Atter en kveld med levende lys, røkelse og avslappende musikk, har kommet. Det er i dag Kristi himmelfartsdag, så alt har den vært roligere de fleste steder. Mindre trafikk, mindre støy fra skolen nedenfor huset, og mindre mennesker å se.
Det går fremdeles bra med meg, heldigvis. Jeg tar fremdeles ting dag for dag, men gleder meg til å finne flere aktiviteter å drive med. Jeg gleder meg til å finne meg selv mer. Og noe som er sikkert, er at jeg må ha vært utrolig langt borte. For dette er ikke et enkelt søk. Det er en tidkrevende prosess, og det går ikke an å forhaste den på noen som helst måte, da det hele skal falle naturlig. Det finnes ingen andre måter enn den naturlige måten. Men jeg kan absolutt ikke klage. Jeg er ved god helse, og jeg begynner å komme i meget god form. Forandringen er overveldende, men god.
Jeg har også de siste månedene vært veldig frustrert, fordi jeg har følt at jeg mistet alt håret mitt. På hodet, vel å merke. Kjenner jeg meg selv, så har jeg nok sett dette utrolig mye bedre enn hva andre har, og kanskje jeg har overdrevet en anelse, men jeg synes helt klart at jeg så antydninger til både måne og kraftige viker. Jeg følte at håret på hodet var en parodi av håret jeg hadde før. Så tynt. Jeg begynte å føle meg gammel, og ja, dette var faktisk noe jeg tok på dypeste alvor. Så jeg gikk til frisøren jeg har gått til i mange år, og bad ham fjerne alt med maskin denne gang. Det lille jeg hadde av hår, var ikke noe å ta vare på. Så nå har jeg veldig, veldig kort hår, og til min store overraskelse, ble dette godt mottatt av andre. Derfor kommer det nok til å forbli sånn fremover også, så er den saken ute av bildet.
Jeg er for tiden inne i en slags melankolsk og filosofisk fase. Jeg tenker hele tiden, og undres over ting mange andre ikke tenker på. Ofte unødvendige ting. Men livet er jo veldig individuelt også da. Og glad er jeg for dette. Men jeg opplever også denne sinnsstemningen når jeg sover. Jeg drømmer mange rare drømmer, og hadde en veldig spesiell drøm natt til i går. Da jeg våknet av den, visste jeg at dette ville være en av de drømmene jeg kom til å huske:
Jeg drømte at jeg var utenfor et storsenter, og gikk på veien fra senteret, og forbi byens offentlige bibliotek. Der traff jeg en gammel klassekamerat, som i virkeligheten er død. Han fikk kreft, og kjempet mot denne i flere år, før han måtte gi etter.
Men da jeg så ham i drømmen, så han ut akkurat slik jeg husker ham fra før han ble syk. Han så frisk, sunn og harmonisk ut. Han hadde et sånt blikk som sa at han hadde det godt, og at han ikke manglet noe som helst. Livet hans var komplett, på blikket og smilet å dømme.
Jeg gikk bort og prikket ham på skulderen, og da han så meg, smilte han til meg. Vi tok hverandre i hånden, og jeg spurte hvordan det gikk. Han mumlet litt, mens han illustrerte med armene. Jeg tolket det hele som at han sa:
«Jeg er jo her da, men alt er veldig bra nå. Se deg rundt»
Han virket lykkelig, harmonisk og tilfreds. Nesten som i en slags eufori.
Jeg kan ikke huske mer fra drømmen, men det som var spesielt med denne drømmen, var symbolikken, harmonien og ikke minst den sunne stemningen som var der. Jeg tolket det rett og slett som at han sa at han nå var i himmelen, og at det var et veldig godt sted å være.
Men det jeg også vil understreke, er at han virket glad for å se meg så frisk. Det var som en bekreftelse på at jeg var på den rette veien, og ikke sliten og nedbrutt av alkohol og psykiske skavanker. Det var en fin drøm, som går i huskeboken.
Den siste tiden har jeg også begynt å tenke på om jeg ikke snart er klar for å finne meg en helgejobb. Jeg er jo nøktern nå, og hvis jeg bare hadde hatt litt mer troen på meg selv, hadde jeg nok fint taklet en liten jobb også. Men jeg vil begynne i det små. Også her er det viktig at jeg ikke gaper over for mye med én gang, men at jeg heller tar ting gradvis. Jeg har ikke vært i arbeid på evigheter. Det er nesten syv år siden jeg jobbet.
Jeg kunne ha tenkt meg å jobbe med noe som er relevant i forhold til utdanningen jeg ønsker, så derfor tenker jeg at jeg har lyst å jobbe med mennesker. Kanskje som personlig assistent eller tilsvarende. Dette hadde vært spennende å prøve ut, men jeg har ikke avklart noe helt sikkert ennå. Jeg er åpen for at det kan være noe krevende å komme seg ut i arbeidslivet, da CV-en min ikke er særlig imponerende. Men uansett, så kommer jeg til å spille med helt åpne kort. Jeg kommer ikke til å lyge om min fortid med både alkohol og psykiske problemer. For selv om dette kanskje ikke vil danne det beste førsteinntrykket, så kan det være en stor ressurs i forhold til å jobbe med mennesker. Og dersom min potensielle arbeidsgiver skulle få for seg at dette var noe veldig negativt, og at vedkommende virker stigmatiserende, så er ikke jeg interessert i å jobbe for han/henne uansett.
Jeg ser også at boken min til stadighet begynner å nærme seg slutten, mer og mer. Jeg blir nesten litt vemodig av det, men «skylder» jo leseren som kanskje har lest fra «dag 1» å bli ferdig med den.
I morgen skal jeg til legen, og da skal jeg snakke med ham om medisinsk behandling av ADHD-problematikken. Jeg vet jo at dette krever så og så mange måneders rusfrihet, men jeg har dessverre ikke avgitt urinprøver på legesenteret. Derfor frykter jeg at de seks ukene jeg nå har vært nøktern, ikke teller. Jeg får høre med ham i morgen.
Jeg avrunder for i dag, som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:
Ikke allerede fullkommen 3:12-16
«Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.
Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det.
Men ett gjør jeg: jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.
La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette.
Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor.»
Jeppe med pennen 