Dag 61 ( torsdag 09.04.15 )

Det er nå ettermiddag, og jeg bestemte meg for å starte med skrivingen litt tidligere i dag, fordi jeg egentlig ikke er i noen særlig form til så mye annet. Jeg er veldig, veldig trøtt og depressiv i dag. Jeg tror bare at det er et tegn på at jeg har hvilt meg altfor lite, stresset altfor mye, samt at jeg er preget av alt som har hendt nylig. Jeg merker den samme, gamle karusellen, og prøver fremdeles å legge en plan for fremtiden min. Det er ikke så enkelt. Det er som å se direkte mot solen. Jeg vet liksom hva jeg vil, men jeg føler meg rett og slett for svekket til å tenke helt klart. Men jeg har vært på fjellet i dag også, og i dag ble jeg faktisk stående og prate med en gjeng med folk som har sånne hundetreff på veien opp dit. Hver dag i 12-tiden treffes folk med hunder der. Jeg har vanligvis skygget litt bane, fordi hundene de har er så små, og Fido er så stor. Men i dag bestemte jeg meg for å prate litt med dem. Folkene altså. De er faktisk utrolig hyggelige. Vi snakket stort sett om hunder da, og jeg fortalte dem at jeg var en anelse bekymret for helsen til Fido. Men nå skal jeg jo til veterinæren med ham den 16 april, så da tenker jeg å få ham sjekket grundig. Jeg vil ikke at han skal ha det vondt, og kjenner jeg ham rett, gir han ikke særlig uttrykk for smerte. Her snakker vi om en hund som tåler en støyt, og som er veldig hardbarket. Men jeg har funnet noen klumper på ham som jeg vil få sjekket, selv om det ikke er lenge siden jeg var hos veterinæren med ham sist. Hun skal også få en vaksine mot Rabies. Jeg tror jeg nevnte dette. Men jeg har også lyst å få sjekket synet hennes. Generelt en helsjekk.

Etter at vi pratet med dem, gikk vi videre opp mot fjellet. Det er mange ventiler jeg har som må luftes. Jeg prøver å sortere ut planer og tanker, men tornadoen av tankekjør er fremdeles tilstede. Det hele blir en anelse lammet av angst og depresjon, men det må vel snart roe seg nå? Jeg har det ikke særlig fett, for å si det mildt. Men alt har ikke med abstinens å gjøre. Det er liksom den følelsen av at jeg må komme i gang med livet mitt. Finne nye ting å fokusere på. Leve vanlig. Jeg føler det er så langt borte. Men jeg har i hvert fall bestemt meg for å starte på nytt et nytt sted. Det har jeg også informert min mor om, men det blir ikke noe impulsivt denne gangen. Jeg skal riktignok prøve å være effektiv, men ikke impulsiv. Jeg tenker i skrivende øyeblikk at dersom det ikke blir noe av dette med Camphill, så akter jeg å finne en liten by. Jeg tenker kanskje Førde eller tilsvarende. Jeg har ikke lyst å bo altfor øde til, og jeg har ikke lyst å bo i en storby. Begge deler kan føle til massiv ensomhet. Jeg snakker av erfaring.

Jeg må bare være nøye på å sosialisere meg denne gangen. Selv om jeg kanskje ikke kommer til å være den som roper høyest i klassen. Jeg må sørge for å ha ting å gå til, å bli kjent med nye folk, og ikke minst ha rutiner, generelt sett. For nå går jeg på veggene. Selv om det ikke har noe med selve stedet her å gjøre, så har jeg bare en vibbe på at jeg skal være et annet sted snart. Jeg vet bare ikke helt hvor ennå. Jeg har hatt det kjipt før, men har klart å ordne meg stort sett hver gang. Før jeg har ramlet, og fått det enda kjipere. Jeg er Mr Tur/retur. Eller, jeg har i hvert fall vært det. Men det skal jeg sørge for at jeg ikke blir denne gangen.

La oss hypotetisk sett si at jeg nå flytter til et annet sted, så hadde jeg sørget for å ha et nettverk som har peiling på mine problemer, rundt meg. Det er mye snakk om Anonyme alkoholikere, og jeg tenker å prøve på dette. Det er faktisk en av de få tingene jeg fremdeles ikke har forsøkt. Derfor må det være et sted av middels størrelse. Jeg tviler på at Anonyme alkoholikere har møter på steder hvor populasjonen er på seksti mennesker, for å si det slik.

Men jeg skal også begynne å trene på treningssenter, og gjerne også kampsport. Sistnevnte er nok det beste, sosialt sett. For når jeg trener på vanlig treningsstudio, er jeg veldig i min egen boble. Jeg går inn i et sånt trenings-modus, og er ikke typen som går rundt og prater med andre som trener. Så kampsport hadde nok ikke vært så dumt. Jeg har jo interesse for dette fra før også. Jeg er ikke noen mester, men jeg har vært innom en del forskjellig kampsport tidligere, som forskjellige former for karate, Taekwondo og Hung gar Kung Fu. Det er ganske stor forskjell på de forskjellige kampsportene. Noen av dem kan vel helles kampkunst, alt ettersom. Men jeg trente ikke lenge på noen av dem, trolig fordi impulsene mine grep inn igjen. Jeg husker ikke. Det er lenge siden. Jeg er i hvert fall ikke noen ekspert, og det er vel ikke målet heller. Jeg tenker vel at det kan bidra til å holde meg litt på matten, både bokstavelig og symbolsk sett.

Fra det ene til det andre, så ringte legen min i dag. Det var litt rart, for omtrent to sekunder før han ringte, tenkte jeg at han ikke kom til å ringe, ettersom det hadde blitt såpass sent på dagen. Men han ringte altså to sekunder etter, og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg sa det som det var, at det har gått veldig mye opp og ned, og at jeg har holdt meg edru i en uke, sånn cirka. Jeg spurte også om han kunne skrive ut en resept, sånn at jeg bare visste at jeg hadde den liggende på apoteket. Det hjelper litt på. Jeg sa også at jeg hadde tatt litt flere enn de tre jeg egentlig jeg skal holde meg til daglig, nå disse siste dagene. Det er helt utrolig hvor de hjelper på det verste. Men denne gangen har vært seig. Jeg merker at jeg blir eldre, for det virker som at tilfriskningen tar litt lenger tid for hver gang. Nå har det jo gått en uke, så nå bør jeg vel snart være land i sikte.

Jeg får også angst av praktiske ting, som jeg ellers ville ha ordnet på ti minutter. Det er rart det der. Jeg får angst av å tenke på båten min, og jeg får angst av å være sosial på nettet, spesielt Facebook. Det er pussig, for jeg kan få angst av å se ut vinduet, og har til og med gardinene trukket for. Men dersom jeg tar med meg hunden min og går ut, så er det som at angsten avtar, på en måte. Så det er nok i hodet mitt problemet ligger. Jeg håper det. Problemet er at jeg aldri vet. Det er vanskelig å skille angst fra virkelighet, på en måte. Men jeg merker også at jeg trenger å sove mye. Jeg trenger en lang natt med søvn. I dag kjenner jeg det virkelig. Turen på fjellet var nok til å få meg helt ned i kjelleren, så jeg fant ut at jeg skulle lytte til kroppen i dag, og signalene den sendte ut. Så i dag blir det ingen trening. Jeg vet at alle tre hundene har fått trening, så jeg tar meg en hviledag i dag, og håper som sagt at jeg får sovet skikkelig i natt. Min mor sa også at jeg så utrolig sliten ut. Men så kvikner jeg til når jeg skal legge meg. Ja, jeg er håpløs.

Men når det gjelder alle praktiske ting, har jeg bestemt meg for å gi det til over helgen. Jeg tenker at mandag skal være en «fikse-dag». Båten min skal jo egentlig utpå sjøen igjen den 01 mai, og det er ikke veldig lenge til. Men dersom den hadde blitt sjøsatt nå, hadde den gått rett til bunnen. Den trenger jo oppussing og alt. Så jeg har et lite håp om at jeg kan få utsatt sjøsettingen med en måned. Jeg trenger rett og slett litt mer tid til å finne ut hvordan jeg skal gå frem i forhold til båten, og ikke minst hvordan jeg skal gå frem for å donere den, eller eventuelt gi den til noen som kunne tenkt seg en båt. Helst i familien, om jeg ikke får donert den bort til noen som trenger verdien av den sårt. Jeg har heller ikke båtplass lenger, tror jeg. Det er et nytt firma som har tatt over havnen, og disse skal ha 5000 i innmeldingsavgift. Men jeg tror at alt dette ordner seg.

Som du kanskje har forstått, blir jeg frustrert når jeg ikke vet helt hva som skjer fremover. Og i og med at jeg nesten aldri vet hva som skjer videre, er jeg ofte frustrert. Og hvis du har lest helt til dette punktet, tenker jeg at du som leser også har begynt å bli ganske så frustrert av meg. Hvis du er det, er det på en rar måte en slags suksess, for da har jeg klart å illustrere følelsene mine riktig.

I det siste har jeg hatt en rar tanke. Og nå er det viktig at jeg ikke blir misforstått, for jeg tror på ingen måte at jeg er bedre enn andre mennesker. Men jeg har en rar følelse når det gjelder verdenssituasjonen i dag. Det skjer så mye syke ting fra alle sider. Det virker som at alle lunter er tent. De krangler og slåss om alt fra religion, økonomi, plass og ressurser. Jeg føler at mennesker oppfører seg som at jordkloden er en liten hybel, og at alle står oppå hverandre. Jeg mener, det er jo mer enn nok plass til oss alle. Men det jeg ikke forstår, er ønsket deres om å slåss. Det er som at de leter etter grunner til å slåss. Jeg ser på krig som vold på et «høyere og mer akseptert» plan. Men det er jo fremdeles vold. Og det er voksne folk som styrer dette. Derfor opplever jeg ofte at jeg finner en større forståelse av dyr, selv om de slåss de også. Men de er ikke i ferd med å ødelegge vårt felles hjem, kloden. Men det er kanskje bare slik jeg føler det nå. Det er nok bare en katastrofe-følelse. Jeg føler bare at vi står på randen av tredje verdenskrig. Jeg håper ikke at det skjer. Situasjonen i svært mange land er svært kritisk, og ondskap regjerer. Og det virker, merkelig nok som det er, at denne ondskapen er i ferd med å spre seg som en slags influensa. En influensa som ikke kan la seg kurere av antibiotika.

I slike situasjoner er det nok mange som tenker: Hvis Gud finnes, hvorfor skjer alt dette da?

Jeg kan i grunnen forstå hvorfor folk tenker slik, og det er lett å føle seg gudsforlatt når ondskapen herjer rundt deg, vil jeg tro. Nå har ikke jeg selv vært i en krigssituasjon, men det er mange andre, fæle ting som skjer i verden utenom krig også. Jeg kan ikke, og våger ikke å svare for Gud. Vi er alle dårer for ham, og det er ikke meningen at vi skal forstå hans veier, i den forstand vi forstår eller ikke forstår menneskers handlinger. Hans veier er uransakelige. Det er ikke meningen at vi skal forstå. Vi er ikke «designet» for det, selv ikke den smarteste av oss.

Ofte tenker jeg litt på verden som et litt fremmed sted, spesielt når jeg er dårlig. Dette har jeg nevnt før. Men det er en ubehagelig følelse. Som at jeg har blitt satt på et sted jeg egentlig ikke forstår så godt. Det er en underlig tilstand, og jeg har den i perioder. Jeg har jo vært i mange land i mitt liv. I land hvor jeg ikke forstår hva de sier, og de ikke forstår meg heller. Selv ikke når jeg snakker Engelsk. Slik kan jeg ofte føle det i Norge også. Det er vanskelig å forklare, men jeg føler det litt sånn. Men når jeg kommer ut i naturen, så er det som at tingene virker mer logisk for meg. Når jeg ser storslått natur, og har med meg en hund som ikke forstår hva jeg sier i ord, men som allikevel kommuniserer like klart med meg som mennesker, hvis ikke av og til bedre også. Men når jeg sitter på en varm og hvit strand, og ser utover havet, eller er på toppen av et enormt fjell, og ser utover, og ikke kan høre en eneste lyd, så forstår jeg ting mer. Det er en vidunderlig følelse, den stillheten. Ingen medisiner kommer i nærheten av det engang. Jeg har bare opplevd den stillheten noen ganger. Det krever for det første at man må veldig høyt opp i fjellet, og det må ikke blåse eller noe. Da kan det være så stille at man lurer på om man har blitt døv.

Jeg husker spesielt én gang jeg opplevde dette, og det var høyt, høyt oppe på et fjell. Jeg husker at jeg hadde med meg en sekspakning med øl, og var utrolig sliten. På dette tidspunktet bodde jeg i en trang leilighet i en trang gate i byen, uten utsikt. Så tok jeg en dag med meg en sekspakning med øl, og gikk høyt opp på dette fjellet. Her fant jeg en liten, gul eng, som jeg satte meg på. Og da merket jeg denne intense stillheten. Jeg husker at jeg så de høye, gule stråene bevege seg, men jeg kunne ikke høre lyden av noe. Ingen vind, ingen mennesker, ingen biler, ikke noe av noe. Det var så stille at det var en rus i seg selv. Jeg tenkte: Dette skal bli mitt nye hvilested. Men jeg har aldri funnet engen igjen i ettertid. Jeg har lett i området, forgjeves.

Jeg har dette i bakhodet i forhold til fremtiden også. Jeg er fremdeles ganske bestemt på at jeg ønsker å bo i nærheten av litt rå natur. Men det må også finnes en sivilisasjon rundt meg. Det gjelder å finne en gyllen middelvei, tenker jeg, i mitt tilfelle. For jeg trenger begge deler. Jeg liker tanken på å kunne gå høyt opp på et fjell, og slå opp et telt for noen døgn, og hente meg inn igjen, for å lade batteriene til sivilisasjonen der nede, om du forstår. Det hadde også vært utrolig fint å ha en kone å dele opplevelsen med. Bare hun ikke maser for mye.

Dette har vært en skikkelig karusell-dag. Jeg svinger så kolossalt i både tanker og planer, at jeg fant ut at jeg måtte ta meg en treningsøkt, og tenke. Det har med andre ord gått en del timer siden forrige avsnitt, da jeg merket at jeg begynte å bli impulsiv i forhold til planlegging av fremtiden. Jeg fikk plutselig litt følelsen av at jeg var i ferd med å legge ut på en ny, impulsiv reise. Jeg var inne på Finn.no, og så på ledige leiligheter og boliger over hele landet. Mange av dem var riktignok innenfor en realistisk prisklasse, men det virket som at de rimeligste lå veldig øde til, og at de ikke var av høyeste standard. Jeg skulle akkurat til å begynne å sende en forespørsel på en leilighet som lå på fjellet ved Førde, men så fikk jeg altså denne følelsen. Jeg merket at jeg hadde det usedvanlig travelt, og at det nærmest kriblet i kroppen. Jeg måtte bare komme meg avgårde så fort som mulig. Men så kom det en tanke. Jeg spurte meg selv: Hva gjør jeg egentlig på nå?

Jeg måtte ta meg en pause, og valgte å heller ta meg en treningsøkt. Det var en veldig snill treningsøkt, hvor jeg satt i tre kvarter på en romaskin, og gjorde tøye-øvelser etterpå. Det var egentlig bare for å blåse av meg litt energi, fordi dette hjelper meg å tenke. Jeg begynte plutselig å tenke på alt her hjemme. Ville det kanskje være en mulighet for at jeg kanskje bare kunne finne meg en bolig her i området? Prøver jeg egentlig å flytte fra meg selv? Min egen sinnstilstand? Vil jeg ende opp på et helt øde sted, for så å angre? Igjen? Hva hvis jeg går bort på NAV, og hører om de kan hjelpe meg litt i gang, blant annet med økonomisk rådgiver, og kanskje til og med bolig? For jeg tror at mye av nedturen jeg hadde i dag, gikk ut på at prognosen virket så håpløs. Den er så oppbrukt, på en måte. Jeg har flyttet så utallige mange ganger tidligere, uten egentlig å komme noen steder. Hva vil skje dersom jeg denne gangen IKKE reiser noen steder? Hva vil skje dersom jeg finner min egen bolig her jeg er nå? Så får jeg stilt opp for familien og hundene, samt at jeg kan holde kontakten med vennene jeg egentlig har her. I noen tilfeller få kontakten igjen med gamle, gode venner. Hva hvis jeg viser alle de som har mistet troen på at jeg vil klare å komme meg på beina, at også jeg klarte å bli frisk?

For jeg skjønner at jeg ennå ikke er frisk. Jeg går på tilfriskningens vei, men jeg har ikke nådd målet. Jeg har så vidt tatt det første skrittet. Derfor tror jeg ikke at det er lurt at jeg hiver meg ut i noe impulsivt nå. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis kommer til å bli boende her resten av livet. Det er vel heller tvilsomt. Kanskje jeg unner meg et lengre opphold i utlandet eller lignende, når jeg har kommet på det stadiet hvor jeg har blitt mer sikker på mitt genuine jeg. For akkurat nå føler jeg meg ikke sterk. Jeg trenger tid, og det gjør de rundt meg også. Og dersom jeg hadde begynt å flytte impulsivt igjen, ville det bare ha medført bekymringer hos mine nærmeste. Det føles bare feil. Jeg innså at jeg allerede visste dette, og jeg tror det var derfor jeg fikk denne nedturen. Jeg tror noe i underbevisstheten min sa til meg: Å nei, orker jeg den runden nå igjen?

Jeg lurer på om jeg skal prøve en annen strategi denne gangen. For jeg er helt bestemt på å bli rusfri, og da vil jeg jo bli mye sterkere. Og når jeg er mye sterkere, vil jeg nok se ting i et annet perspektiv. Men uansett hva som skjer, så vil jeg for første gang på mange, mange år leve! Ikke bak lukkede gardiner, med hørselsvern, i skyggen av det livet jeg egentlig skal ha. Jeg vil spire. Jeg vil bli frisk. Helt frisk! Og jeg vil forbli slik! Jeg vil ikke lenger ha nerver og abstinens. Jeg har hatt det sånn i så mange år. Jeg har påført meg selv så enormt mye unødig smerte. Og dette kapittelet er nå lukket. Forhåpentligvis. Det burde egentlig være en fantastisk følelse. Egentlig burde jeg falle på knær, og skrike i lykke og takknemlighet, for at jeg kom meg igjennom det. Men har jeg det? Jeg har jo «kommet meg igjennom det før også, men samtidig absolutt ikke.» Er dette bare atter en illusjon? Har jeg mistet bakkekontakten igjen, og gått inn i en urealistisk, drømmende tankegang? Igjen?

Det vil ta tid å overbevise meg selv og andre, og det er naturlig. Men jeg skal være lykkelig en dag der fremme, for at jeg kom meg igjennom alt dette, med noenlunde god helse. Det er godt mulig jeg fremdeles vil ha en del angst og depresjoner i fremtiden, selv når jeg har blitt helt frisk, men jeg er hundre prosent sikker på at det vil komme mange, mange gode ting ut av å fortsette på veien jeg går nå. Men jeg må ALLTID holde garden oppe, for jeg kommer til å ha slangen på skulderen for resten av livet. Men etter hvert vil den bli en orm, så en meitemark. Men dersom jeg i et øyeblikk ikke følger med på den, blir den fort en slange igjen. Dette må jeg leve med, og jeg tror jeg skal klare å fikse det. Jeg kommer til å høre en fresende lyd hver gang jeg blir fristet til å drikke. Jeg må bare være bevisst og fokusert. Nei, jeg lar omstreiferen i meg få sette seg tilbake i en godstol i denne omgang. Han må jo etter hvert ha verkende føtter. Jeg trenger med andre ord tid til å tenke. Det er bare noe som sier meg at tiden for å flytte ikke er inne. Ikke denne gangen, og ikke på denne måten. Jeg er ikke klar, og føler på mange måter at det ville ha vært mot sin hensikt. Jeg vet at dette strider veldig mot det jeg skrev tidligere, men som jeg sa: Jeg innså at jeg egentlig allerede visste det. Jeg håper egentlig bare at jeg kan få en ny sjanse i livet, uansett hvor jeg er. Å bli født på ny, hvis jeg kan si det sånn. Å lære meg å leve vanlig igjen. Jeg tror jeg holder fingeren på den knappen jeg.

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

 2. Ikke til leilighet for kjødet, men til et liv i Ånden 5:13-26

«For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet.

For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv!

Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre! Men jeg sier: Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst!

For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal det dere vil.

Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven.

Kjødets gjerninger er åpenbaringer er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.

Mot slike er loven ikke.

De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.

Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden!

La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner hverandre.

3. La oss gjøre det gode mot alle 6:1-10

3.1 Bær hverandres synder! 6:1-5

«Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med saktmodighets ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet.

Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.

For dersom noen synes at han er noe, men ingenting er, da bedrar han seg selv.

La enhver prøve sin egen gjerning! Han skal ha sin ros bare for det han selv er, ikke for det andre er!

For hver skal bære sin egen bør.

3.2 De troende skal gjøre godt 6.6-10

«Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham.»

Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste.

Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv i Ånden.

Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett.

La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s