Dag 94 ( Onsdag 03.06.15 )

Det begynner å nærme seg midnatt, men mange lyder har samlet seg i en cocktail; Seinfeld fra TV-skjermen, fuglesang fra utsiden av vinduet, og pianospill fra min mor på stuen. Nattens ro har ikke senket seg helt ennå, med andre ord.

Jeg befinner meg fremdeles i min mentale unntakstilstand. I dag har ikke vært noe unntak. På ingen måte. Dette har, for å være helt ærlig, vært en ganske tung dag. Men det var egentlig den første delen av dagen som var verst. Det kom seg da jeg kom meg ut på en spasertur med Fido.

Jeg våknet trøtt, småkvalm og i dårlig humør. Det var en slik start på dagen, hvor jeg drøyde med alt. Jeg har sånne dager, hvor jeg starter med å sette meg ned foran pc-skjermen, drikke kaffekopp etter kaffekopp, og så blir jeg bare sittende altfor lenge. Jeg liker ikke disse slappe dagene. Og ironisk nok, etter å ha drukket for mye kaffe, gikk jeg og la meg nedpå igjen. Jeg håpet jeg skulle få meg et par timer med søvn til på puten, for så å våkne opp noen timer senere, fin og uthvilt. Jeg tenkte at jeg skulle starte dagen på nytt, på en måte. Men jeg fikk ikke sove mer. Jeg lå bare og irriterte meg over min egen ambivalens. Den er helt ekstrem for tiden, og når jeg tror at jeg har bestemt meg for noe, tar det ikke lange tiden før tankene og planene flakser av gårde til noe helt annet. Til tider føles det som at jeg har ti personer mellom disse to, stakkars ørene.

I dag var denne frustrasjonen så intens at det var uutholdelig. Samtidig, når jeg er sånn, og i dårlig humør, føler jeg meg skikkelig kjip også. Det er som at jeg ser ned på meg selv når jeg er i det lunet. Som at jeg tenker: Hva har jeg egentlig å klage på? Nå får jeg slutte å syte i hodet.

Men det hjelper ikke. Det er ikke syting. Det er tydeligvis et veldig virkelig problem, og i dag var det som sagt verre enn vanlig. Så jeg prøvde å tenke at «nå må det skje noe her». En tanke som er ganske vanlig for meg, når jeg er sånn. Så jeg så på kalenderen, med spesialisthelsetjenesten i bakhodet. Jeg kom til å tenke på at fastlegen min hadde sagt at jeg alltids kunne ringe dem i slutten av denne uken, så jeg tenkte at det ikke skadet å prøve dem i dag. Jeg måtte bare føle en eller annen progresjon, på et eller annet. Og valget falt ganske naturlig på spesialisthelsetjenesten, ettersom de kanskje sitter på medisinen som kan hjelpe meg med disse eksakte problemene.

Jeg kom igjennom til dem, og de svarte overraskende nok at de ikke bare hadde mottatt henvisningen fra fastlegen, men de hadde også rukket å sende brev til både meg og fastlegen også. Jeg ble jo overrasket over at de hadde behandlet saken så raskt, og spurte om jeg ikke da kunne vente å få brevet i posten i morgen. Men brevet skal visstnok innom Haukeland sykehus først, så det kunne gå noen dager. De ville heller ikke uttale seg om hva som stod i brevet, over telefon. Så jeg får smøre meg med tålmodighet.

Jeg mener ikke å høres negativ ut, men det aner meg at jeg har fått avslag. Dette fordi det tok dem så kort tid å behandle henvisningen. Jeg vet at de får mange henvisninger daglig, så det ville ha vært naturlig om de hadde brukt litt tid på responsen.

Hvorfor skulle de gi meg avslag? Vel, jeg kan tenke meg at de har sett at jeg står på Sobril fast, og at dette i seg selv er en grunn til at jeg ikke får ADHD-medisin. Jeg vet nemlig om folk som har fått avslag av samme grunn tidligere. Men for å være helt ærlig, vet jeg ikke hva de tenker om Sobril, ettersom jeg får det av legen. Ser de på det som et rusproblem, en avhengighet eller medisin? Det fremstår som litt i en gråsone, tenker jeg. Men nå drar jeg konklusjoner langt ut i fantasien her. Jeg har tross alt ikke fått noen svar ennå. Jeg bare innstiller meg litt etter hva magefølelsen min forteller meg. Så får jeg heller bli positivt overrasket, og ikke omvendt. Dessuten blir det uansett godt å få en klarhet i det. Det verste jeg vet, er å gå i uvisshet.

Ellers går dagene sin vante gang, og består mye av trening, surfing på nettet og besøk borte hos kameraten min. Jeg skulle ønske jeg kunne komme med noe mer spennende, nå som boken nærmer seg sin ende, med stormskritt. Men jeg har ikke så mye spennende å meddele. Det er usedvanlig stille og kjedelige tider. Det er heller ikke sommer, selv om vi har kommet litt ut i juni. Det er fremdeles snø på de høyeste fjelltoppene rundt Bergen, og det regner konstant. Det er skikkelige unntakstilstander, og hvis jeg ikke har misforstått helt, har nettopp den fuktigste mai-måneden siden år 1928, passert oss. Men juni skal visstnok bli bedre. Det skal strengt tatt ikke så mye til.

Jeg hadde en fin opplevelse her i forgårs. Jeg oppdaget at en veldig spesiell fugl stod ute i hagen, helt i ro. Jeg ropte på min mor, for jeg ante ikke hvilken fugl det var. Det så ut som en helt spesiell due. Litt større enn de vanlige duene man ser i byen. Den var finere og mer spesiell.

Den ble stående på samme stedet i hagen, lenge nok til at jeg rakk å hente kameraet, for så å knipse et bilde av den. Så øyeblikket ble foreviget. Men da min mor åpnet vinduet, fløy den av gårde.

Det som var litt spesielt, var at jeg noen timer senere kjørte bort til kameraten min. Vi stod utenfor huset hans, mens han tok seg en røyk. Og da så jeg, til min store overraskelse, at den samme fuglen stod på kvist i et tre, ikke langt unna. Det må ha vært den samme fuglen, for oddsene for at jeg skulle få se to fugler av en sort jeg aldri tidligere hadde sett, i løpet av noen timer, virker veldig små. Kameraten min bemerket også at det så ut som at den stirret på oss.

Jeg fikk litt følelsen av at dette var et tegn fra himmelen. Kanskje det var noen av mine nærmeste som har gått bort, som gav et lite vink fra paradis, forkledd som en spesiell due. Det var i hvert fall noe helt spesielt ved den.

Det har nå blitt sent, og jeg er veldig trøtt. Jeg håper at morgendagen bringer med seg litt sol, litt mer klarhet på alle måter, og litt mindre frustrasjon. Jeg tror den blir mye bedre enn dagen i dag. I dag har jeg bare hatt en litt grå dag, som været.

Jeg avrunder med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2. Kom snart! 4:9-13

«Skynd deg å komme til meg snart! For Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden, og reiste til Tessalonika. Kreskens har dratt til Galatia, Titus til Dalamtia.

Bare Lukas er hos meg. Få tak i Markus og ta ham med deg, for han er til nytte for meg i tjenesten.

Tykikus har jeg sendt til Efesus.

Når du kommer, så ta med den kappen som jeg lot være igjen hos Karpus i Troas. Ta også med bøkene, særlig skinnbøkene.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s