisk bambusfløyte-musikk. Det er behagelig å høre på, og jeg merker at sjelen gir etter for roen denne musikken formidler. Ro, som ellers er et fremmedord for mitt vedkommende. Det registreres derfor når den først kommer.

Dagene som kommer og går, er ganske like, men veldig bra. I dag har jeg hatt en litt spesiell dag, som kanskje ikke har vært så bra som de andre. Det har ikke skjedd noe spesielt, som har bidradd til sinnsstemningen jeg hadde i dag tidlig, men jeg tror rett og slett at dagsformen min bare ikke var helt der den skulle. Eller som mange sier: At jeg stod opp på litt feil fot. Men det er naturlige årsaker, og den ene var blant annet at jeg skulle forsøke å slutte med røykingen, og heller ta disse nikotin-tyggegummiene, og den andre var nok at jeg ikke hadde tatt sobril i det hele tatt. Det er vel kanskje å gape over litt for mye, og jeg kjente så vidt igjen tendensene, av tidligere erfaring. Det er ikke bra å gape over for mye. Så når det gjelder røyking, har jeg lagt en ny plan. Jeg har bestemt meg for å bruke snus i tre uker, etterfulgt av en uke med skråtobakk (Oliver Twist), som igjen etterfølges av en uke med nikotin-tyggegummi.

Jeg har faktisk ikke røykt siden i dag tidlig, så jeg har gått nesten hele dagen uten røyk, ved hjelp av disse tyggegummiene. Men jeg ble litt kvalm av fruktsmaken de hadde, i tillegg til at jeg begynte å hikke. Jeg gjør alltid det av disse substituttene. Så jeg bestemte meg for å heller være litt snill mot meg selv, og seponere tobakken i en mer gradvis og mildere form. Derfor lånte jeg en del snus av kameraten min, og har nå altså bestemt meg for å gjøre det på nevnt måte. Jeg merket også at de depressive og stressede tendensene mine begynte å komme, da jeg ikke kunne røyke. Og da skjønte jeg at dette ikke var tidspunktet til å ta opp nye, brutale kamper. Men når jeg bruker snus, merker jeg ikke at jeg har lyst på røyk i det hele tatt. Det kjennes hele tiden ut som at jeg nettopp har tatt meg en røyk, og jeg føler ikke at noe mangler. Så slik gjør jeg det. Lungene blir spart uansett. Men jeg må ta litt hensyn til at jeg ikke har blitt skikkelig sterk ennå. Ting tar tid, og alt i alt synes jeg at jeg gjør det bra for tiden, forholdene tatt i betraktning.

Jeg tok meg også en Sobril, men det var ikke fordi jeg hadde angst. Jeg har nesten ikke angst i det hele tatt for tiden, og svever nærmest på en sky i forhold til hvordan jeg hadde det for en måned siden. Jeg føler meg bare mye lettere, og tenker nesten ikke på Sobril. Men jeg merket det godt i dag, så også her bør jeg holde meg til en mild nedtrapping, som de fleste absolutt anbefaler uansett. Jeg har jo en tendens til å ville skynde meg med å bli ferdig med ting, og dette resulterer jo bare i at jeg ikke har det bra, og jeg klarer det jo aldri på den måten uansett. Så selv om jeg bare tok en halv Sobril i går, har jeg bestemt meg for å ligge på 1-1,5 tablett for dagen. Dette er en lav dose. Jeg kommer til å ligge på denne dosen i noen uker nå, og så begynner jeg en forsiktig og langsom nedtrapping. Jeg må jo ta i betraktning at det ikke er lenge siden jeg kunne kjøre i meg både fem og seks tabletter daglig, så det går jo absolutt rette veien. Men det må gjøres med vett og omhu. Jeg leste en del om dette på nettet, da jeg fremdeles har lite kunnskap om benzo-abstinens. Jeg leste at dersom det ble avsluttet for brått, så kunne det føre til måneder med tynnslitte nerver. Jeg har til og med lest at folk føler de har fått ødelagt nervene for livet, på grunn av slike forhastede seponeringer. Så her er det viktig å gå varsomt frem. Det er altså ingen unnskyldning jeg kommer med, for å drøye. Det er faktum, og til og med mange innen helsevesenet er enige om dette.

Men grunnen til at jeg tok en Sobril i dag, var ikke fordi jeg hadde angst eller uro. Det var mer denne uvirkelighetsfølelsen som kom så smått, i tillegg til at jeg følte meg fullstendig utbrent. Jeg orket ikke å trene eller noe som helst, men gikk og la meg igjen etter å hatt hundene på do. Det var som at jeg var helt på tomgang. Jeg orket heller ikke å spise så mye, og jeg tror ikke jeg spiste frokost før langt ut på ettermiddagen. Jeg har bare spist to måltider i dag, men samtidig fant jeg ut at jeg trolig er veldig sliten etter alt som har vært, og bestemte meg da for å ha en dag hvor jeg gjorde mer eller mindre som jeg ville. Jeg tror slike dager er nødvendige. Jeg har heller ikke hatt den beste søvnen den siste tiden, så jeg tror dagen i dag var et utfall av alle disse faktorene. Det tok jeg på alvor, av erfaring. Derfor ble det noen milde justeringer i planene, men jeg tror at det er til det beste, på sikt. Men pokker ta, jeg skal da ha for at jeg prøver? Jeg tror bare at det er lett å «snuble på skøytene», dersom jeg skynder meg for mye. Så det er nok bedre å heller cruise fremover sakte, men sikkert.

Jeg merker også en utrolig lettelse av å være kvitt båten. Jeg snakket med den nye eieren i dag, og jeg får pengene for båten i morgen. Og da skal jeg unne meg en Playstation 3. Dette er TV-spill, for den som ikke skulle vite dette. Jeg har nemlig innsett at jeg kjeder meg altfor mye, så jeg prøver å fylle livet mitt med flere aktiviteter. Jeg var veldig glad i å spille data og TV-spill før i tiden, og merker at jeg har begynt å få interessen tilbake nå, som jeg har blitt edru og nøktern. For kjedsomhet er noe som ikke skal tas lett på, for en som er i min situasjon. Det kan faktisk være ganske alvorlig, og i mange tilfeller er denne kjedsomheten faktisk en trigger for å sprekke på rusmidler, selv om det kanskje høres veldig dramatisk ut. Det var som en person jeg var innlagt med en gang i tiden, sa:

«Det er kjedsomheten som tar oss!»

Han hadde faktisk et godt poeng. For jeg tror at mange som slutter å ruse seg, går fra rusmidlene til et stort tomrom som de ikke vet hvordan de skal fylle. Det er jo dette med å lære seg å leve igjen, men det er ikke noe som gjøres over natten. Mange kjenner ikke seg selv som nøktern og edru, og må nærmest gjette seg frem til hva de liker å gjøre. Mennesker som aldri har hatt rusproblemer, har trolig vanskelig for å skjønne hvordan dette er og føles. Men når man har mange år med rusmisbruk på CV-en, blir man vant til den «rusede identiteten», samtidig som man mer eller mindre glemmer hvem man egentlig er. Og når den man egentlig er, begynner å spire frem som et nytt menneske og en ny personlighet, er det ofte vanskelig å forholde seg til, da man er mer vant til å håndtere den rusede varianten av seg selv. For å sette det litt på spissen: Det er som at en ny sjel blir født i en sliten kropp, og hjernen trenger tid for å omprogrammere seg fra en ruset tilværelse, til en mer genuin tilværelse. Rom var ikke bygget på en dag, som jeg har sagt så mange ganger før.

Men for min egen del, har jeg begynt å finne roen. Det er uten tvil øyeblikk hvor jeg har mine nedturer, rastløshet, frustrasjon og kjedsomhet, men det går fantastisk bra, alt tatt i betraktning. Det ville ha vært godtroende å tro at livet plutselig ble en dans på roser, men sannelig har jeg fått ordnet mye på tiden som har gått siden jeg sluttet å drikke. Det er sannelig nesten 1,5 måned siden jeg tok min siste tår nå, og da begynner det faktisk å bli en stund. Jeg merker at for hver dag som går, så forandrer jeg syn på alkohol. Jeg vet fremdeles at jeg aldri kan røre det mer, og er veldig bevisst og fokusert på akkurat dette, men samtidig, heldigvis, merker jeg også at jeg begynner å distansere meg mer fra denne giften. Det er som at slangen på skulderen min blir mindre og mindre, og den sier også mindre nå. Alkohol har blitt «bare alkohol», og jeg ser egentlig bare på det som en ekkel gift som har ødelagt så utrolig mye for meg. Dette synet kommer jeg trolig til å ha resten av livet. Jeg håper det, på sett og vis. Men helt realistisk, til tross for at jeg er alkoholiker, klarer jeg ikke å se hvordan slangen på skulderen nå skal klare å friste meg mer. På sett og vis er det like logisk som at en tidligere kreftpasient skulle savne å ha kreft. Den eneste forskjellen er selve avhengigheten, men likheten er at begge deler er sykdom. Og slik jeg drakk, tror jeg ikke at jeg overdriver når jeg sier at begge sykdommene er like dødelige.

Det har forresten blitt veldig koselig på rommet mitt nå. For ikke mer enn en måned siden, klarte jeg så vidt å være her. Alt minnet meg om alkohol, og det var nærmest som at det var en ond demon som stjal alt av god energi her, og fylte den med sin egen. Det var nok mye på grunn av min mentale situasjon, men nå har jeg i hvert fall ommøblert, og jeg har hatt stort fokus på å gjøre det lunt, komfortabelt og koselig. Jeg sitter ikke lenger på en dårlig datastol som gjør at jeg får vondt i ryggen, men jeg sitter dypt i en godstol med pc-en på fanget. I sengen ved siden av meg ligger Retrieverne og Fido og sover. Den nye flatskjermen spiller denne beroligende musikken jeg nevnte, og det er levende lys plassert rundt i rommet. Litt av en overgang! Ute pøser regnet ned. Det er koselig å sitte inne og høre på det. Men det er litt upraktisk når jeg setter foten utenfor huset. Jeg liker fremdeles ikke å kjøre scooter når det regner. Det er meldt regn i morgen også, mener jeg. Men jeg får se på det som naturens egne måte å oppfordre meg til å ta bussen til treningssenteret. For i morgen må jeg sørge for å få trent, så jeg ikke går inn i en stillesittende periode igjen.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen:

3.2 Slutten for den kloke og for dåren 2:12-26

«Så gav jeg meg til å se på visdom og på galskap og dårskap. For hva vil det menneske gjøre som kommer etter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden.

Da så jeg at visdommen har samme fortrinn framfor dårskapen som lyset har framfor mørket.

Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre.

Da sa jeg i mitt hjerte: Slik som det går dåren, slik vil det også gå meg. Hva skal da all min visdom tjene til? Og jeg sa i mitt hjerte: Også dette er tomhet.

For minnet om den vise vil likeså lite vare til evig tid som minnet om dåren. I kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt. Må ikke den vise dø likeså vel som dåren?

Da fikk jeg avsky for livet. Det var ondt i mine øyne, alt det som skjer under solen. For alt sammen er tomhet og jag etter vind.

Og jeg avskydde alt mitt strev, det som jeg hadde gjort meg møye med under solen. For jeg skulle etterlate det til dem som kommer etter meg.

Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det har vunnet ved mitt strev og min visdom under solen. Også det er tomhet.

Da ble jeg fortvilet i mitt hjerte over alt strevet som jeg hadde gjort meg møye med under solen.

For er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han likevel gi det fra seg som arv til en som ikke har hatt noe bry med det. Også dette er tomhet og et stort onde.

Hva har mennesket igjen for all sin møye og for sitt hjertes streben, som han har gjort seg umak med under solen?

Alle hans dager er jo fulle av smerte, og alt hans strev er bare gremmelse. Selv om natten har hans hjerte ikke ro. Også dette er tomhet.

Er det da ikke det beste for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Jeg så at også dette kommer fra Guds hånd.

For hvem kunne ete og hvem kunne nyte mer enn jeg?

Det menneske som tekkes Gud, gir han visdom og kunnskap og glede. Men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi det til den som behager Gud. Også dette er tomhet og jag etter vind.»

Dag 81 ( Lørdag 09.05.15 )

Igjen har det gått en liten stund siden forrige gang jeg skrev, og jeg føler det på en måte må bli litt sånn nå. Indirekte tror jeg nok at jeg kvir meg litt til boken er over, da det er en god følelse å holde på med den. Det gjør godt å skrive ned sine tanker i flytende form. Og nå er det jo veldig liten tid igjen til boken er skrevet ferdig, så derfor lar jeg det heller gå litt tid mellom hver gang jeg skriver, med mindre det skjer noe spesielt da.

Dagene siden sist har vært veldig bra. Jeg har passert fem uker som edru, og jeg har fått solgt båten. Alt går på det rette sporet, selv om jeg sliter med denne rastløsheten, og kanskje til og med kjedsomhet. Jeg tror også dette er vanlige symptomer, og jeg tror i mange anledninger at det er den vesle slangen som prøver å hviske litt i øret mitt:

«Du kan ikke ha det sånn som dette! Du lever jo ikke! Er dette virkelig et liv du vil ha? Kom igjen nå, Jeppe. Ta deg en kveld i ny og ne, og slutt å være så tørrpinne.»

Det er ganske åpenbart at disse ordene kommer fra slangen, men én ting skal den ha: Jeg kjeder meg faktisk veldig mye. Tilværelsen jeg nå er på vei ut av, må ha vært ufattelig kjedelig. Men jeg har vært så dårlig at jeg ikke har lagt merke til akkurat den delen. Når man er abstinent, full av nerver og depresjoner, kjeder man seg ikke akkurat. Da er kjedsomhet nærmest en luksuriøs tilstand man lengter etter. Å faktisk ha så mye ro i seg, at man til og med kan kjede seg, på toppen av det hele. Så dette er noe jeg må ha i bakhodet til enhver tid. Problemene jeg nå har, er luksusproblemer i forhold til slik jeg har hatt det. Jeg må være bevisst på at denne kjedsomheten er symptomer, og det vil etter hvert dukke opp mer aktiviteter som jeg skal fylle livet mitt med. Små ting, og store ting. Jeg tror dette vil komme naturlig, etter hvert som jeg blir mer kjent med mitt genuine jeg.

Båten min ble solgt dagen etter at jeg skrev det forrige innlegget, og gjett om jeg er glad for det. Det var åpenbart mye som måtte gjøres med den, og det er ikke noe jeg har verken tid eller økonomi til, så jeg lot den gå til mennesker som hadde langt mer peiling på båt enn hva jeg selv har. Jeg gikk riktignok dramatisk ned i pris, til nærmere bestemt 4000 kroner. Men jeg mener det var verdt det, helhetlig sett.

Jeg har også fått vite at en klassekamerat fra ungdomsskolen har gått bort, etter lengre tids sykdom. Selv om jeg ikke hadde kontakt med ham etter ungdomsskolen, med unntak av noen korte samtaler på fylla, ved tilfeldige sammentreff, så gikk dette veldig inn på meg. Han hadde lungekreft, og han kjempet tappert til siste stund. Mange hyllet ham og respekterte ham veldig for dette. Det var ganske åpenbart på Facebook. Og jeg er ganske godtroende når det gjelder sykdom. Jeg tror liksom at alle skal bli frisk, frem til det motsatte er bevist. Og av en eller annen grunn trodde jeg at han var på bedringens vei, og at han ville få et langt og lykkelig liv. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg plutselig så at mange sørget på Facebook, og sendte meldinger som «hvil i fred» og lignende. Det må være en forferdelig belastning for hans nærmeste pårørende, å miste en så ung mann. Det er helt åpenbart at svært mange har vært veldig glad i ham, og at han har etterlatt seg et stort tomrom. Men jeg tror bestemt på liv etter døden, og at han fremdeles lever, på sin måte, i en smertefri tilværelse. Jeg tror at vi treffer igjen de som forlater oss her på jorden.

I dag reiste min mor, min søster og hennes samboer, og to av nevøene mine til Spania. Der skal de være i tre uker, og dette unner jeg dem. Jeg passer hundene her hjemme, og trives egentlig veldig godt med det. Det er ikke så stressende som det kanskje høres ut, å håndtere tre hunder. Ikke så lenge jeg har rutiner på det. Men uansett, så er det viktigste at min mor og de får en skikkelig fin ferie. Hun ringte da de hadde kommet frem, og sa at det var helt nydelig der. Så jeg tror de kommer til å få en god ferie.

På kveldene er jeg borte hos kameraten min, som bor ikke langt unna. Vi ser stort sett på filmer, så man kan trygt si at det har blitt en god del filmer og pizza de siste ukene. Men det er veldig koselig, og ikke minst sosialt. Han har nylig solgt meg en enorm flatskjerm-TV til en meget vennlig pris, så nå kan jeg koble opp pc-en min til den når jeg skriver, er på nettet og eventuelt ser på filmer. Det er mildt sagt en helt annen opplevelse, i stedet for å måtte stirre inn i den noe intense pc-skjermen. Små, men viktige gleder.

Jeg er også veldig flink til å trene for tiden, og resultatene har definitivt begynt å vise seg. Jeg har endelig lagt på meg nok til å kunne se litt muskler, og ikke bare bein som stikker ut. Jeg er ikke lange veien ifra å slå min egen rekord i personlig vekt, og jeg har ikke noe særlig med fett på kroppen. Så det gir en god følelse. Trening er en viktig del av min nye tilværelse, og må for all del ikke stoppe. Den gir meg en forsterket følelse av progresjon, generelt sett. Dessuten gjør den hodet mitt godt også.

Når det gjelder Sobril, har jeg begynt å bli sterk nok til å innse at jeg ikke trenger dem lenger. Jeg tenker ikke engang så mye på dem, og tar minimale doser. I går og i dag har jeg klart meg med bare 1 tablett om dagen. Så jeg tenker at jeg kommer til å slutte helt med dem innen et par uker. Hvis det blir helt forferdelig å seponere helt, får jeg drøye det et par uker til, med kanskje 5 mg for dagen. Men det begynner i hvert fall å bli symbolsk lite av dem. Og det er noe jeg er svært glad for.

Jeg drømmer en del for tiden, men dessverre glipper drømmene fra hukommelsen min idet jeg våkner, med unntak av de rareste. I natt drømte jeg for eksempel at jeg ankom en bensinstasjon for å fylle bensin på scooteren min. Jeg åpnet bensintanken, og satte slangen ned i den, før jeg begynte å pumpe. Men da jeg hadde pumpet halvveis, oppdaget jeg at det ikke var blyfri 95 jeg fylte på tanken; Det var ren propan.

Jeg husker at jeg fikk panikk, for jeg tenkte at dette måtte føre med seg en stor fare for eksplosjon. Jeg husker også at jeg tenkte på hva som kunne skje, nå som jeg hadde blandet bensin og propan, og jeg løp inn på bensinstasjonen for å forhøre meg med de ansatte.

Da jeg kom inn, så jeg at scooteren stod i full fyr og flamme utenfor, og det hele bar sterkt preg av en kaotisk stemning. Jeg rakk liksom ikke å gjøre noe som helst, uansett hva det skulle være. En sånn skikkelig stressende og absurd drøm.

Da jeg løp ut igjen, var det bare rester igjen av scooteren. Det skjedde også mye mer, men jeg husker dessverre ikke flere detaljer.

Det er pussig, dette med drømmer. Hvordan underbevisstheten prater og uttrykker seg, på sin egne fantasifulle måte. Et abstrakt språk, ofte som en god, psykologisk thriller.

Jeg liker fremdeles ikke fredager og lørdager, da disse virker å være en anelse mer utfordrende enn hverdagene. Det er på ingen måte sånn at jeg har lyst å gå ut for å drikke meg full, men jeg føler at disse dagene er litt låst, hvis jeg kan si det sånn. Jeg har mange rutiner i hverdagene, mens jeg opplever lørdagen og søndagen som litt mer slappe. Det går nok på assosiasjoner. Tidligere var lørdagen en dag hvor jeg som regel drakk, og søndagen en skikkelig slapp og daff dag, hvor ingenting skjedde. Alt var stengt og stille. Så det handler nok litt om assosiasjoner, på mange sett og vis. Jeg har ofte sagt at dersom jeg hadde blitt strandet på en øde øy, og ikke hatt verken klokke eller kalender, så er jeg sikker på at jeg ville ha merket hvilke dager som var søndager. Dette kunne ha vært et interessant eksperiment.

I morgen skal jeg opp tidlig, for jeg skal trene alle tre hundene. Derfor avrunder jeg for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i den gylne boken:

Avslutning 6:20-21

«Timoteus, ta vare på det som er overgitt deg! Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk og innvendingene fra den kunnskap som med urette blir kalt så!

Den har noen bekjent seg til, og har faret vill fra troen – Nåden være med deg.»

Dag 79 ( Lørdag 02.05.15 )

Det har begynt å bli sen kveld, etter en fin lørdag fylt med solskinn, og roen har så vidt kommet. Jeg liker disse timene om kvelden, hvor jeg skriver og tar livet med ro. Det er godt når hundene også har lagt seg, for de er så energiske ellers. Så da kjenner man ekstra godt på stillheten, når den kommer.

Dagen i dag har vært fin, selv om det ikke har skjedd så mye utenom det vanlige. Den begynte med lufting av hundene, som vanlig. Jeg var ganske tidlig på an, men traff tilfeldigvis en gammel kamerat jeg har vært mye i lag med tidligere. Vi ble stående og prate i nesten en time, utenfor huset hans. Han er for øvrig også en av mine nærmeste naboer, så jeg passerer huset hans hver gang jeg skal opp på fjellet.

Det var koselig å prate med ham igjen, og vi snakket om stort og smått, og gamle dager. Det er godt å endelig vise seg frisk for mine gamle venner, for jeg tror mange av dem hadde begynt å gi meg litt opp på slutten. Jeg traff nesten aldri på venner da jeg var edru og frisk, den siste tiden. Grunnen til dette var vel egentlig at jeg nesten aldri var edru eller frisk. Det så vel helhetlig sett ganske mørkt ut på slutten ja.

Etter at jeg hadde pratet med ham, traff jeg på en kar som sa ganske så direkte til meg at det var godt å se meg i form. At jeg var en flott ungdom. Han sa også at han hadde sett meg noen ganger når det ikke hadde gått bra med meg, og at jeg så mye bedre ut nå. Det var faktisk veldig godt å høre. Tilfriskningen min har tydeligvis begynt å bli synlig for folk flest, og er ikke lenger bare noe jeg føler selv. Og dette var godt å få bekreftet.

Jeg har i dag besluttet helt at jeg kommer til å selge båten min. Jeg har tenkt grundig igjennom det, og merker at hele båt-prosjektet blir mer en belastning enn noe annet, akkurat slik tingene er nå. Dersom jeg skulle beholde den, ville det ha blitt mange utgifter fremover, som jeg strengt tatt ikke har råd til. Spesielt ikke nå som jeg endelig har bestemt meg for å begynne å betale ned all inkasso-dritten jeg har hengende over skuldrene. Så i morgen har jeg bestemt meg for å ta turen ned i havnen, og fotografere båten, for deretter å legge den ut på Finn.no. Og jeg håper det går fort, for jeg har bare litt under en måned på meg til den skal på sjøen igjen, og jeg kommer uansett til å begynne å pusse så smått på den, selv om den er til salgs. Det er jo ikke sikkert at den blir solgt med det første uansett. Så jeg tenker at det er bedre å være føre var.

Ellers har jeg vært på tur med scooteren min i dag, og blant annet kjøpt nye sko. Jeg må ofte kjøpe nye sko. Flere av parene jeg har hatt har blitt ødelagt, etter å ha blitt utsatt for røff behandling i røft terreng, spesielt når jeg går på tur med hundene. Da spaserer jeg på en sånn måte som er veldig belastende for skoene, og sålene er som regel det første som slipper taket fremme på tuppen av skoen. Dette kommer av at jeg stritter mye imot når hundene drar i båndet, og det blir jo naturligvis en belastning for skoene. Jøss, det var nesten en liten fortelling om hvorfor skoene mine blir slitt. Denne boken jo bare bli utgitt, uten tvil.

Og som jeg har gjort hver kveld den siste tiden, har jeg vært borte hos kameraten min og sett film, og spist pizza. Jeg anser disse kveldene som viktige for oss begge, og det er veldig koselig å være sosial.

Jeg merker også at jeg begynner å bli mer og mer herre over Sobrilen. I dag har jeg faktisk bare tatt halvparten av min daglige dose, og merker ikke engang tendenser til ubehag eller noe nå. Jeg har uten tvil blitt sterkere, og skal prøve å holde forbruket så lavt som overhodet mulig, før jeg slutter helt med dem. Jeg er ikke lenger bekymret for Sobril. Jeg tenker at jeg seponerer innen maks to uker.

Jeg har i det siste tenkt ganske mye på pappa. Det er så lenge siden han døde, men jeg har et bilde av ham på skrivepulten min, fra tiden hvor han var sjef på høyrisiko-avdelingen på Ila landsfengsel. Dette var på 70-tallet. Jeg tror vi ligner. De sier så, at vi er like i både utseende og oppførsel. Hvis jeg ikke tar helt feil, er det omtrent tyve år siden han døde. Det er helt sykt å tenke på hvor lang tid som har gått. Jeg kan fremdeles huske ham soleklart. Jeg husker stemmen hans, måten han snakket på, måten han gikk på og de forskjellige uttrykkene hans. Jeg husker også blandingsdialekten han hadde, som var klin umulig å etterligne. Det var kun pappa som snakket sånn. Det minnet om en blanding av slik de snakker i Nord-Trøndelag med et snev av østlandsdialekt. I bygden han kom fra i Nord-Trøndelag, helt på grensen til Sverige, snakker de ganske spesielt, for å si det mildt. Jeg må innrømme at jeg til tider har problemer med å forstå helt hva de sier.

Men det er helt utrolig hvor livet ble snudd på hodet, den fredagskvelden han døde. Det er et veldig klart skille der. Skillet mellom livet mitt før han døde, og etter han døde. Jeg husker at jeg gikk inn i en slags mental boble, og at jeg plutselig begynte å bevege meg i en annen retning enn mine jevnaldrende. Det var liksom ingen andre jeg kjente som hadde opplevd det samme, så jeg følte at folk hørtes ut som drittunger når de prøvde å komme med innspill, selv om de bare mente det godt. De hadde liksom ikke peiling på hvor jævlig det var. Men det var på denne tiden jeg begynte å isolere meg mer, selv om jeg ironisk nok var ute blant folk. Boblen hadde blitt dannet, og jeg var ikke lenger helt i samme landskap som de andre. Jeg tror sjelen min fikk seg et kraftig sjokk etter denne hendelsen. Pappa hadde bare falt død om nede i veien, etter å ha vært på butikken. Helt uventet, og så utrolig brått. Han døde til og med før han traff bakken, ifølge legen. Det var som å skru av en lysbryter, sa han. Et lite «klikk» med så utrolig store konsekvenser.

I dag prøver jeg å heller tenke på de gode minnene jeg har fra ham. Jeg tror jo også på liv etter døden, så jeg er sikker på at jeg kommer til å treffe ham igjen, og jeg er til og med sikker på at han holder et voktende øye over meg. Det er ikke få ganger jeg har hørt av andre at jeg har hatt englevakt, i forskjellige situasjoner jeg har kommet opp i. Kanskje det finnes en sammenheng der.

Jeg har mye jeg må gjøre i morgen, så jeg avrunder nå, med å bla tilfeldig opp i bibelen:

10. Slutningsord 21:24-25

«Det er den disippel som vitner om dette og har skrevet dette. Og vi vet at hans vitnesbyrd er sant.

Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives.»

Dag 78 ( Fredag 01.05.15 )

Da har jeg sannelig kommet til dag 78 i boken, og mai måned har begynt. Det er utrolig hvor tiden går. Nå er det bare litt over 20 skrevne dager igjen, og det er faktisk ikke mye.

Dagen i dag har vært fin, og jeg har fått gjort mye. Det er 01 mai i dag. Jeg har de siste to dagene kjent at kroppen og systemet har trengt litt hvile, så jeg har ikke vært så intens på verken trening eller inntak av mat. Formen har vært litt sliten, så jeg fant ut at jeg skulle lytte til kroppen, og prøve å ta det litt med ro til mandag. Men på mandag starter jeg opp igjen med treningen som jeg er så godt i gang med, samt at jeg helt har bestemt meg for at dette også blir dagen hvor jeg slutter å røyke tobakk.

Jeg startet dagen i dag med å kjøre langt ut mot havgapet, for å ta naturfoto. Jeg er av en eller annen grunn en anelse stresset om morgenen spesielt, og da hjelper det å sette seg på scooteren, og bare kjøre avgårde. Og det ble en lang kjøretur. Jeg liker lange kjøreturer når været tillater det, og jeg fikk tatt en del gode bilder. Problemet er bare at jeg fort får frost til margen når jeg kjører langt på scooter, til tross for at jeg er godt innpakket i skinnjakke og hansker. Så jeg må innrømme at jeg har små øyeblikk hvor jeg drømmer om å ha en liten bil med automatgir. Da kunne jeg også hatt med meg hundene, så jeg håper at sertifikat og bil er noe som vil komme om ikke så lenge.

Omtrent hver eneste kveld den siste uken, har jeg vært hos kameraten min og sett film. I dag var intet unntak. Vi bestilte også pizza. Det er godt å ha en kamerat jeg virkelig er på nett med. Slike kommer ikke gratis. Vi er liksom helt oss selv når vi er med hverandre, og det er ikke mange venner jeg kan si dette om ellers.

Selv om jeg har det kjempebra nå, i forhold til dagen jeg begynte å skrive denne boken, kjenner jeg fremdeles på en slags stressfølelse. Jeg vet faktisk ikke helt hvordan jeg skal beskrive den, men jeg tror som tidligere nevnt at dette dreier seg om diagnosene mine, fremfor at jeg er i en overgang til det bedre, hva alkohol og andre substanser angår. Det er en konstant, jagende følelse mellom ørene som sliter meg ut. Jeg er ikke urolig heller, i den forstand. Men jeg kjenner denne følelsen veldig klart allikevel. Jeg kan best forklare det på en sånn måte at jeg griper etter noe, mens jeg samtidig ikke vet helt hva jeg griper etter. Det er som at jeg har utrolig lyst å gjøre noe, bare at jeg ikke vet hva det er. Så jeg er åpen for at hjernen min prøver å sende meg noen signaler, som jeg ennå ikke klarer å tolke. Jeg er også fremdeles usikker på hvem jeg er, hva jeg vil, hvor jeg vil, og hvordan jeg vil ha det. Til tross for små indikatorer, er jeg fremdeles veldig usikker på alt. Så usikker at jeg nærmest må gjette meg frem til hva jeg ønsker å gjøre.

Når jeg tar bilder med kameraet mitt, hender det at jeg også tar noen bilder av meg selv. Etterpå analyserer jeg bildene, som at jeg ikke helt kjenner personen på bildet. Jeg vet liksom aldri hva linsen fanger, før jeg ser det på kameraet etterpå. Det er vanskelig å forklare. Jeg prøver på en måte å tolke meg selv, og signalene utseendet mitt sender ut, for å få en slags objektiv innsikt. Hvem er jeg? Er det virkelig tilfelle at jeg er nødt å lære meg selv å kjenne? At jeg er nødt til å lære meg å leve? Det høres jo veldig rart ut. Jeg har jo 32 års erfaring med dette. Men at diverse substanser i livets løp, kan ha slått sjelen et stykke ut av kroppen, og nå er på retur, er ikke til å legge skjul på. Dette må høres helt sykt ut for folk som har levd helt andre liv. Det er nærmest som å bli født på ny. Samtidig er det viktig at jeg er bevisst på noe, og det er at jeg aldri kommer til å bli den jeg var før jeg fikk alle disse erfaringene. Det er heller ikke noe jeg ønsker. Jeg kommer ikke til å bli 20 år igjen, selv om jeg nå har begynt å spasere på veien mot total rusfrihet. Jeg har fremdeles arrene, og livets erfaringer former mennesket i ulike fasonger. Ingen kan gå upreget igjennom et liv.

Samtidig kan man si at veien jeg går på nå, fremdeles er for tåkete. Jeg vet at jeg går fremover, og at jeg går i riktig retning, men jeg aner ikke hva som spirer frem når tåken legger seg. Og da snakker jeg ikke om de store tingene og avgjørelsene i livet, men også de små. For eksempel: Jeg kan kjede meg, men jeg aner ikke hva jeg skal finne på som jeg liker, fordi jeg enkelt og greit ikke helt vet hva jeg liker å gjøre som rusfri. Jeg kan liksom ikke trene eller kjøre scooter hele dagen. Jeg er bare nødt å fortsette med å smøre meg med tålmodighet, og vente på at tåken legger seg. Svarene vil bli klarere og klarere. Dette er noe jeg er nødt til å tro på.

Jeg vet for eksempel, som tidligere nevnt, at jeg har kjempelyst å finne lykken med en vakker kvinne som også må være min beste venninne. Hjertet mitt er bare en halvpart frem til dette skjer, og også her har jeg bestemt meg for å være tålmodig. Jeg kommer ikke til å invitere den første og beste ut, bare fordi jeg har kjangs på henne. Da venter jeg heller til jeg treffer en dame som gir meg følelsen av at «hun er den jeg søker». Kall meg gjerne overtroisk og drømmende, men jeg tror at naturen er bygget opp på en sånn måte. Jeg tror på skjebnen, og at når tiden er inne, så treffer jeg henne. Og da synes jeg det er like greit å vente. Jeg er ikke interessert i noe annet uansett.

Jeg er ikke forelsket i noen nå, og har ikke vært det på lenge. Jeg savner den berusende følelsen av forelskelse. Det er en ekte, genuin og herlig følelse, som gir meg en slags euforisk rus. Og nå som jeg kommer til å forbli rusfri, er jeg sikker på at jeg kommer til å bli en god kjæreste for henne, og forhåpentligvis også etter hvert en ektemann. Men først må jeg som sagt finne meg selv litt mer, og så kommer nok denne kvinnen en vakker dag.

I det noe kunstige Facebook-samfunnet ser jeg så mange solskinnshistorier. Kjærester og ektepar legger ut bilder av livene de har, og alt blir fremstilt som fryd og gammen. Jeg blir selvsagt glad på deres vegne, men av en eller annen grunn, kjøper jeg det ikke alltid. Dette er en av grunnene til at jeg er litt skeptisk til Facebook. Alt blir så kunstig der, føler jeg. Det virker som at mange gjør alt i sin makt for å fremstille livene sine som perfekte, feilfrie og at det ikke skal være noe å utsette. Som jeg en gang skrev direkte på Facebook da jeg selv var på kjøret: Det virker som at mange dekker til blødende sår med sminke, kjoler og dresser. Det er vel kanskje satt litt på spissen, men av en eller annen grunn treffer det en nerve hos meg, når alt skal være så perfekt. Livet er ikke perfekt, og selv om det sikkert er mye rart ved meg, pleier jeg alltid å være ærlig, når det gjelder meg selv. Denne boken er vel egentlig et ganske godt eksempel på dette. Hvis den skulle bli publisert, vil alle vite at jeg har vært helt på danglebæret, og tidligere rusavhengig, samt at jeg også har hatt mange problemer med psyken. Men på mange måter er det også viktig at denne ærligheten rundt disse temaene som ofte er tabu, blir publisert. For det er viktig at mennesker som sliter, skal vite at de ikke er de eneste. Og her er Facebook direkte farlig. Det var faktisk nylig en artikkel i avisen om dette, om at Facebook kunne forverre depresjon hos de som allerede er deprimert. Det er jo ganske logisk, når man tenker på det: Dersom man er deprimert, ensom og ikke har spesielt mye å glede seg over, og kommer inn på Facebook, og ser at det går så «perfekt» med alle andre. Da vil jo dette bidra til at man bare føler seg enda mer alene og elendig selv. For jeg tror ikke at alle skjønner at de fleste har sitt å stri med. Det er viktig å vite at de fleste ikke lever perfekte liv, men at det er en slags trend å kun plukke ut de positive og gode tingene i livet, for å legge det ut på Facebook. De negative tingene snakker man ikke om. Og det tror jeg på mange måter er usunt. Og her kan i hvert fall jeg si at jeg er et særdeles sterkt unntak. Hvis jeg ikke har det bra, og noen spør meg hvordan jeg har det, så sier jeg rett som det er at jeg ikke har det bra. Dette gjelder på Facebook også, selv om «perfeksjonens elite» og deres venner kan se det. Jeg gidder nemlig ikke å lyge om at det går bra, når det ikke gjør det. Jeg stiller ikke mitt eget liv til «konkurranse» i et illusorisk og romantisert samfunn.

Jeg skrev for en tid tilbake et innlegg om mote og trend, og ikke minst alt presset rundt dette. Dette er noe som er veldig dominerende i ungdomsalder, og jeg tenkte at det også stoppet på omtrent denne tiden, da de fleste ble voksne. Men ved nærmere ettertanke, er dette presset her nå også. Det har bare spiret opp i andre former og fasonger. Men fremdeles ser man at folk febrilsk går igjennom en kollektiv kvern, for å få sosial aksept, og for å ikke skille seg for mye ut. Det er viktig å følge fastslåtte mønstre, selv om det nødvendigvis ikke er dette man egentlig ønsker. Hvorfor er det sånn? Er det egentlig ikke ganske trist? Jeg blir egentlig deprimert av tanken, for livet er en gave, og ikke en kvern. Det er ikke nødvendigvis meningen at man skal ta sikte på de samme tingene, bare fordi de andre i «klassen» gjør det. Og når jeg ikke er bevisst på dette selv, føler jeg også på dette presset. Men da ender jeg ofte bare opp i situasjoner jeg ikke trives i, før jeg får et ønske om å gå videre. Men nå har jeg aldri vært skikkelig inne i denne kvernen, og jeg har tatt mange valg som de fleste andre ikke har tatt. Dette har ført med seg mange konsekvenser, og mange av valgene jeg har tatt har vært dumme, bare så det også er sagt. Men at jeg har valgt å gå mine egne veier, er noe jeg står for, og noe jeg føler har vært det eneste riktige jeg kunne gjøre. Jeg har også skilt meg ut i den forstand at jeg har vært redd for å bli «voksen», mens andre på min alder har gjort alt i sin makt for å bli tolket som voksen så snart som mulig. For meg var alltid det å bli «voksen», bare å få et mer innsnevret liv, hvor alt ble så ufattelig seriøst og dønn alvorlig. At moroa var over, på en måte. Men når jeg ser meg rundt i dag, kan jeg ikke si at jeg opplever mine jevnaldrende som noe mer voksen enn hva jeg selv er. De er kanskje mer voksen i den forstand at de har mer stell på ting som jeg selv har rotet til for meg selv på veiene mine, som blant annet i forhold til utdanning, karriere, økonomi, hus, bil og den pakken. Men når det gjelder livserfaring? Da tror jeg sannelig at jeg er mer «voksen» enn mange på min egen alder. Så det kommer vel helt an på hvordan man velger å definere begrepet «voksen». Og jeg må fremdeles innrømme: Jeg liker ikke tanken på å være så jævla voksen. Og når jeg ser at folk «spiller» voksen, tenker jeg ironisk nok for meg selv: Å kjære vene, så barnslig vedkommende er…

Og ja, som du skjønner, har jeg en tendens til å vri og vende på ting, fordi jeg kanskje ser ting i et litt annet perspektiv.

Det har begynt å bli sent, og jeg må tidlig opp for å trene hundene i morgen tidlig. Jeg avrunder som vanlig med bibelen, denne første dagen i mai:

1.5 Landet får lys ved Fredsfyrsten 9:1-7

«Men det skal ikke alltid være mørke i det land hvor det nå er trengsel. Tidligere førte Herren vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i framtiden skal han føre ære over det – over veien ved havet, landet på den andre siden av Jordan, hedningenes Galilea.

Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle.

Det folk som du før ikke gav stor glede, lar du bli tallrikt. De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang.

For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag.

For hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klesplagg som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.»

Dag 75 ( fredag 24.04.15 )

Nå sitter jeg her denne fredagskvelden, og tar livet helt med ro. Ingen nerver, ingen depresjon og ikke noe hastverk med noe som helst. Jeg stresser ikke. Jeg er edru, og tenker på at jeg skal våkne opp i morgen uten fylleangst og alt dette unødvendige tullet. Fredagskvelden kan faktisk være ganske fin, og nå fremover kommer jeg kanskje til å huske den også, faktisk. Ingen blackouts eller fyllesyke når lørdagen kommer.

Generelt sett. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal våkne opp med hjertebank og hysterisk angst. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal på avrusning. Det er herlig å tenke på at jeg blir friskere og friskere. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal være bekymret for å gå tom for øl. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal være i ferd med å dø av sult, uten at jeg engang merker sulten. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal bruke enorme summer på en drikk jeg ikke engang liker, og som former meg til en person jeg heller ikke liker. Det er herlig å komme i bedre og bedre form, både psykisk og fysisk. Det er herlig å være langt mer reflektert, rasjonell og effektiv. Det er herlig å ikke være en halvgal sprellemann. Det er herlig å kunne kjøre scooteren min igjen. Det er herlig å fødes på ny. Det er herlig å bli bønnhørt. Det er herlig å med tiden kunne gi de mange som sikkert har mistet helt troen på at jeg skal klare meg, troen tilbake. Det er herlig å sove på en normal måte, i en god seng, og ikke fremoverbøyd i en kontorstol. Det er herlig å være meg selv.

Dagen i dag har vært regnfull, men fin. Jeg lot scooteren stå i dag morges, da jeg simpelthen ikke stoler på den i regnvær. Så jeg tok bussen til byen i stedet, og startet med trening. Jeg hadde en kort, men effektiv økt på skuldre i dag. Og nå er det to treningsfrie dager fremover, med tanke på restitusjon. Det er viktig å hvile.

Jeg ble litt mobbet av en kamerat i dag, da jeg fortalte at jeg gikk direkte fra treningsstudioet til Burger King, og bestilte en ekstra stor meny. Jeg har spist tre store måltider på McDonalds og Burger King denne uken. Men jeg har fremdeles den fordelen at jeg ikke blir fet, så jeg synes jeg kunne unne meg litt ekstra. Det er godt å spise mat. Jeg vet at denne høye forbrenningen kommer til å avta med årene, så jeg benytter meg av Burger King nå mens jeg har sjansen.

Ellers har jeg sovet et par timer etter at jeg kom hjem fra byen, og da lå jeg på en spikermatte, for å få i gang blodsirkulasjonen i ryggen. Jeg pleier å gjøre dette hver dag. Det høres kanskje vondt og brutalt ut, men det er helt fantastisk herlig. Men man legger seg rolig ned på den selvsagt. Det er ikke lurt å kaste seg nedpå. Det tror jeg faktisk ville ha vært ganske ubehagelig.

Da jeg var på trening i dag, fikk jeg melding fra han kameraten min, hvor han spurte om jeg kunne hjelpe ham med å sette i stand en gigantisk TV han hadde bestilt og fått, og om vi ikke skulle se en film etterpå. Så jeg har vært borte hos ham i kveld, og det var en trivelig kveld, med brus og film. Jeg kan absolutt venne meg til den nye livsstilen ja. I det samme rommet vi skal se film i, har jeg tidligere gått i søvne, og jeg har ramlet over bordet, og jeg har kastet opp i bosspannet hans. Så det er ikke til å legge skjul på: Det er utrolig mye mer praktisk å drikke Cola Zero. Det var en koselig kveld.

Det begynner også å nærme seg mandag, og jeg har fått ordnet alt med legen i dag. Jeg hadde heldigvis ikke rotet med dagen for møtet, slik jeg fryktet, så møtet vil bli holdt på mandag. Jeg har også fått ordnet medisiner, som jeg til stadighet tar mindre og mindre av. De begynner å miste sin kraft over meg, men det må gjøres med omhu. I dag har jeg bare tatt to av tre tabletter, og hvis mulig, står jeg over den siste. Jeg kan heller ha den i beredskap. Men jeg har ikke lenger så sterk angst, så det er kun hvis jeg får denne uvirkelighetsfølelsen, jeg kommer til å ta den.

På mandag kommer jeg også som tidligere nevnt til å legge tobakken på hyllen. Jeg vil ha ytterligere resultater i form av sunnhet. Jeg blir nesten giret på tanken. Det er en utrolig frihetsfølelse å rive av seg den ene lenken etter den andre. Kunsten er bare å ikke være redd for det ukjente, spesielt når man vet at det ukjente være bedre enn det kjente. Det gjelder å ikke få panikk, og ikke se for mye bakover. Og mine øyne er rettet fremover nå, så da er det like greit å kjøre på. Men jeg kommer til å bruke nikotintyggis da.

Jeg merker generelt at jeg begynner å forandre perspektiv på ting, både i stort og smått. Dette er en av de tingene jeg har gledet meg til ved tilfriskningens prosess. Ting blir enklere å håndtere. Jeg blir sterkere. Når jeg er langt nede, blir mygg til elefanter. Men disse elefantene har begynt å krympe igjen. Jeg er ikke like redd lenger, og jeg nyter det. Jeg er ikke lenger syk. Jeg har fått «synet» tilbake. Og styrken min er i ferd med å komme mer frem. Jeg sier ikke at jeg er noen supermann på noen som helst måte, for jeg skal ærlig innrømme at jeg fremdeles er svekket, i forhold til hva jeg kommer til å være om to måneder fra nå, men jeg er langt sterkere enn for tre uker siden, hvis man skal se det på den måten. Men jeg merker at jeg fremdeles er anspent i sosiale sammenhenger, hvis det ikke er med nære venner eller familie. For eksempel på bussen, så merker jeg at jeg fremdeles er litt i en boble. Jeg merket dette ganske godt i dag, da jeg satt i en helt full buss. Jeg kjente at kroppen min var veldig anspent, og at jeg på en måte har et slags «filter» mellom meg selv og andre folk. Jeg vil ikke ha det filteret, men det er der fremdeles. Jeg undret et lite øyeblikk på om det var Sobrilen som gjorde dette, og innså at jeg gledet meg veldig til denne også var ute av bildet.

Jeg blir for eksempel veldig fort trøtt, og selv om jeg er trøtt, våkner jeg tidlig. I dag våknet jeg grytidlig, nærmere bestemt klokken halv syv. Dette til tross for at jeg hadde vært våken til klokken to om natten. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, for jeg pleier vanligvis å sove helt greit når jeg er frisk. Men nå er det sånn at når jeg først våkner, så klarer jeg ikke sovne igjen. Det kan være noe så enkelt som at jeg må på do, og etter det kan jeg like gjerne begynne å gjøre meg klar for dagen. Og når jeg ikke får sovet nok, blir jeg litt dårlig. Men jeg tror dette bare er noe midlertidig. Jeg synes bare det er litt rart at jeg ikke klarer å sove til tross for at jeg er trøtt, trener mye og er ganske så aktiv ( jeg forbrenner lett over 3200 kalorier daglig, ifølge polar-klokken min ), og generelt har nedsatt energi hva søvn angår. Jeg har jo noen feilkoblinger der, som gjør at jeg kan bli litt hyper når jeg egentlig er veldig trøtt. Det er ikke uvanlig at jeg for eksempel kan få latterkrampe etter at jeg har lagt meg. Jeg legger meg gjerne fordi jeg er veldig trøtt, og så begynner jeg å bli veldig aktiv i tankene, og tenker på alt mellom himmel og jord, og ofte morsomme ting og hendelser, gjerne hypotetiske. Så begynner jeg å le i stedet for å sove. Og så må jeg ta meg en røyk, og slik går syklusen. Så sovner jeg kanskje to timer senere. Jaja, jeg er nok litt pussig.

Det er meldt regn hele helgen og uken fremover, så det spørs hvor mye jeg kan få gjort med båten. Men jeg driver nå og undersøker hva jeg trenger av maling og utstyr, så jeg kan i det minste ta meg av innkjøpene. Utenom dette blir det en innholdsrik uke med mye trening av meg selv og hundene, i tillegg til at jeg skal legge fra meg tobakken og fortsette nedtrappingen på Sobril. Med andre ord, blir det enkelt og greit fortsettelsen som følger. Så lenge jeg holder meg på «den smale veien», tror jeg at dette kommer til å gå riktig så bra. Og vips, så har jeg plutselig holdt meg edru i en måned! Det er et spennende prosjekt dette her. Og se hvor høyt jeg kan klatre fra den dypeste grøftekant. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis sikter så høyt, men det er en fantastisk følelse å spire opp fra gjørmen.

Jeg avslutter kveldens skriverier med noe tilfeldig fra bibelen:

6. Bli i det han har lært 3:10-17

«Men du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet, i forfølgelser, i lidelser – slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser som jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg ut av dem alle.

Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.

Men onde mennesker og slike som kverver synet på folk, går fram til det verre. De fører vill og farer selv vill.

Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.

Hele skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.»

7. Fullføre sin tjeneste 4:1-5

«Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike:

Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.

For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.

De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.

Men vær du du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.»

Dag 74 ( torsdag 23.04.15 )

Da har kvelden kommet, etter en fin og innholdsrik dag. Den har ikke vært så helt ulik de forrige dagene, men tiden går allikevel. Den har gått ganske fort egentlig, samtidig som de første ukene har vært lange. Det er vanskelig å forklare, men det skyldes nok til en viss grad at jeg ikke har hatt så mye variasjon i hva jeg har gjort, spesielt de første to ukene. Det er først nå den siste uken jeg har fått gjort mange andre ting. Men det er noe med disse avrusningene og forholdet til tid. Man følger den liksom ikke på ordinært vis, og tiden blir mer en progresjon, på en måte.

Jeg har vært i byen i dag også, og har trent der, samt kjøpt inn litt småting jeg trengte. Det var egentlig meldt regn i dag, men jeg slapp heldigvis unna, og tok sjansen på å ta scooteren i stedet for bussen. Regnet kom heldigvis ikke før jeg hadde kommet meg hjem igjen. Det er en skikkelig ubehagelig følelse å kjøre scooter når det regner. Det er da jeg drømmer om å få meg lappen og bil, for å si det sånn. Når regnet dekker visiret på hjelmen, og sikten blir dårlig, i tillegg til at man kjører på et sleipt føre, så føler man seg ganske så sårbar. Det hjelper ikke å ta visiret opp heller, for da får man regndråpene inn i øynene. Og etter en stund blir man gjennomvåt, og dermed kald. Da blir man også stiv, og kjører ikke like sikkert og trygt lenger. Fingrene som er ganske avgjørende i forhold til gass og bremser, fungerer ikke like bra, så det er logisk at man må være mer forsiktig. Men jeg slapp unna i dag.

Jeg har faktisk hatt to treningsøkter i dag. Jeg trente nettopp en økt på romaskin og mage i sted, og trente rygg og armer på treningssenteret tidligere i dag. Når det gjelder energi, har jeg faktisk kommet til et punkt hvor jeg føler at jeg nesten har litt for mye av den. Det er som at jeg er tilbake i ADHD-modus, på en måte. Jeg tenker at dette trolig kommer av at jeg plutselig har begynt å skjemme bort kroppen min med veldig sunn mat, vitaminer, mineraler, proteiner, kreatin, glutamin, tran og olivenolje. Det er jo en helt enorm overgang, selv om det bare har gått tre uker. Min kjære mor fortalte meg i sted at jeg ser ut som et helt nytt menneske. Det er godt å høre. Men det må jo også være et sjokk for kroppen, å plutselig få et sånt uventet løft, i forhold til å krype underernært rundt i grøftekanten, for å sette det på spissen. Jeg merker det også på konsentrasjon og fokus, og ikke minst refleksjon.

Det var en ting jeg tenkte på, som jeg glemte å skrive om i går: Jeg spaserte rundt i byens gater, og for første gang etter min egen avrusning, så jeg to fulle menn. De satt på en benk og var enkelt og greit bare full. De var ikke direkte overstadig beruset, men de kunne ikke ha kjørt bil, for å si det sånn. De gjorde heller ikke noe spesielt utav seg, men det at de var fulle, gjorde at de allikevel vakte oppmerksomhet, og gjorde at folk gikk omveier for å slippe å gå forbi dem. Jeg gjorde også dette, men det mener jeg overhodet ikke på en stigmatiserende måte. Det ville jo ha vært litt latterlig. Slik som jeg selv har vært, var disse mennene avholdsmennesker ved sammenligning. Jeg ville vanligvis sikkert ha satt meg ned med dem, åpnet en pils, fortalt hele livshistorien min og hoiet og skrattet. Deretter hadde politiet sikkert kommet, og tømt ut ølen min, og gitt meg bot for drikking på offentlig plass. Så den saken er grei.

Men jeg tenkte litt på dette etterpå. Jeg merker at jeg har gått tilbake til slik jeg var før, når det gjelder fulle mennesker. Jeg innså at jeg var ukomfortabel i selskap av fulle mennesker igjen, og husket at jeg egentlig bare likte å være med fulle mennesker, da jeg selv var full. I tillegg til dette, var nok grunnen til at jeg tok en liten omvei også det faktum at jeg har alkohol litt for nært i fortiden, så jeg vil ikke ha det gnidd opp i trynet. Brent barn skyr ilden, er vel det jeg prøver å si.

Da jeg passerte bak de fulle mennene, kom det en pen ung dame mot meg, som smilte og så på dem, og deretter på meg. Hun så på meg på en samtykkende måte, hvis jeg kan si det sånn. Som at vi begge synes disse mennene var morsom, mens vi selv var sunne og friske og fornuftige. Jeg tok jo for så vidt dette som et kompliment, men jeg var fristet til å si til henne:

«Du skulle bare ha visst.»

Denne episoden fikk meg også til å tenke på hvordan jeg selv har blitt tolket igjennom tidene. Hvordan friske folk har sett meg da jeg virkelig var i rennesteinen. De to fulle mennene var som sagt langt mer edru enn hva jeg pleide å være, og allikevel vakte de sånn oppsikt. Nei, huff, jeg tror ikke jeg orker å tenke på det. Jeg tror heller jeg fokuserer på at jeg nå er frisk.

Jeg synes også at jeg gjør en veldig god jobb når det gjelder Sobrilen. Jeg har så vidt begynt på en mild nedtrapping, men det er utrolig hvor denne kjemiske avhengigheten sitter. Bare jeg tar en smule for lite, merker jeg det. Men i går klarte jeg meg med en halv tablett under min daglige dose; Nærmere bestemt tok jeg til sammen 37, 5 mg i stedet for 45. Dette gikk bra, og jeg klarte til og med å sovne. Men da jeg våknet i dag, fikk jeg denne uvirkelighetsfølelsen igjen. Og hvis det er på grunn av at jeg ikke hadde tatt den vanlige dosen med Sobril dagen før, så er det ikke sånn som med alkohol, at det hjelper å «reparere». Det hjelper, men ikke like umiddelbart. Det er som en kjemisk greie som må tilbake i balanse, og dette tar litt tid. For jeg tok medisinen min rett før jeg gikk i dusjen, og jeg hadde denne ubehagelige følelsen i noen timer til. Hvis du ikke henger helt med på hva jeg snakker om nå, så snakker jeg om den følelsen som jeg har hatt tidligere, som jeg har vært redd for at var forstadier til epileptiske anfall.

For noen dager siden, ville jeg finne mer ut av Sobril. Jeg prøvde å finne mer informasjon på nettet, om blant annet bivirkninger og ikke minst abstinens-symptomer. Da så jeg at epileptiske anfall var listet opp som noe som kunne hende, dersom man sluttet for brått. Så jeg har nok vært inne på noe tidligere. Jeg tror jeg var på forstadiet den dagen jeg var så dårlig, den fjerde dagen etter at jeg sluttet å drikke. Jeg klarte jo ikke å se på lys, hvite vegger eller spesielt TV og PC-skjermen. Det som gjør det hele litt mer interessant, er jo at jeg har opplevd tendenser til dette i helt nøktern tilstand også, lenge før jeg begynte med både medisiner og alkohol, eller andre rusmidler for den del.

Jeg må ringe legen min i morgen, eller rettere sagt er det avtalt at han skal ringe meg. Jeg må få nye medisiner, samt at jeg må få oppklart om jeg kanskje har misforstått noe i forbindelse med møtet mellom ham, nevro-spesialisten og jeg. Jeg lurer på om jeg har sagt feil dag til henne, så jeg må høre med ham i morgen.

Det er ikke lenge igjen av boken, og dette merker jeg på mange måter. Jeg får til stadighet skrivesperrer, og føler at jeg ikke har så mye på hjertet lenger. Som at jeg har skrevet av meg den verste stormen, på en måte. Jeg synes egentlig dette er litt trist, for det er en fin følelse når skriveriene mine flyter, men nå føler jeg på mange vis at jeg har delt og åpnet meg så mye, at jeg ikke har så mye mer å skrive om. I hvert fall ikke når det gjelder alkohol. Kanskje det på alle måter begynner å bli et lukket kapittel?

Men etter at jeg innså at jeg faktisk ikke kom til å drikke igjen, begynte jeg automatisk å se fremover, og det har jeg egentlig ikke gjort med rasjonell tankegang, på mange år. Og det føler jeg veldig på også. Det er spennende, dog skremmende og ikke minst uvant. For selv om jeg har noen ideer, vet jeg rett og slett ingenting om hva jeg kommer til å ende opp som. Jeg vet heller ikke hvor. Jeg vet rett og slett ikke hvor veien går videre, når alt dette er over. Jeg vet jo at jeg har fått en ny sjanse, og er veldig takknemlig for det, men jeg vet rett og slett ikke helt hvordan jeg skal benytte meg av denne gaven. Men det er vel slik det er for de fleste. Det er nok fremdeles en slags unntakstilstand mellom ørene mine, men jeg kan ikke få sagt nok hvor mye bedre jeg føler meg. Jeg er i hvert fall veldig glad i å skrive og trene da! Det har jeg i hvert fall skjønt. Og at jeg absolutt vil ha en kvinne i livet mitt. Men alt må komme i riktig rekkefølge. Jeg sier ikke at jeg er ustabil eller noe, men jeg er en anelse overveldet av den nye energien jeg har blitt tildelt. Jeg er veldig motivert, og gjør alt riktig. Som at jeg har fått tatt i bruk en styrke som har ligget der og støvet i flere år. Og denne styrken skal jeg benytte meg av, så snart jeg har lært meg å bruke den. Det er som en ild som må temmes, men ikke slukkes.

På mandag kommer båten i mer fokus, i tillegg til at jeg skal gjøre alle de andre tingene jeg har nå har startet opp med. Jeg skal også slutte å røyke tobakk på mandag. Den passer ikke inn lenger. Så på mandag begynner et nytt kapittel i tilfriskningens prosess.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen, som vanlig:

2. Lammet og boken med de syv segl 5:1-7

«Og jeg så at han som satt på tronen hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inne i den og utenpå, og den var forseglet med sju segl.

Og jeg så en mektig engel som ropte med høy røst: Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den?

Og det var ingen i himmelen eller på jorden eller under jorden som kunne åpne boken eller se i den.

Da gråt jeg sårt fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den.

Men en av de eldste sier til meg: Gråt ikke! Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret. Han kan åpne boken og de sju segl på den.

Og jeg så – og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, stod det et lam, likesom det hadde vært slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden.

Lammet kom bort til ham som satt på tronen, og tok boken av hans høyre hånd.»

Dag 73 ( onsdag 22.04.15 )

Kvelden har kommet, og som du ser, fikk jeg ikke skrevet noe i går. Jeg var rett og slett for trøtt, så jeg utsatte det til i dag. Men gårsdagen var fin. Det ble litt forandringer i planene, da det begynte å regne. Jeg liker ikke å kjøre scooter i regnvær, så jeg bestemte meg for å reise til byen i stedet. Jeg tenkte jeg heller skulle trene og betale for én økt på et annet treningssenter der. Så jeg gikk på et senter jeg trente på før, og sannelig viste det seg at jeg fremdeles var medlem der også. Jeg har gått i evigheter og betalt nesten tre hundre kroner måneden der, uten å vite om det engang. Jeg trodde jeg hadde avsluttet medlemskapet, men den gang ei. Men men, da slapp jeg i det minste å betale for den enkle økten, og fikk et nytt medlemskort.

Etterpå tenkte jeg at det var unødvendig å være medlem på to treningsstudioer, men ved nærmere ettertanke, fant jeg ut at den månedlige summen for dette ville ha tilsvart omtrent to dager på fylla, og da fikk fløyten en annen tone. Dessuten er det greit å ha litt å veksle mellom. Så derfor tenkte jeg at jeg skulle trene i byen de dagene det var for dårlig vær for scooteren min, og på senteret på her de dagene jeg selv kunne kjøre.

Fordelen med studioet i byen er at det nesten ikke er folk der på den tiden jeg trener. I går var det bare tre stykker utenom meg, og det er et stort studio, med meget bra apparater. Så da er jeg heller villig til å tøye litt på lommeboken, i treningens sunne navn.

Jeg var også med kameraten min i går, og det var koselig. Vi så en film på kvelden, og pratet om stort og smått. Det gjorde godt å være sosial igjen, i gode venners lag. Men jeg kjenner utrolig at det er noe jeg mangler. Jeg kunne sårt ha tenkt meg å komme inn i et forhold snart, med en vakker kvinne jeg virkelig elsker. Hvis jeg ser en vakker kvinne når jeg er ute og spaserer, ser jeg nesten savnende på henne. Et sånt skikkelig «sukk»-blikk. Jeg tror sannelig at jeg begynner å bli mykere med årene.

Etter at jeg fylte 32 år, gikk jeg inn i en slags krise. Jeg fikk alle slags rare tanker om at jeg hadde begynt å bli gammel, og at jeg måtte skynde meg å leve, for jeg hang etter på så mange måter. Jeg følte at jeg hadde kastet bort veldig viktige år på rus og meningsløse ting, og ble hele tiden jaget av tiden. Og i går, så ble jeg utrolig glad. Kall meg gjerne teit, men jeg så et program på TV, som handlet om sykepleiere og leger i arbeid. Og da så jeg en dame som jeg visste at jeg sikkert kunne ha falt pladask for. Hun virket liksom så utrolig god, nesten som en engel, og hun var utrolig pen. Et sånt menneske du bare vet at er et veldig godt menneske, bare ved å se henne. Det er ikke så mange av dem. Og da hun i en eller annen sammenheng sa at hun var 39 år, ble jeg rett og slett bare lykkelig. Jeg innså at jeg kanskje ikke var så gammel allikevel, og ja, jeg ble faktisk veldig glad. Jeg kunne LETT ha invitert henne på en kopp kaffe, selv om det er 7 år mellom oss. I hvert fall ut ifra det inntrykket jeg fikk av henne. Det høres kanskje litt rart ut å si det etter å ha sett et program, men jeg tror jeg er flink til å se sjelen i folk, og jeg er god menneskekjenner. Men poenget var i hvert fall at jeg ble glad, for jeg innså at det er lenge til jeg selv er 39. Og hver gang jeg føler meg gammel, skal jeg tenke på den flotte damen som var 39.

I tillegg til å ha drukket svært mye alkohol opp igjennom tidene, har jeg også kjørt i meg mange andre substanser, og noen av disse har en spesiell tendens til å rote med tidsperspektivet. Dette har jeg fått kjenne på mange ganger, i form av at jeg ikke alltid skjønner hvor lang tid som har gått, og at jeg i perioder nærmest får sjokk når jeg innser akkurat dette. Mange ting jeg kan huske som at de var i går, kan ha skjedd for mange, mange år siden. Dette har jeg fått bemerket av mange; At jeg har en fremragende hukommelse. Samtidig har jeg problemer med å huske detaljert hva som har skjedd de siste dagene, med mindre jeg setter meg ned og tenker skikkelig etter. Eller, det blir kanskje litt feil å si, men jeg har en tendens til å rote med dagene. For eksempel kan jeg tenke på ting som skjedde i går, og så var det egentlig i forgårs. Så det er litt innviklet, dette med hukommelsen min. Det er egentlig ganske motstridende, for noen mener at jeg har vært i ferd med å utvikle alkohol-demens, mens andre sier at jeg har elefant-hukommelse. Men jeg å innrømme: Det har begynt å dukke opp en del lapper på veggene her ved skrivepulten, som minner om avtaler og den slags. Jeg har en lei tendens til å rote med slike ting.

Jeg fant forresten ut at onsdagen før skjærtorsdag var den siste dagen jeg drakk, så i morgen kan jeg med glede si at jeg har holdt meg edru i tre uker. Da tenker jeg at det ikke er lenge til at jeg kan si at jeg har vært edru i en måned, og da begynner det å ligne på noe. Men formen er helt fin i forhold til alkohol. Jeg har ikke lenger disse grusomme nervene som lager lokale jordskjelv under føttene mine, og etterdønningene har også gitt seg. Så jeg kan med andre ord si at jeg er frisk i forhold til avrusningen. Jeg gjør i dag ting som for noen uker siden ville ha vært utenkelige. Og det som er så spesielt, er at jeg føler meg velsignet med en slags stahet og motivasjon. Jeg har nesten blitt en skikkelig motstander av alkohol, og jeg må helt ærlig innrømme at jeg hater alkohol. Jeg savner det ikke på noen som helst måte, og er lykkelig over at jeg aldri mer skal drikke. På en måte føler jeg meg helbredet. Og det er godt å høre at andre rundt meg merker det også. Smil fra folk som vanligvis ser litt stygt på meg, fordi jeg er full. Komplimenter om at jeg har fått fargen tilbake, og at jeg ser mye bedre ut. Det er veldig godt å høre, for det bekrefter liksom at jeg går på den rette veien nå. Det styrker avholdenheten og motivasjonen rundt det.

Når det gjelder min fysiske form, har jeg også begynt å legge mye på meg. Jeg har gått opp mange kilo på kort tid, og treningen begynner å vise resultater. Turene med hundene har gjort godt, og ikke minst styrketreningen. Jeg går ikke lenger like fremoverbøyd med pipende lunger og hoste, og svetter ikke lenger av å gå opp en liten bakke med hundene. Jeg må nesten riste på hodet av meg selv, når jeg tenker på hvor langt nede jeg har vært. Hvor syk jeg faktisk har vært. Det er ubehagelig å tenke på, men også en viktig tanke å ha i bakhodet. Jeg mener: Hvordan kan jeg noensinne komme til å savne det livet igjen?

Det er nesten litt morsomt, for jeg har en flaske med munnskyllevann, som skal brukes i 30 sekunder. Jeg så her om dagen at den inneholdt alkohol, så jeg stod og spyttet i fem minutter etterpå, for å være helt sikker på at det ikke kom noe ned i svelget. For noen måneder siden, ville jeg lett ha drukket hele flasken nedpå, dersom nøden var stor nok. Jeg har jo gjort det før.

Jeg tenker også mye på denne boken. På den ene siden føler jeg at det er en bok med mange gjentakelser, som tar for seg tanker som har tendenser til å komme tilbake, men jeg har tillatt det i denne boken. Dette har jeg, ironisk nok, også nevnt før. Men jeg lar liksom tankene flyte til tastaturet, og det er helt greit. Jeg merket også at den lille beskjeden fra dette forlaget jeg kontaktet, gav meg mer følelsen av at den ikke kom til å bli utgitt, selv om forlaget ikke har lest et ord av hva jeg har skrevet. Men selv om jeg ble litt paff av responsen jeg fikk av dem, merket jeg at det gjorde litt skade allikevel. Jeg tror det er slik for de fleste som skriver bøker. Følsomme sinn. Men jeg angrer på at jeg sendte den mailen.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe offentlig på Facebook. Jeg har noen naturfoto jeg har lyst å legge ut, men jeg utsetter det til stadighet. Det har ingenting med nerver å gjøre, men heller at jeg har lyst å komme tilbake sterkt, når jeg først har blitt meg selv igjen. Nå høres det ut som at jeg gir Facebook enorm makt over livet mitt, men det er ikke tilfellet. Greien er bare at jeg i denne omgang kun prater med de som står meg nærmest, enten det er familie eller venner. Og disse vennene foretrekker jeg enten å skrive private meldinger til, eller treffe i det virkelige liv. Jeg skal sannsynligvis treffe en venninne til uken, for å ta en kopp kaffe. Hun sliter litt med alkohol, hun også, og virker en anelse ambivalent i forhold til om hun skal slutte helt, eller trappe ned. Så jeg har tenkt å dele litt av mine egne erfaringer med henne. Ikke med noen pekefinger eller noe, men rett og slett være ærlig og direkte, for jeg har en skummel mistanke om at hun er på den samme veien jeg var, som førte meg ut i alkoholisme.

Jeg fikk en liten Aha-opplevelse her for noen dager siden. Jeg fikk nemlig en kartong med ting jeg fremdeles hadde hos eks-samboeren min; blant annet et fotoalbum fra da jeg var liten, noen eldgamle malerier jeg har malt, faktisk noen av de første jeg malte, og noen andre bilder fra mine yngre år.

Det er et fotografi jeg har stående på skrivepulten min, som også kom i denne kartongen. Det er et bilde fra da jeg var i marinen, på Kongeskipet Norge. Jeg står i uniform, ved et ror, og ser trøtt og blek ut. Jeg har liksom sett tilbake på denne tiden som at det ikke var lenge siden, men nå ser jeg en skikkelig unggutt. Jeg husker også at jeg trodde jeg hadde lagt veldig på meg, på denne tiden. Det hadde jeg også, i forhold til før jeg gikk inn i marinen, men jeg er betydelig større nå. Og når jeg ser denne unggutten på Kongeskipet, blir jeg igjen sjokkert over hvor lang tid som har gått. Bildet er fra 2002. Men det er et fint minne.

Maleriene også. Det er rart hvordan tingene utvikler seg. Dette var på den tiden jeg begynte å male, og jeg kunne ingenting om maling. Så jeg malte helt «feil» med akvarell, og maleriene ble liksom litt deretter. Sammenlignet med maleriene jeg har laget de siste årene, ser de ut som at de er malt av en 4-åring. Jeg ble helt sjokkert over hvor elendige de var, og samtidig glad for å se utviklingen, rent visuelt. Men alle disse tingene er fine minner, og samtidig blir jeg litt glad når jeg sammenligner. For ofte har jeg hatt en følelse av at jeg har tapt meg på alle områder, og ofte har jeg tenkt at jeg var mer voksen på den tiden da jeg var på Kongeskipet, eller tiden rett etter da jeg jobbet som vekter. Men så ser jeg at dette egentlig ikke er tilfelle. Jeg har mye mer livserfaring nå, og ville aldri ha gjort de tabbene jeg var i ferd med å gjøre, da jeg var så «voksen» i forhold til sosial aksept. For jeg falt jo fullstendig ut på skråplanet ikke lange tiden etter disse periodene, og det ville ikke ha skjedd i dag. Nei, jeg må få vekk denne følelsen av at jeg har ødelagt livet mitt, og heller høre på dem som sier at livet mitt så vidt har begynt. Jeg får heller satse på å lage nye, gode minner for fremtiden, i stedet for å hele tiden se bakover. Jeg har ofte hatt en sånn innstilling, at det trygt å se bakover, frustrerende å være i nuet, og utenkelig å se fremover. Her må jeg omprogrammere et par ting. Livet er en sann gave, og på mange måter er jeg dypt takknemlig for at jeg har kommet ut av elendigheten med helsen i behold. For det har sett veldig ille ut i mange perioder, og prognosen var også dyster. Jeg husker at en lege sa til meg for omtrent seks år siden:

«Jeg er sikker på at dersom du fortsetter denne livsstilen, så vil du være Schizofren om to år.»

Så igjen: Jeg er veldig glad at jeg kom meg ut av det med helsen i behold, og jeg føler nesten at jeg har fått livet i gave på ny. Og denne gangen skal jeg ikke rote det til. Jeg forventer meg nødvendigvis ikke en dans på roser, men det skal i hvert fall ikke være preget av drepende rus og elendighet. For det livet er over nå. Takk og pris. Takk Gud.

Jeg avrunder med bibelen:

1. Oppstandelsen 16:1-8

«Og da sabbaten var til ende, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham.

Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp.

De sa til hverandre: Hvem skal rulle steinen bort fra gravåpningen for oss?

Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet bort. Den var nemlig meget stor.

Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte der på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet.

Men han sier til dem: Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham.

Men gå og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se ham, slik han sa til dere.

De gikk da ut og flyktet i hast bort fra graven, skjelvende og grepet av forferdelse. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.»

Dag 71 ( søndag 19.04.15 )

Helgen begynner å nærme seg slutten, og kveldens ro har meldt sin ankomst. Det har vært en fin og solrik dag i dag også, og ikke minst atter et skritt i riktig retning.

I dag var det først trening av hundene, en tur på fjellet, og deretter kjørte jeg rundt til forskjellige, fine plasser for å ta naturfoto. Da jeg var der, ringte jeg også min gode venn. Jeg kaller ham «Ove» som pseudonym. Det er første telefonen jeg har tatt til en venn på nesten tre uker, så det var sannelig på tide. Jeg gav ham status på hvordan jeg hadde det, og vi ble enige om å begynne å finne på mer sammen fremover. Det er nesten litt teit at to gode venner sitter hver for seg, dag ut og dag inn, i stedet for å treffes i ny og ne. Spesielt når vi bor såpass nært hverandre. Så vi skal treffes i morgen, og det blir godt å ta opp kontakten med venner igjen. Jeg har da altså begynt så smått med dette i dag, med denne telefonsamtalen, og ser på det som atter et skritt i riktig retning.

Jeg har også tenkt mye på båten min, og jeg er ikke lenger sikker på om jeg ønsker å selge den. Jeg er så usikker på alt for tiden. Men jeg har begynt å tenke på om jeg ikke skal pusse den opp skikkelig, og ha den selv. Niesen min hadde spurt min mor om ikke vi snart kunne legge ut på båttur igjen, så jeg tenker at det kan være sunt for familien min å få være med på båtturer også. Men foreløpig har jeg ikke bestemt meg. Da setter jeg i såfall innpå en sum til han MS-pasienten som håper på en operasjon i Israel, som han ikke får i Norge, grunnet risikoer av forskjellige årsaker. Det er en innsamlingsaksjon som pågår nå, så da bidrar jeg med det jeg kan, uavhengig av om båten blir solgt eller ikke.

Men med tanke på at jeg vurderer å beholde båten, har jeg prøvd å forhøre meg uforpliktende rundt i forhold til videre båtplass etter sjøsetting. Jeg har også sendt en mail til Redningsselskapet, for å høre om jeg fortsatt kan være medlem der. Det er en god trygghet. Men jeg har en ubetalt regning, så jeg får se hva de svarer. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg måtte få hjelp av dem en gang da jeg fikk tauet fra en krabbeteine inn i propellen, omtrent tre meter fra skarpe klipper.

Jeg rydder mye i mitt svingende liv, og gjett om det trengs. Men for hver lille ting jeg ordner, letter trykket litt også. Så positive utfall fungerer som små belønninger for meg nå. Jeg prøver å gripe etter de positive tingene, og heller ignorere de negative. For jeg er nå i en sårbar og hårsår situasjon. En overgang fra et liv til et annet. Jeg spaserer på broen, kan man si. Det blåser alltid på broen, men føttene mine fører meg i riktig retning. Kompasset mitt er troen på at dersom jeg bare kommer meg helt over på den andre siden, så vil ting bli så mye bedre. Alle sier jo at ting vil bli så mye bedre om jeg klarer det, så de må jo ha et poeng. Det ville ha vært utrolig teit om de alle tok feil.

Jeg tror jeg besitter frykten for det ukjente. Samtidig har jeg forlatt livet jeg hadde, fordi jeg innså at det var den siden som egentlig var ukjent, fremmed og full av frykt.

Nå er det viktig at jeg understreker at jeg ikke forventer meg et perfekt liv, dersom jeg bare forblir edru. På ingen måte. Men jeg vil bære en mye større styrke til å takle motstand og utfordringer.

Samtidig kjenner jeg på mitt indre kaos. Det er der, og jeg har som tidligere nevnt at dette kaoset også gjelder når jeg er edru. Av og til føler jeg at hodet mitt er som en kjele med kokende vann. Dersom man presser et lokk på, vil man ikke merke så mye av det, helt til ventilene må få utløp. Det er som en overdreven, indre energi. Og ironisk nok gjør denne energien at jeg kan virke fraværende, sett fra utsiden. Jeg føler at alt tankekjøret gjør meg fjern, sett fra utsiden. Så jeg har et lite håp om dette med å prøve ut ADHD-medisin. Dersom nevro-spesialisten bekrefter på nytt at jeg har ADHD, og jeg blir nektet medisinene som er laget for denne tilstanden, tror jeg faktisk at jeg kommer til å bli sint. For nå gjør jeg alt riktig, i forhold til kriteriene som stilles for å få slike medisiner. Jeg ville jo ikke ha spurt om medisiner som faktisk kan hjelpe meg, dersom jeg ikke var plaget? Og nei, Sobril hjelper overhodet ikke mot det jeg snakker om nå. Sobril er på en måte lokket som legges over kjelen med det kokende vannet, men den roer ikke selve dampen.

Jeg fikk forresten svar på mailen jeg sendte til et forlag i går. Jeg fikk avslag før de i det hele tatt hadde lest boken, så jeg tok det ikke så veldig seriøst. Jeg synes nesten det var litt morsomt, å få avslag før et eneste ord i boken min er lest. Jeg hadde med andre ord bare fortalt hva den handlet om, uten å sende deler av manus. Det er foreløpig ingen som har lest denne boken. Ikke jeg heller. Jeg har skrevet den, men jeg har ikke lest igjennom den.

Grunnen til avslaget var visst fordi de mente at livserfaringen, overgangen og alt dette måtte være på en langt større avstand, før det kunne bli en bok av det. Det var på en måte en bekreftelse på at jeg fremdeles sliter, og at problemene mine fremdeles var aktuelle. Jeg kan til en viss grad forstå tankegangen deres, hvis de kun er ute etter solskinnshistorier om folk som kom seg ut av problemene sine, helt opp på beina, og etter lang tid fortalte hvordan de klarte det. Jeg har jo personlig ikke klart å holde meg på vannvognen mer enn noen måneder. Det er jo ikke til å legge skjul på at dette er en veldig aktuell «dagbok», men vil den ikke være til nytte for noen som helst dersom den ikke får noen «happy ending?» Kanskje en litt dårlig sammenligning, men da ville de sikkert også ha gitt avslag på Anne Frank sin dagbok.

Dette forlaget hadde visst fått inn en del bøker som handlet om psykiatri, rusproblemer og veien, og disse hadde også fått avslag. Og boken min kom nok ikke til å bli noe unntak. Jeg tenker mye på dette svaret, men vet i hvert fall at jeg skal prøve andre forlag, for det der synes jeg nesten ble litt for dumt. Eller kanskje ikke dumt, men jeg synes det virket veldig forhåndsdømmende og generaliserende. De kan jo ikke uttale seg uten å ha lest boken? Jeg er på ingen som helst måte fornærmet, bare så det er sagt. Målet mitt med denne boken er å skrive fordi jeg vet at det er sunn terapi å skrive ned tanker, men også at det kan være sunt for andre i samme situasjon å skjønne at de ikke er alene. Så det finnes jo andre måter å formidle en bok på enn via forlag.

Utgivelse er jo det beste, men ettersom jeg allikevel er veldig klar over at ni av ti bøker blir refusert, har jeg en plan B. Plan A er jo som nevnt det største håpet, men plan B er nok det mest realistiske. Og det er at jeg lager en blogg av det hele. Da kan jeg allikevel nå ut til folk som kanskje er i samme situasjon, selv om det ikke blir i bokform. Men det er jo verdt å forsøke. Den kommer til å gå innom alle slags forlag, for jeg har kommet for langt nå, til å ikke forsøke. Boken har begynt å bli ganske lang.

Fra det ene til det andre: I morgen fortsetter jeg mine små skritt. Jeg skal opp tidlig for å trene på treningsstudio. Det er evigheter siden jeg har trent andre steder enn hjemme, så det blir en positiv variasjon. Jeg skal også treffe han kompisen min i morgen, så flere steg i riktig retning vil bli lagt bak meg i morgen. Jeg spaserer som en skilpadde, men i riktig retning. Det er kun på film man kan spole seg frem i tiden, så jeg tror nok at tiden går sin helt naturlige og vante gang.

Jeg avrunder med å bla blindt og tilfeldig opp i bibelen, og skriver det som står der:

1.2 Lengsel etter å besøke menigheten i Rom 1:8-15

«Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro.

For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i mine bønner, og jeg ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere.

For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket.

Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min.

Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningefolk.

Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise.

Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.»